 |
| Foto lånt fra forlaget |
Dette er ordlyden på baksiden av lese-eksemplaret jeg har fått fra Aschehoug. Fordi jeg fortjener hva da? spør jeg.
Boken jeg har lest, "Magnhild" som også er "- en roman om sex, fyll og offentlig forvaltning" er jeg litt i villrede hva jeg skal synes om. Hvert fall er det nå midt på natt, jeg skulle sovet min dypeste (skjønnhets -) søvn og våknet frisk og opplagt til en ny arbeidsuke....men det gjør jeg F*#N ikke!!! Årsaken er "Magnhild". Skal jeg le eller grine? Erkjenne at jeg er ørlite granne misunnelig på denne høyst fiktive karakteren? Skal undertegnede gremmes fordi hun tidvis kjenner seg igjen?
Unnskyld at jeg er så lite høytidelig men denne trykksaken tar altså nattesøvnen fra meg. Lite visste jeg om det, da jeg åpnet den 206 sider lange boken.
"Magnhild" er ført i pennen/knastet på tastaturet av Guri Idsø Viken og Inger Johanne Sæterbakk.
Disse damene har også en blogg og twitter hvor de lar denne Magnhild få fritt utløp for sine sarkastiske kommentarer og hardtslående meninger (http://www.antibloggeren.com og @antibloggeren). Dette fant jeg nylig ut og har derfor ikke hatt gleden av å møte Magnhild før i dag.
Boken handler altså om Magnhild. 30 år fra, Møre og Romsdal. Som så mange andre fra til dels grisgrendte strøk på vestlandet har hun nå bosatt seg i hovedstaden.
Hun jobber nå i Direktoratet for forvaltning og IKT (*grøss*), er singel og bruker fritiden på å slenge ut sarkastiske kommentarer, feste og pule (ja mor jeg skrev pule...hvis du leser dette....tviler på du trenger lese videre, dette er uansett ingen bok for deg) diverse mannfolk hun kommer over. Alt dette gjør hun gjerne iført sine Christian Louboutin sko som ikke er så praktiske men som er med på å vekke interesse hos det motsatte kjønn.
Det Magnhild ikke har er: en jobb hun trives i, sans for LCHF, mannen i sitt liv, venner som er i samme situasjon som henne selv.
Ja, Magnhild har dessuten en storebror som heter Øyvind. Han tjener flust med penger og har i denne boken begynt å date Magnhilds tildligere småblubbete barndomsvenninne som nå er nystriglet og fresh hudpleier...
Dette livet er det altså Magnhild forteller oss om i boken sin. Boken er fortalt fra hennes synsvinkel. Språket er rett frem (om enn ikke språkvasket) og sarkasme og ironi er to begreper denne Magnhild vet å mestre.
Selv om Magnild ikke er helt begeistret for sitt eget liv kunne hun langt fra tenkt seg livet til noen av venninnene sine. Ektemann og barn....ÆSJ! Som "alle oss" damer på +/-30 vet er disse to siste ingrediensene en særs viktig del av normen for hvordan hverdagslivet skal være i denne alderen. Mye av boken går også med til å skildre hennes antipati i så henseende.
Så hva synes jeg og hvorfor?
Dette er en bok jeg småflirer av og som sagt kjenner meg litt igjen i. Jeg tror alle har litt av Magnhild i seg uten at vi av den grunn tør å være helt henne (vet ikke helt om jeg har lyst heller).
Dette er grunnen til at jeg liker boka.
Jeg liker også fortellerstemmen, (til dels) humoren og beskrivelsene hun kommer med... er supre.
Jeg liker derimot ikke så veldig godt at det blir så stereotypt. En del av personene blir så overdrevet karikerte og jeg synes at navn som Laura og Magnhild er så alt for typisk trauste. Det er greit å komme fra vestlandet...noen har navn som Linn og Kristine også der (eh, her)....
Til tider synes jeg også boken blir veldig "in" med alt sitt snakk om partysvensker, Louboutin, Adele, cava osv. Uten at det kanskje er en gyldig grunn (om man kan si det slik?) kjenner jeg at dette irriterer meg. Boken blir veldig 2013 (+/- noen år). Det er kanskje det jeg synes er bokens største svakhet også i mine øyne. "Magnhild" bør altså leses nå, helst burde den kanskje vært lest i fjor....
For meg blir dette en sånn tidstypisk riktig/uriktig bok som er frekk og som skal vise at kvinner også kan. I fjor kom Moran og Treborg ut med bøker jeg synes faller delvis inn i samme kategori. Dette er altså mine noe ambivalente synspunkter på denne boken som tross alt ga meg noen fornøyelige timer i formiddag.
Men boken er morsom, lettlest, frekk (til og med omslaget ble i drøyeste laget for enkelte i familien Bråtveit) og den blir nok definitivt en snakkis. I det minste til den neste Bridget Jones boka kommer ut.
(Sånn, da har jeg fått lirt av meg det jeg hadde på hjertet...mulig jeg får sove nå?)
Ps! Ja, boken er altså et lese-eksemplar jeg har fått gjennom jobb, den er på 206 sider og er utgitt av Aschehoug forlag. Sånn hvis det ikke kom helt tydelig frem.
