Hånden

Jeg trodde egentlig at jeg og Kurt var ferdige med hverandre. Vi sa liksom farvel etter Den urolige mannen. Men så dukket det plutselig opp en ny bok, hvor handlingen riktignok er lagt før den forrige boken.

Tittel: Hånden
Forfatter: Henning Mankell
Utgivelsesår: 2013 (på svensk 2004)
Oversatt av: Kari Bolstad
Forlag: Gyldendal
Sideantall: 141 (inkludert etterord av Jørn Lier-Horst)
Kilde: Lese-eksemplar

Litt om handlingen:
Som sagt, handlingen i denne korte fortellingen foregår før handlingen i Den urolige mannen.

Ystad, bildet er fra foter.com

Kurt har i boken Linda (datteren) boende hos seg, og han er fortsatt en veldig aktiv politimann. Men etter over 30 år som etterforsker begynner han å bli sliten. Han har i lengre tid vurdert muligheten for å bytte ut tilværelsen i Mariagatan for et liv ved sjøen. Rett og slett flytte til en liten "stuga". Så på senhøsten ringer hans kollega, Martinsson, og tilbyr Kurt å kjøpe et lite hus han tror kan være noe for ham.
Kurt drar ut til eiendommen for å ta en titt, men på eiendommen snubler han i noe...det skal vise seg å være skjelettet av en hånd.

Hva jeg synes:
Jeg var vel ikke sånn kjempebegeistret i utgangspunktet. Wallander-serien var liksom ferdig. Det blir litt som med Millenium-triologien, skulle de en gang finne nr.4 og utgi den vil det liksom ikke bli det samme. Uansett, jeg er jo veldig nysgjerrig da . Så jeg har lest boken og kost meg i Ystad i noen timer. Er dette en Wallander bok du bare må ha? Niks, nei.
Men når det er sagt så liker jeg veldig godt måten Mankell skriver på. Det er et artig gjensyn om enn et litt tynt plot. Som alltid er det er stillferdig på et vis. Karakterene er troverdige, Kurt er som vanlig litt grinete og det er interessant å oppleve at han som etterforsker tross alt ikke er noe annet enn et vanlig menneske. Mankell er en av de få krim-forfatterne jeg synes får til dette veldig bra.

Ystad om vinteren, fra foter.com

Det som slår meg når jeg nå leser Wallander bøkene, er at TV-serien har laget et veldig forstyrrende bilde inne i hodet mitt. Nå er det Krister Henriksson (han som spiller Wallander på TV2) jeg ser for meg mens jeg leser boken. Jeg kjenner at det ergrer meg! Jeg vil ikke at Ola Rapace skal blande seg inn i min lesestund, være med på å forringe den slik at jeg på mange måter filmatiserer boken i fantasien. Kanskje er dette nok en innvendig til hvorfor jeg synes boken er unødvendig?
Er det slik at dette Wallander-universet har blitt så kommersielt at man skal tyne ut hver siste lille dråpe?

For meg ble denne leseropplevelsen litt som en TV-film, eller kanskje en sånn ukeblads-føljetong (eller hva det nå heter). Jeg synes historien er av det kaliberet som kunne dukket opp i en Kvikk Lunsj farget bok med tittelen Påskekrim 2K?. Grei nok til å la seg underholde en langhelg på hytta men på ingen måter i nærheten av Mankell på sitt beste.
Alt i alt var den vel akkurat slik jeg forventet.

Noen andre som har blogget om boken:
Tine
Berit 
Rita
Espen