Saturday night

Foto:  Carmichael’s Bookstore Website

"Saturday night, I feel the air is getting hot..." I mitt tilfelle er det ikke på grunn av partystemning med noe godt i glasset (Langt mindre Whigfield som er et skikkelig blast from the past). I kveld koser jeg meg med rykende varm eplekake og julebrus. Men hva er det jeg driver med?  Dette er en bokblogg, og følgelig skal jeg skrive om noe bokrelatert. Jeg ville bare påpeke at jeg tross alt vet det er lørdagskveld, hvor stusslig min må virke på mange.

Bedre blir det kanskje ikke av at jeg her skriver om boken Forbrytelser i Southern Indiana - fortellinger av Frank Bill. Denne råe samlingen av fortellinger var midt i blinken for meg. Dette er skikkelig "white trash - hillbilly histories" som er så utroligt fjernt fra mitt eget liv men så unektelig spennende og fascinerende. Dette er ikke en bok som passer for alle, men hvorfor skal den egentlig det? Den passer så perfekt for meg at jeg skulle ønske forfatteren hadde skrevet en mye lengre bok. Knut Ofstad har dessuten oversatt den til norsk på en glimrende måte.

Vi blir kjent med et noe broket persongalleri, som doper seg, sloss og dreper hverandre. For meg er boken en slags blanding av Jim Thompsons bøker og Jakob Ejersbos Nordkraft.

<<Connie røska gaffelen til Pine Box ut av neven hans. Reiste seg fra bordet. Hogg gaffelen djupt inn i halsåra på Cooley.

Cooley krafsa etter gaffelen mens blodet spruta ut som nybora olje fra jorda og hjertet hans galopperte, og han stønna: "Jævla tispe!">>

- fra side 121

 

Det er dette råe språket, de utbroderende beskrivelsene, det realistiske i dialogene og det helt hinsides livet karakterene til Bill lever, som gjør at jeg liker boken. Det er denne siden av Amerika jeg er mest interessert i. Disse personene som lever på sidelinja, er analfabete og går på crystal meth. Det er en salig blanding av folk som lever et tøfft liv som de på de merkverdigste måter klarer å forkludre enda mere.

 

Dette er en bok jeg slukte! Boken er blitt kalt en novellesamling, men jeg jeg gjør som forfatteren og kaller det fortellinger. Alle historiene i boka er fra samme område, og flere av karakterene er gjengangere i de ulike fortellingene. Når jeg skriver at Bill utbroderer så mener jeg ikke at han gjør det med lange setninger. Tvert om. Kort og konsist skildrer han hvordan disse menneskene har det, men han gjør det på en slik måte at man har null problem med å kjenne svettelukt og stank fra bokens persongalleri.

 

Virkelig et av bokårets høydepunkter for meg.

Men ja, jeg innrømmer glatt at jeg ikke syntes alle fortellingene var like gode. Men det var flere "highs" enn "lows".

 

Mitt norske eksemplar er utgitt på Aschehoug forlag. Boken har jeg kjøpt selv.