Hulemannen

Foto lånt fra forlaget

På mange måter synes jeg bokhøsten preges av temaet ensomhet og savn. Også i den nyeste boken til Lier Horst er et av temaene ensomhet.

Tittel:Hulemannen
Forfatter: Jørn Lier Horst
Utgivelsesår: 2013
Forlag: Gyldendal
Sideantall: 350
Kilde: Lese-eksemplar

Litt om handlingen
I den 9. boken om William Wisting dukker døden opp i etterforskerens egen gate. Tre hus nedenfor det Wistingske hjem har det sittet en død mann foran et flimrende fjernsyn i flere måneder.
Det er ingenting som tyder på at det foreligger noe kriminelt bak dette dødsfallet, men Line (Wistings journalist-datter) synes det kan være interessant å skrive en feature artikkel om hvordan et menneske kan gå bort uten at noen legger merke til det. Hvordan kan slikt skje? Hadde han ingen familie eller venner? Dette er dessuten en mann som Line husker fra sin barndom. Etter hvert som hun graver i denne saken kommer det frem at alt selvsagt ikke er som det kan se ut til.

Parallelt med Lines undersøkelser blir det funnet en død mann i snøen i et skogholt. Også denne mannen ser ut som han har ligget død lenge. Wisting værer straks noe kriminelt men skjønner også at for å fakke gjerningspersonen er det essensielt at ikke media får snusen i saken. Så lenge morderen ikke vet at politiet er på jakt etter ham vil sjansen for å finne ham være større. Etter hvert vokser denne saken såpass i omfang at det også blir innhentet bisttand fra FBI.

Lånt fra foter.com

Hva jeg synes
Først av alt...jeg er så sinnsykt lei av at "Lier Horst er like god som Nesbø". Argh! Lier Horst skriver da så utrolig bra at man ikke trenger å "blande inn" Nesbø....

Jeg synes denne boken på så mange måter topper fjorårets prisvinnende krim, Jakthundene.
Plottet i boken er fantastisk og jeg synes karakterbeskrivelsene er veldig troverdige. Jeg har virkelig tro på at Wisting kunne fungert som politimann også utenfor bøkenes verden. Det jeg også synes er flott med bøkene til Lier Horst er at de ikke er så groteske og bestialske. Det er handlingen og hans skrivemåte som gjør at bøkene blir spennende og interessante, ikke at det er blitt brukt spektakulære våpen eller at offeret er blitt dissekrert av en morder med så mange finesser at til og med MacGyver ville vært misunnelig...nei, det er realismen som gjør det spennende. Det kunne ha skjedd i mitt nabolag, får jeg følelsen av.

Som i de andre bøkene veksler vi på å følge William og Line. Dette er også noe av det som gjør at bøkene blir spennende og skaper fremdrift. Akkurat når Line holder på å oppdage noe vender handlingen over til William....slik fortsetter det, og da MÅ man liksom bare lese litt til...

Noe annet jeg liker veldig godt med disse bøkene er at jeg blir kjent med Vestfold. Kanskje ikke like interessant for alle, men jeg synes det er veldig gøy å lære nye ting. I sommer måtte jeg til og med kjøre noen ekstra kilometer for å ta en kikk på Stavern, Farris bad osv. Er det flere som har det slik? Er det bøker jeg liker så synes jeg det er gøy å sjekke ut hvordan stedene som omtales faktisk er.

Jeg vet vel egentlig ikke om jeg har noe negativt å bemerke? Det eneste er kanskje at det er så dumt at man hele tiden skjønner at William og Lines jobber vil krysse hverandre, men det er jo litt av "greia" er det ikke?

Uansett, en bok jeg gledet meg til og som innfridde til de grader.
Løp og kjøp!