Stasiland

Foto lånt fra forlaget

Jeg har lenge trodd jeg hadde lest boken Stasiland av Anna Funder.
Dette er bare halvveis riktig. Da jeg skulle sjekke noe i forbindelse med Det var DDR (av Dypvik) og slo opp i Stasiland ble jeg klar over at jeg ikke var helt ferdig med boken. Derfor har jeg brukt natten til å lese ferdig denne veldig interessante dokumentaren.

Tittel: Stasiland
Forfatter: Anna Funder
Utgivelsesår: 2005 (innbundet, finnes nå også i heftet utgave)
Oversatt av: Jorunn Carlsen
Antall sider: 322
Forlag: Cappelen Damm
Kilde: Egen bok

Litt om handlingen:
Funder tar oss med tilbake til Øst-Tyskland. Gjennom en rekke intervjuer skildrer hun hvordan landets innbyggerne hadde det. Funder har snakket med både ofre og tilhengere av DDR-regimet. Boken er fortalt av Funder på en svært personlig og deltagende måte. Vi blir med på hennes leting etter gamle Stasi-menn og hennes egen opplevelse av det å bo i det tidligere DDR.

<<Etter Murens fall kalte mediene Øst-Tyskland "den mest perfekte overvåkningsstat til alle tider". Til slutt hadde Stasi 97 000 ansatte - mer enn nok til å overvåke et land på 17 millioner mennesker. Men det hadde også over 173 000 informanter blant befolkningen. I Hitlers Tredje rike er det anslått at det var én gestapoagent per 2000 borgere, og i Stalins USSR var det én KGB-agent per 5830 personer. I DDR var det én Stasi-offiser eller informant per 63 personer. Hvis deltidsinformanter er iberegnet, er det noen som anslår den forholdsmessige andelen så høy som én informant per 6,5 borgere.>>

fra side 73

 
Hva jeg synes:
Jeg aner ikke hvorfor boken ikke har blitt ferdiglest tidligere.
Her har jeg gått glipp av noe!

Jeg har en følelse av at jeg er ganske umettelig når det kommer til nyere tysk historie.
Uansett, boken til Funder er ganske dramatisk lesning.
Vi får høre den svært rystende historien til Miriam som forsøkte å flykte til BRD som 16-åring, ble utsatt for hvit tortur, ble spanet på av Stasi og som i ung alder ble enke som følge av Stasis forfølgelse (en uhyrlig historie). 

Herr Bock fra Golm er en annen person vi blir presentert for. Han var tidligere professor ved ministeriets opplæringsakademi;

<<Spezialdisziplin er vitenskapen for å rekruttere informanter,>> sier han. <<Spezialdisziplin er kunsten å forføre.>> 

fra side 226

Jeg vet ikke hvorfor men denne Bock er en person som jeg finner høyst ubehagelig. Han forklarer om spionasje og hvordan han vervet nye informanter, hva de så etter og hvordan han opplevde denne perioden. Det er nok forfatterens følelser som smitter over på meg, for jeg fant alt dette hemmelighetsskremmeriet til Bock utrolig ubehagelig.

Hvis jeg skal ha en innvending mot boken er det at den begynner å bli noen år.

Jeg hadde opplevelsen av et mer nyansert syn og en mer "objektiv" fremstilling når jeg leste boken til Dypvik, sammenlignet med denne. 

Jeg synes også det er verdt å nevne at denne utgaven av boken er endret etter at Funder tapte en rettssak mot GBM og var derfor tvunget til å endre deler av boken.

Jeg har tatt opp en serie som gikk på NRK som handlet om folk som flyktet fra DDR. Disse flyktningene beskriver mye av det Funder formidler i boken sin. Det er kanskje dette jeg ikke er udelt begeistret for, at det ikke tydelig nok kommer frem at alt ikke er sort-hvitt. Det finnes en hel skala av gråtoner mellom (og en del brun linoleum, grå dresser, hornbriller og fattigdom) som jeg ikke opplever at forfatteren beskriver godt nok. Det er kanskje disse jeg er mest interessert i å lese om. Men misforstå ikke, Stasiland er absolutt en bok jeg vil anbefale.

 
Silje har også blogget om boken.

Det var DDR



Foto lånt fra forlaget

Egentlig skulle jeg ha blogget om Det røde rommet av Strindberg, men jeg er så surrete at jeg har skrevet opp feil bloggdato. Min omtale var først tiltenkt kommende søndag...er derfor ikke helt ferdig med boken.
              Jeg har alltid vært litt fascinert av DDR. Egentlig hele det gamle Øst-Europa. En av mine favorittfilmer er Das Leben der Anderen (Norsk tittel: De andres liv) fra 2006. En film som skildrer hvordan Stasi-agenter arbeidet og spionerte på den vanlige tysker.
Uhyggelig. Det var DDR er en bok hvor man har samlet historier fra personer som opplevde å bo og jobbe under dette diktaturet.

Tittel: Det var DDR - Forteljingar om eit nedlagt land

Forfatter: Astrid Sverresdotter Dypvik

Sideantall: 218

Utgivelsesår: 2012

Forlag: Samlaget

Kilde: Egen bok (innbundet, finnes nå også i pocket)

Litt om handlingen:
Dokumentaren tar for seg hva som skjedde med DDR etter 3.oktober 1990. Det er også en bok med historier om alt det landet var. Du får historien fortalt fra tidligere partimedlemmer, stasi-agenter, flyktninger og den vanlige øst-tysker.
          Vi får beskrevet alt fra fengselsopphold, fluktforsøk og hvordan livet var for de som "var innenfor" med de "riktige" personene. Vi får vite hvordan de har det i dag, hva DDR har gjort med dem og hva de eventuelt savner med Øst-Tyskland.

<<Fangane i Hohenschönhausen vart desorienterte. Dei visste ikkje eksakt kvar dei var, kva dag eller kva tid det var. Dei vart frakta til fengselet i bilar utan vindauge. Dei fekk aldri sjå fengselsbygget utanfrå. Dei kom rett frå bilen og inn i ein lukka garasje. Så vart dei førte direkte til cella. Kvar gong Mathias skulle til avhøyr, tok vaktane tilsynelatande ein ny veg. Opp ei trapp, bort ein gang, ned ei trapp, men vegen var aldri heilt lik. Kvar gong enda dei opp på det same avhøyrsrommet der ein offiser sat og venta på å få spørje han ut. Han klarte aldri å forstå kvar forhøyrsrommet låg i høve til cella hans.>>

fra side 164

Hva jeg synes:
En interessant og veldig spennende bok. De klaustrofobiske følelsene kom fort mens jeg leste. 

Erich Honecker,
foto lånt fra: einestages.spiegel.de

      Jeg husker veldig godt da Tyskland ble samlet igjen, vi hadde veldig mye om dette på skolen. Men må vel ærlig inrømme at jeg kanskje ikke har husket så mye av dette i ettertid. Jeg var vel dessuten i en alder hvor det var andre ting som var mer spennende. Men en ting husker jeg veldig klart. Det var hvor fryktelig Erich Honecker var (ble vi fortalt av læreren), han var helt der oppe med Nicolae Ceauşescu, Hitler og Saddam Hussein. Det er først i ettertid jeg virkelig skjønt hvem denne mannen var. Med denne boken får man en virkelig forståelse av hva Honecker stod for og hva som var feil med landet. 
        Samtidig vil jeg også påpeke at boken også gir oss et bilde av det som var bra med DDR (og nei jeg er ikke for et slikt diktatur). Utdannelsesnivået, helsehjelpen og det faktum at "alle" hadde det likt. Som grunntanke kan jeg være enig i mye av dette, men jeg har liten tro på at et slikt samfunn på noen måte kan eksistere før det rabler for noen maktgale personer. Jeg synes også det er interessant å lese om hvordan det samla Tyskland egentlig ikke har blitt fullstendig samlet. De som bodde i det tidligere DDR har riktignok fått det friere, men de har fortsatt dårligst økonomi. Arbeidsledigheten her er stor og innbyggerne har kanskje på mange måter mer en slags følelse av håpløshet nå når de kan se alt de ikke har... Jeg får litt DDR følelsen når jeg ser dokumentarer om Nord-Korea. 
       Det kapitlet som gjorde størst inntrykk på meg var nok det første som har fått tittelen Operasjon Virus. Det tar for seg Vera Lengsfeld og eksmannen hennes, Knud Wollenberger. De var begge aktive i borgerrettsbevegelsen. Forskjellen på dem var at Knud var Stasi-informant og spionerte på sin kone.
        
<<DDR var ein stat der privatliv reint prinsipielt vart rekna som noko suspekt. Om ein ville halde noko hemmeleg, så var det vel fordi ein hadde noko å skjule. Sviket, eller meir presist ideen om sviket, er heilt grunnleggjande i historia om DDR.>>

 fra side 9/10

Om du ikke leser hele boken, gå på biblioteket og les dette kapittelet. Ganske forferdelig! 

Det var DDR er en bok som har gitt meg mareritt. Bokens skildringer berører noe i meg. Det er grusomme beretninger om hemmelige tvangsadopsjoner, hvit tortur, spionasje, mistro og et diktatur som er ekstremt langt fra det demokratiske landet det egentlig skulle være.

Men det er absolutt en bok jeg vil anbefale.

Og jeg må vel inrømme at til tross for at jeg har lest boken så har jeg fortsatt en litt "romantisk" nysgjerrighet når det kommer til tidligere Øst-Europa. Men kanskje dette bare er en sunt? Jeg er i hvert fall veldig interessert i å lese og lære mer.

Jeg synes også boken er viktig med tanke på hva som beveger seg i Europa i dag. Politiske strømninger, økonomiske nedgangstider og håpløshet. Historien har lett for å gjenta seg.

Vi dyra

Først så jeg på omslaget og tenkte nei denne gidder jeg ikke lese (såpass ærlig må man kunne være). Jeg så på tittel og forfatter og tenkte fortsatt nei. Baksideteksten fikk jeg heller ikke den riktige piffen av, men så....til min overraskelse så jeg hvem som hadde oversatt boken....Thomas Lundbo! Da MÅ jo dette bare være en bra bok tenkte jeg og gav boken en sjanse.

Tittel: Vi dyra
Forfatter: Justin Torres
Utgivelsesår: 2013
Oversatt av: Thomas Lundbo
Forlag: Cappelen Damm
Sideantall:123
Kilde: Egen bok

Litt om handlingen: Boken er først og fremst en oppveksroman hvor vi følger tre brødre. Halvt puertorikanske og halvt hvite. Foreldrene er svært unge, de er fattige, har dårlig økonomi og et turbulent forhold. Men samholdet mellom brødrene er unikt.

Når vi var brødre, var vi musketerer.
<<Tre for alle! Og fritt for alle!>> ropte vi, og stakk hverandre med gafler.

fra side 33

Hva jeg synes:  Dette var en bok jeg likte veldig godt. Boken er fortalt på en slik måte som jeg er veldig begeistret for. Språket er rett frem og ganske rått. Vi blir presentert for en familie som ikke har så mye å rutte med men som har hverandre. I hvert fall i starten av boka.

      Handlingen fortelles fra synsvinkelen til den yngste gutten i familien. Hvordan han har det under oppveksten sammen med to ville brødre. Hvordan de går fra å være sammensveiset til han etter hvert oppdager at han ikke er helt slik som de to andre. Faktisk ganske så forskjellig.

      Hvordan forklarer man en bok som denne? Så kort men samtidig med så stort innhold?

Det er definitivt en bok som gjør inntrykk! Den gir utrolige rom for tolkninger. Boken er sår og brutal og leses på kort tid. Men det er også en bok som med fordel kan leses flere ganger.

Anbefales!

En mann ved navn Ove

Foto lånt fra forlaget

Flere har fortalt meg at denne boken skulle være i samme stil som "Hundreåringen..." av Jonas Jonasson. Om dette var ment for å skremme eller friste meg til å lese boka er jeg derimot litt i tvil om.

Tittel: En mann ved navn Ove
Forfatter: Fredrik Backman
Utgivelsesår: 2013
Oversatt av: Nina M. Due
Sideantall: 325
Forlag: Cappelen Damm
Kilde: Lese-eksemplar


Litt om handlingen:
Boken presenterer oss for Ove. Han har nylig blitt enkemann, er 59 år og kjører Saab.
Ove bor i et borettslag hvor han innehar en slags "Narvestad-rolle". Det er mye han ikke liker. Dette får naboene tydelig merke. 
Han har ganske nylig blitt enkemann og du skal ikke lese langt inn i boken før du skjønner at han svært gjerne vil slå følge med sin kone. Han trenger bare en perfekt krok i taket...

Hva jeg synes:
Først av alt må det vel sies at jeg ikke var spesielt positiv i utgangspunktet. Jeg likte ikke boken til tidligere nevnte Jonasson i det hele tatt. Jo mer jeg tenker på den jo mer irritert blir jeg... Denne boken synes jeg det er noe mer i, om jeg kan si det slik?
             Vi følger Ove både i fortid og i nåtid, tar del i hans oppvekst og strabaser i livet. På denne måten får man forståelsen for hvorfor han er som i dag. Det gir oss også et bilde av en mann som tross alt elsket sin kone svært høyt.
             Det jeg likte aller best med boken er når vi får lese om Oves oppvekst. Om han og faren som jobbet hos jernbanen. Det samholdet de hadde. Dette synes jeg er veldig fint.
             Det jeg kanskje likte minst med boken er "humor-sekvensene". Det er partier jeg synes er artige, men så må forfatteren liksom tøye strikken ekstra langt.....utbrodere "vitsen" så mye at det ikke er morsomt lengre, bare irriterende. Jeg synes også at plottet i boken er vel åpenbart. Slutten som sikkert skal være rørende syntes jeg bare var helt tåpelig.
Jeg synes også karakterene i boken er veldig stereotype.
              En mann ved navn Ove er en bok som er lest på et par timer. Kanskje like fort glemt? 

Ok, ok, jeg ser at dette bare sklir ut i irritert babbel fra min side. Det hele bærer nok veldig preg av at jeg ikke har gitt boken en fair sjanse. 
        Jeg kan forstå at noen lesere vil finne boken sjarmerende og underholdende. Det er bare ikke meg. Jeg skjønner hvorfor de som har anbefalt meg denne også har anbefalt meg "Hundreåringen..." Det er for meg veldig lik stil på disse bøkene.

Dette er en bok jeg muligens hadde likt bedre om det var den eneste boken jeg hadde med meg på ferie...

Månens Hemlighet

Månen vet...att blod skall gjutas här i natt.

På kopparbanor över sjön går en visshet fram:

lik skola ligga bland alarna på en underskön strand.

Månen skall kasta sitt skönaste ljus på den sällsamma stranden.

Vinden skall gå som ett väckarehorn mellan tallatna:

Vad jorden är skön i denna ensliga stund.

av

 Edith Södergran

Foto: eget

Du forsvinner

Foto lånt fra forlaget

Fy for satan! (beklager ordbruken)
For en bok!!!
Du forsvinner er definitivt årets høydepunkt, så langt.

Tittel: Du forsvinner
Forfatter: Christian Jungersen
Oversettelse: Morten Gaustad
Utgivelsesår: 2013 (norsk utgave)
Sideantall: 430
Forlag: Aschehoug
Kilde: Lese-eksemplar

Litt om handlingen: Mia og Fredrik er et tilsynelatende vellykket par. Hun er lærer og han en høyt ansett leder på en privatskole. Sammen har de sønnen Niklas på 16år. Under en ferietur på Mallorca begynner Fredrik å oppføre seg merkelig. Etter noen dramatiske hendelser og sykehusbesøk oppdager man at Fredrik har en hjernesvulst. Denne svulsten er en medvirkende årsak til hans endrede oppførsel.
Så oppdages det at den høyt aktede skolelederen har underslått flere millioner kroner. Men er det virkelig Fredrik som er skyldig i dette, eller er det hjerneskaden hans? 

<<Det du må være spesielt forberedt på, er at mannen din kommer til å miste all innlevelse i deg og i hvordan du har det,<< fortsetter legen. <<Det blir vanskeligere for ham å kontrollere de mer primitive impulsene sine, han kan komme til å få fryktelige raserianfall, og han vil benekte enhver tanke om at han er syk. Det er de mest typiske symptomene ved belastning av hjernens orbifrontale område.>>

fra side 36

Hva jeg synes:
Hvordan skal man beskrive denne boken? Jeg vet ikke om jeg finner de riktige superlativene. Jeg er også litt usikker på om noen bok har gitt meg en slik trøkk som Jungersen her leverer.
Jeg opplever boken som sår, hudløs, brutal...
For hva når den man elsker kanskje ikke er den man trodde?
Kan man dømmes som tilregnelig?
Hva gjør en slik sykdom med en familie?

Bokens historie fortelles gjennom øynene til Mia. Hvordan hun takler denne påkjenningen som Fredriks hjernesvulst har gitt dem. Vi får også vite at det bare er de tre siste årene at ekteskapet deres har vært virkelig bra. Frem til da har Mia og Niklas stort sett blitt neglisjert og Fredrik har hatt noen sidesprang. Men de tre siste årene har som sagt vært bra. Mia har virkelig elsket mannen sin disse årene. Men er det den virkelige Fredrik hun har vært sammen med eller er det hjernesvulsten som har gjort ham til en mer familiekjær mann? 

Boken gir seg ut for å være en kjærlighetsroman. Den er på sett og vis det også men den er kanskje ikke en slik bok man tradisjonelt vil kalle kjærlighetsroman.
Du forsvinner trigget noen av de verste følelsene i meg. Følelsen av hjelpeløshet, fortvilelse,sinne, redsel... Den trekker frem at livet er uforutsigbart. Boken spiller litt på "hva om...?" Må også si at boken fikk meg til å tenke litt på Frobenius sin Så høyt var du elsket, måten han skildrer hvordan nære relasjoner kan endres under et sykdomsforløp. 

 << Var Fredrik seg selv for to og et halvt år siden, da han kom hjem og hadde kjøpt en brukt, oransjerød Alfa Romeo? Vi hadde avtalt at vi skulle ha ny bil, men den bilen? Så mye mer penger for stil og fart? Det hadde vi ikke avtalt, og den var virkelig ikke ham - eller meg. Den gangen hadde ingen av oss hørt om "manglende impulskontroll" som en del av et "orbifrontalt syndrom", og det tok ikke lang tid før vi var begeistret for bilen...>>

fra side 136

Jungersen har virkelig lagt ned masse arbeid i denne boken. Researchen han har gjort i forkant (og som han henviser til bakerst i boken) er med på å gi boken et virkelig realistisk preg. Jeg liker også veldig godt grepet som er gjort med illustrasjons-fotografiene som er med på å brekke av teksten. Her er foto av vielsesattest, facebook-profil mm. Disse fotografiene får meg til å føle at teksten er ekte.Troverdig.

Måten Jungersen skriver på, finner jeg veldig tiltalende. Det er rett frem uten for mye "klissete føleri" om man kan si det slik? Det er kanskje det jeg liker med mannlige forfattere også(?) Jeg opplever at de stort sett kan si mye med få ord. 

Det har vært til dels krevende å lese denne boken (en medvirkende årsak er at den har frarøvet meg mye nattesøvn, så deler av den er lest halvveis i ørska) fordi det hoppes ganske mye i teksten. Tilbakeblikk, tanker, drømmer og dialoger. Her er også symptomatologi og medisinske faguttrykk. Men alle disse faktorene er med på å gi boken et ekstra løft.

Dette var en bok som gjorde stort inntrykk på meg. En jeg virkelig vil anbefale.
Dersom du ikke har lest noe av Jungersen før vil jeg også anbefale thrilleren Unntaket.





Boken ble også belønnet med Læsernes bogpris 2013.


Andre anmeldelser:
VG
Fruen i huset
NRK
Rose-Marie
Janicke

Vareopptelling

Foto lånt fra forlaget

Grunnet varetelling har jeg utsatt omtale av Loes nye bok. Orket rett og slett ikke tanken på hverken lesing eller blogging om noe som i det hele tatt kunne minne meg om telling av bøker.
Varetellingen er unnagjort.
Nå er den lest.
Her er omtalen.

Tittel: Vareopptelling
Forfatter: Erlend Loe
Utgivelsesår: 2013
Forlag: Cappelen Damm
Sideantall: 136
Kilde: Bok jeg har kjøpt selv

Litt om handlingen:
I boken møter vi den aldrende lyrikeren, Nina Faber. Vi følger henne en dag rett etter at den siste diktsamlingen hennes, Bosporos har kommet ut;

For noen år siden var Nina en lyriker som "ble regnet med", selv om hennes utgivelser aldri har passet med strømningene i samfunnet. Hun har de siste årene blitt mer eller mindre glemt ut, men etter nylig å ha skrevet en kronikk i en avis forventer hun at det blir litt blest om diktsamlingen Bosporos.
Men responsen hun får er ikke som forventet.
Hun får elendige anmeldelser.
Særlig en viss Kulpe i Universitas er nådeløs.
Da Akademika på Blindern i tillegg ringer for å avlyse en opplesning/signering med henne fordi de tilsynelatende skal ha varetelling begynner det å rakne fullstendig for henne.

Hva jeg synes:
Jeg har stort sett likt samtlige bøker som Erlend Loe har skrevet og fulgt hans forfatterskap siden tidlig nittitall. Det er vel bare Fvonk jeg har vært sånn måtelig begeistret for.
Vareopptelling er jeg veldig begeistret for.
Kanskje fordi Nina Faber så til de grader er en karakter som er typisk for de jeg liker å lese om. Har du ikke nedverdiget deg selv nok eller mistet bakkekontakt helt...? Her er det bare "å kjøre på..."
På mange måter får jeg litt assosiasjoner til Ambjørnsens bok Dronningen sover. Uten at bøkene egentlig er like. Likheten består vel i alkohol og fornedrelse...


<<Jo da. I motsetning til mange i vår krets har du jo fortsatt litt former og volum, jeg skal ikke nekte for at jeg har lagt merke til det, men jeg tror likevel ikke at det er en god idè.>>
<<Du kan få en golfball.>>
<<Sier du at jeg kan få en golfball hvis jeg ligger med deg?"
<<Ja.>>
<<Da trenger jeg å se ballen først.>>

fra side 66/67

Jeg vil ikke spekulere i hva Loe egentlig vil med denne boka. Jeg har kun lest den som underholdning. For jeg synes det er en tragikomisk og underholdende bok. Den er lettlest men i mine øyne litt for kort. Nina Faber er akkurat passe usympatisk og vemmelig til at jeg kan like og mislike henne.
Jeg tror noen og en hver kan kjenne seg igjen i Nina. Uten at man nødvendigvis slår like hardt fra seg når man blir forbannet.

En opptur etter Fvonk er dette definitivt!


Marianne har også omtalt boka.
Hva hun synes kan du lese her.

 



Inside the Gestapo

Foto lånt fra antiqbook.com

Noen bøker leser jeg hele tiden. Uten at jeg helt vet helt hvorfor. Det er ikke fordi det nødvendigvis er et litterært mesterverk eller fordi jeg bare leser noe av kjedsomhet. Med noen bøker er det bare slik. En av de bøkene jeg har lest litt for mange ganger er Helene , jøde og Gestapo-agent. Irritasjonen var stor da jeg ved et uhell kastet boken. Nå har jeg fått tak i den engelske utgaven.

Tittel: Inside the Gestapo, a young woman's secret war
Forfatter: Helene Moszkiewiez
Utgivelsesår: 1985
Sideantall: 189
Forlag: The Bodley head
Kilde: Eget eksemplar

Litt om handlingen:
Boken er en selvbiografisk berettelse om opplevelsene til Helene Moszkiewiez under og rett etter krigen. Helene en ung jødinne vokste opp i Brussel med tyske foreldre. Rett før krigen starter treffer hun en ung mann som presenterer seg som Francois Vermolen. De treffes noen ganger før Francois plutselig forsvinner. Så når krigen har kommet til Belgia dukker han opp igjen, denne gangen som den tyske offiseren Franz Boehler. Det skal vise seg at Franz egentlig jobber for motstandsbevegelsen og han trekker etter hvert Helene (som på grunn av sine foreldre snakker flytende tysk) med seg inn i dette arbeidet. De begynner å jobbe i Gestpos hovedkvarter i Brussel. Helene utgir seg for å være tysk og forlovet med Franz. Hun tar dekknavnet Olga.

Hva jeg synes:
Dette er jo utvilsomt en bok jeg finner noe spesielt ved. Er det spenningen i boken? Det faktum at boken tar for seg virkelige hendelser (ja, ja det er ikke sikkert jeg tar alt for "god fisk" for jeg aner ikke hvor dokumentert alt er)? 
Boken skildrer uansett en helt usedvanlig ung dame med et stort mot. Som ung jødinne å jobbe i Gestapos hovedkvarter....
På et tidspunkt i boken får hun mulighet til å redde faren fra deportasjon, men hvordan skal hun orke å bare redde en av foreldrene?

Det jeg liker kanskje best med boken er beskrivelsen av hvordan Beligierne hadde det under krigen.
Fortellingene fra innsiden av motstandsbevegelsen og hvordan de jobbet på spreng for å redde mennesker i nød. Helene/Olga får se det hele. Arrestasjoner og drap, hvor lavt et menneske kan synke når problemene blir for store.  

Dette er en slik bok som det burde vært laget en filmutgave av. Det er en helt spesiell historie. Både spennende, informativ og en bok som trigger en del følelser.

Kanskje er ikke dette en bok så mange vil finne interessant. Men f.eks. til skolebruk og oppgaveskriving kan den være nyttig.