De utvalgte

Et av årets litterære høydepunkter har for meg vært boken De utvalgte av Sem-Sandberg. Lykken var derfor STOR da jeg fikk mulighet til å høre han i samtale med Bernhard Ellefsen under Kapittel15 i Stavanger tidligere i høst. Til min store glede snakket de også om De fattige i Lodz, forfatterens nest siste bok. Kanskje mest fordi begge disse bøkene har litt samme tematikk...og ja, selvsagt (sikkert derfor jeg for en gangs skyld blogger) er det 2.verdenskrig som danner bakteppet for historiene.

Der De fattige i Lodz tok for seg ghettolivet i Polens nest største jødiske ghetto, skriver Sem-Sandberg om samfunnets "mistilpassede barn" i De utvalgte. Når jeg sier mistilpasset så er det i denne sammenheng de nazistene puttet i denne båsen; psykisk syke, handikappede, tatere eller utagerende barn som man ikke visste helt hva man skulle gjøre med (det kunne også være barn av alkoholikere, enslige forsørgere ol.). Nazistene mente de hadde en løsning, i deres tilfelle het den Spiegelgrund og lå i Wien. En kolossalt stor institusjon hvor man mer eller mindre tok livet av pasientene som bodde der.

Steve Sem-Sandberg
Foto: Eget

   I grove trekk er det livet innenfor Spiegelgrund boken handler om. Dette blir skildret gjennom øynene til Adrian Ziegler og Anna Katschenka. Disse to følger vi som pasient og pleier før, under og etter krigen. Adrian var pasient på Spiegelgrund.Med taterblod i årene og en drukkenbolt å slekte på var han nesten selvskreven som beboer der.       Anna begynte å jobbe som pleier mest fordi hun var interessert i en Dr.Jekelius. Lite aner hun at hennes interesse for denne mannen skal gjøre henne til en morder. 

<<-Adrian Ziegler er fjorten år gammel, og som dere ser ganske velutviklet for alderen.
Han vet ikke hvor han skal se, og slutter derfor å se. Et sted langt bortenfor eller bak hans lukkede øyenlogg fortsetter doktor Illings stemme å messe, nå og da avbrutt av et godt istudert smekk med pekestokken.
-Sigøyner blandingsrase av andre grad
Faren: en arbeidssky dranker
Moren: forhenværende syerske, nå dagarbeider. Et arvebiologisk mindreverdig menneske med hysterisk legning som insisterer på å fly her og spørre etter barna sine.
Den siste uttalelsen får an en eller annen grunn tilhørerne til å le. Bak de senkede øyenlokkene gjør han et forsøk på å mane frem bildet av strekmoren igjen, trædd i en ildrød strømpe av skam maken til den han selv bærer. Men den iltert pirkende pekestokken tillater ingen sidesprang. Den trekker kartblad etter kartblad som den smekker og slår på over hans brennende nakne hud.>>
s.-329/330

Man vet nesten ikke hvordan man skal beskrive denne boken. Den er full av detaljer om alle mulige groteske og horrible hendelser. Vanligvis er denne detaljrikdommen noe av det som trekker ned inntrykket mitt når jeg leser en bok. I Sem-Sandbergs tilfelle er den bare med på å forsterke leseropplevelsen. Mye av handlingen er jo helt forferdelig, men kanskje nettopp derfor opplever jeg at denne nøyaktigheten i beskrivelsene er med på å gjøre helhetsbildet mer sannferdig. For hvem kan dikte opp disse hendelsene? Detaljene er her virkelig med på å underbygge troverdigheten.

Som alltid er utgangspunktet mitt for å lese en slik bok: Hvordan kunne dette skje? Hva fikk folk til å begå grusomme ugjerninger? Hva ville du selv ha gjort i en lignende situasjon?
Som vanlig er dette helt umulig å svare på.

Sem-Sandberg bodde i Wien mens han skrev på De fattige i Lodz. Det var under dette oppholdet han oppdaget dette kolossale sykehuset hvor hovedhandlingen i De Utvalgte foregår.Det som liksom skal være en oppfostringsklinikk, men som i virkeligheten er et senter for forskning på mennesker, et sted man tar livet av "undermennesker" og et sted hvor man plasserer de barna man ikke ser på som verdige. Her var ondskapen satt i system, som en del av nazistenes eutanasiprogram.

Bernhard Ellefsen
Foto:Eget

I samtalen mellom Sem-Sandberg og Ellefsen fant jeg det uhyre spennende når de snakket om grenser. Når går man egentlig over en grense? Som i Anna, pleierens tilfelle...når gikk hun over grenser fra å være en som pleiet til å bli en som "bare fulgte ordre" og ble en morder? For mange mange mange av barna på Spiegelgrund ble drept med en injeksjon i ryggmargen. Videre ble barna utsatt for tortur, vold og andre avstraffelser. Anna og hennes doktor blir i boken (som i virkelgiheten) dømt for sine ugjerninger. 
Hva om Anna ikke visste bedre? Ikke skjønte konsekvensene av det hun var med på?
Det ble her også trukket paraleller til "jødeeldsten" i ghettoen i Lodz. Han som forhandlet med nazistene og ofret mennesker for å redde andre. Var han en ond eller god?
Hans ettermæle er jo egentlig basert kun på hvordan utfallet av krigen ble. Hadde han "holdt stand" og "berget" store deler av den jødiske befolkningen til ghettoen ble befridd, ville han vært en helt. Nå ble det ikke slik.

Under denne samtalen ville Sem-Sandberg påpeke at han var "litt lei" denne "trivialiseringen" av holocaust. En trend han mente var blitt til over tid. For at folk virkelig skal forstå hva det dreide seg om, forsøker han å gå motsatt vei. Fakta er viktigst fastslo han. Denne sentamentaliseringen som man stadig ser (han nevnte filmene: Schindlers liste og Pianisten som eksempel) ødelegger på mange måter for at vi som lever nå skal skjønne realitetene fullt ut.






Uansett,
en utrolig god bok!
Bra arrangement!
Ferdig snakka?



Boken er utgitt på Tiden Forlag og den er oversatt av Bjørn Axel Herrman

Cogito, ergo sum - Kapittel 15

Torsdag 17.09 var jeg på to av arrangementene som er en del av årets Kapittel (Internasjonal festival for litteratur og ytringsfrihet). Det ene hadde jeg merket meg på forhånd, det andre var mer et spontant innfall. 

Hoem signerer Slåttekar i himmelen
foto: eget

Hovedtemaet for årets festival er Amerika mens det for 2016 er vandring, som en slags forlengelse av 2015 programmet.

Edvard Hoem gav i 2014 ut romanen Slåttekar i himmelen. En for meg, helt fantastisk god bok! Det var derfor veldig naturlig å høre forfatteren fortelle om skriveprosessen og de oppdagelsene han hadde gjort under arbeidet.
        Veldig kort fortalt handler boken om Nesje, slåttekaren med festet tomt på slutten av 1800-tallet. Det er en fortelling om han; hans barn, svigerinne og de som emigrerte til Amerika.
Men det er også en historie om det Norge var, hvorfor man emigrerte og om de som ble igjen.
          Rett skal være rett, jeg har hørt Hoem snakke om boken tidligere. Han sa vel ikke så mye nytt nå, men den formidlingsevnen han også innehar verbalt...den lune humoren... Det er vel verdt å få med seg! Nå var også tilhørerne mange og etter det jeg fikk med meg, særs fornøyde.
           Nå i oktober kommer det ut en fortsettelse på boken, Bror din på prærien. Her vil vi få møte Nesjes sønn, Eilert igjen. Denne romanen som Hoem selv har kalt "slekts- og westernroman" er den midtre delen og den fortellingen som binder sammen de tre bøkene som utgjør hans egen slektshistorie (Mors og fars historie fra 2006 er "avslutningen").

Litt mere spontant og ganske uforberedt, fikk jeg også med meg Gro Dahle lese fra og fortelle om sin nye novellesamling. Tittelen i seg selv kvalifiserer til invitasjon spøkte hun med. Boken heter nemlig Amerika.
         Jeg er ikke så veldig godt kjent med Dahles forfatterskap. Har vel tidligere bare vært borti noen barnebøker...men det var spennende å gjøre seg kjent med noe nytt.

Dahle leser noveller med stor innlevelse
Foto: eget

Novellesamlingen tar utgangspunkt i forfatterens egne minner.Hun har bodd noen år i Amerika under oppveksten. Kanskje bare en liten detalj, et minne eller en lukt. Men på fabulerende vis flettes disse minnene sammen med fiksjon og skaper ganske detaljrike skildringer.
Jeg kan umiddelbart si at dette nok ikke er boken for meg, til det er Dahles skrivestil litt for detaljrik og skildrende (på seg selv kjenner man andre?). Jeg foretrekker å lese korte og presise tekster, hvis man kan si det slik? At vannet perler seg på de duggfriske vårgrønne bladene i morgensolen...slikt blir rent for mye for undertegnede. Kanskje er det novelleformen jeg ikke er komfortabel med?
   Det var uansett veldig interessant å være tilstede. Opplesing av noveller hadde jeg ikke regnet med å få oppleve under festivalen.


Festivalen varer i flere dager (16.sept-20.sept) men jeg har ikke hatt tid til å gå på så mange av arrangementene. Jeg har satt av så og si hele lørdagen til å få med meg noen skikkelig godbiter. Jeg skal bla. høre Inger Bråtveit fortelle om sin nye roman, vil også ha med meg Leif Enger lese fra sin nyeste bok...men rosinen i pølsa og det jeg har gledet meg til i ukevis er "Bernhard Ellefsen samtaler med Steve Sem-Sandberg om hans nyeste bok De utvalgte".


Er du i Stavanger i helgen må du få med deg resten av festivalen. Du MÅ!

Kriminelt god påske?

Hva skal man lese i påsken?
Jeg har lest noen av årets utgivelser som jeg svært gjerne anbefaler som påskekrim;

Den stumme jenta av Hjorth og Rosenfeldt
(Sebastian Bergman #4)Bok nummer 4 om den arrogante kødden og rettspsykiateren Sebastian Bergman, føyer seg fint inn i rekken av underholdende og spennende bøker fra duoen Hjorth og Rosenfeldt. I denne boken har en hel familie blitt drept på grusomt vis og en ung jente som var vitne til det hele har forsvunnet. Rikskrim blir kontaktet og reiser ut på den svenske bygda for å bistå lokalpolitiet. Det er kanskje ikke det mest oppfinnsomme plottet i verden...men hva gjør vel det? For meg er det gruppedynamikken, etterforskerne imellom som virkelig gjør disse bøkene interessante. For hva skjedde egentlig med Ursula (Cliffhanger fra bok nr.3/Fjellgraven)? Har Vanja funnet ut hvem den biologiske faren er? Og Sebastian...hvordan går det egentlig med han og alle damehistoriene hans? Har du likt de andre bøkene i denne serien så vil garantert ikke denne skuffe deg. Jeg synes bare bøkene blir bedre og bedre. (Kilde:Svensk utgave jeg har kjøpt selv, norsk utgave jeg har fått fra forlaget)

Alex av Pierre Lemaitre
Skal du ha en kriminalroman som kanskje er like velskrevet som den er spennende? Da synes jeg du bør velge Alex. Etterforsker Camilla Veerhoven er på jakt etter en kidnappet kvinne, Alex. Men hvem er egentlig Alex? Meg og fransk krim trodde jeg var historie, men denne boken var uhyggelig god. Med et tema som omsorgssvikt og misbruk av barn...mer ekkel påskestemning skal du lete lenge etter. Boken var også morsom og dette er den første av fem bøker om Camilla Veerhoven.
(Kilde: Leseeksemplar)

Lukk øynene av Josh Malerman
Jeg (med mitt svake sinn) ble helt paranoid av denne boka. Sykt skummel!
I boken befinner vi oss i en nær fremtid. Noe uhyggelig fins "der ute". Problemet er at alle som ser det dør en grusom død. Malorie og hennes to barn har overlevd dette grusomme i fem år. Med bind for øynene forsøker de å klare seg som best de kan. I boken forsøker de å rømme til et tryggere gjemmested, men med på flukten er det noe skremmende...
(Kilde:Bok jeg har kjøpt selv)

Den grenseløse av Jussi Adler-Olsen
(Avdeling Q #6)
Jeg klarer jo aldri å vente på de norske oversettelsene, så denne boken leste jeg først på dansk i 2014. Da tenkte jeg at "herregud så lei jeg er av Jussi..." Så fikk jeg kjøpt den norske lydboken. BAM! Med den glimrende fortellerevnen til Helge Winther Larsen var jeg straks mer fornøyd med Adler-Olsen. Nå har jeg også lest den norske utgaven (ja jeg vet...3 ganger) og er fortsatt like fornøyd.
Det er noe sjarmerende over Avdeling Q, med kamel-anekdoter, søt drikke og artig persongalleri. Jeg liker dem!
I denne boken foregår mesteparten av handlingen på Bornholm, hvor en politimann velger å skyte hodet av seg den dagen han skal gå av med pensjon. Rose mener at selvmordet er Carls feil fordi denne politimannen forsøkte å engasjere Carl kvelden før han begikk selvmord. Avdeling Q rykker ut og ser på en sak fra 1997 hvor en ung kvinne ble påkjørt og drept av en ukjent gjerningsmann. Og morderen? Kanskje ikke den personen man først vil tro det er...
(Kilde:Bok jeg har kjøpt selv samt leseeksemplar)

Svømmeren av Joakim Zander
I denne boken er det ikke et mordmysterium som er hovedhandlingen. I denne spionthrilleren er det storpolitikk, CIA og skumle hemmeligheter det fokuseres på.
Det er sjelden jeg liker denne typen bøker, men Zander fikk meg hektet fra første stund.
Shammosh og Klara har vært kjærester, men bor nå i hvert sitt land. Han er forsker i Uppsala og hun diplomat i Brussel. Begge har en forhistorie som gjør at de blir viklet inn i en topp hemmelig sak på øverste nivå. Vi snakker her om Abu Ghraib, CIA og Afghanistan.
Klara og Shammosh vet for mye og noen vil ha dem ryddet av veien. Hvem kan de stole på vil hjelpe dem?
Boken har unektelig et preg av "Homeland"/"Spy game"/"Jason Bourne" over seg.
Den starter litt sakte men jo lengre inn i handlingen man kommer jo mer dramatisk og spennende blir den. Boken byr på flere overasskelser og spenningen holdt seg til siste punktum.
(Kilde: Bok jeg har kjøpt selv)

Alle utlendinger har lukka gardiner

Ok, hvor begynner man?
Boken jeg har lest er Maria Navarro Skarangers debutroman, "Alle utlendinger har lukka gardiner".
Denne samtidsromanen som får så god kritikk er for meg et lite mysterium.
En oppvekstroman om første og andregenerasjons innvandrere på Romsås i Oslo, fortalt av en "fjortis" på "kebab-norsk", er det noe for en gretten dame på Jæren?
Trolig ikke.

<<JEG TROR MAMMA og pappa aldri visste når skulle han komme hjem, eller om skulle han komme i det hele tatt, for han kom når ville han selv.>>

                                                                                                               -Bokens første setning side 7

Boka handler om Mariana som har en far fra Chile, en lillebror som er redd og en storebror som er i fengsel. Mariana er forelska i Mu2, hun liker å se på "One tree hill" og har nettopp fikset på MSN-profilen sin.

For meg drukner handlingen i det rare og kronglete språket. (Det er jo på et vis et ganske interessant poeng også, at man kanskje ikke alltid forstår hva som blir sagt hvis man ikke snakker korrekt norsk...at man henger seg opp i grammatikken.)

Videre synes jeg det er en smule frustrerende å lese bøker hvor handlingen er lagt til nær fortid. Jeg er helt sikkert en dustete leser, men jeg henger meg opp i slikt som at de bruker MSN f.eks. og at de ser på "One tree hill". Hallo?!? Hvem gjør det nå for tida? -tenker jeg egentlig inni meg da. 

At lesere av boken synes den er morsom, skjønner jeg heller ikke. Nå har jeg vel alltid vært kjent for å ha sær humor....men jeg ser ikke humoren i Skarangers bok i det hele tatt.

Det jeg derimot likte med boken var at den engasjerte meg. Til de grader!
Kanskje er den verdt å lese bare for å få en slik opplevelse?
Jeg opplevde at jeg som leser ble provosert av språket, at jeg ikke fant noe jeg kunne relatere til skikkelig i denne boken. Kanskje er det også nettopp dette som er meningen?
Det gav i hvertfall meg en mening med boken.
(For selve handlingen syntes jeg egentlig var kjedelig)
Kanskje er dette en bok å ta med seg inn i en språkdebatt? 
 Jeg registrerer også at bokens tittel gir rom for ulike tolkninger, men uansett tolkning så var ikke den det viktigste for meg. 

Så kan man også diskutere hvordan boken liksom skildrer en innvandrer-familie sett innenfra. Hvordan romanen skildrer et miljø som kanskje er uvant? For meg druknet som sagt handlingen (og dette) i alt det språklige...

Dette er definitivt ikke den boken jeg vil like best i 2015, men det er kanskje den jeg vil huske best.

Mitt eksemplar er et lese-eksemplar jeg har fått på jobb.
Boken er utgitt på Oktober Forlag.