Kanskje er det en naturlig nysgjerrighet som gjør at jeg nylig har begynt å interessere meg for Korea. Da især Nord-Korea. Etter å ha lest flere gode omtaler om den Pulitzerpris-vinnende boken klarte jeg ikke holde meg fra å kjøpe Adam Johnsons eventyrlige bok.
Tittel: Barnehjemsbestyrerens sønn
Forfatter: Adam Johnson
Oversatt av: Inge Ulrik Gundersen
Utgivelsesår: 2013
Sideantall: 503
Format: Innbundet
Kilde: Bok jeg har kjøpt selv
Litt om handlingen:
Boken er skrevet i to deler, den første handler om Pak Jun Do, en ung mann som på mange måter leter etter sin mor. Han har vokst opp på et barnehjem som hans far styrer, men har etter hvert gått over i statens tjeneste som agent.
Jun Do er en flink agent. Han stiger i gradene. Men livet som agent er ikke ufarlig, og ganske snart er Jun Do låst i et system han kanskje ikke vil være en del av.
Del to er fortellingen om kommandør Go. En litt annen fortelling og kanskje også stil men veldig interessant.
Hva jeg synes:
At denne boken skulle være så humoristisk som jeg fant den, hadde jeg ingen anelse om da jeg startet. Det er nemlig mange aspekter ved handlingen som unektelig får et komisk preg. Er man vokst opp i et diktatur som Nord-Korea så får en nok sett verden gjennom rare briller. Det er kanskje denne siden av boken jeg liker best også. Enten vår venn er på kidnappingstokt eller i USA.
I den forbindelse, jeg så en dokumentar på NRK om et kunstprosjekt hvor en kunstner dro til Nord-Korea for å vise dem litt av Norge. Det var i det minste det som var oppgitt som "grunn" for reisen dit. Denne dokumentaren fant jeg både rystende men også ganske morsom. Litt av den samme følelsen fikk jeg da jeg leste denne boka. (Hvis du vil vite mer om dokumentaren kan du sjekke ut: http://www.nrk.no/kultur-og-underholdning/1.8311385).
Boken er som nevnt i to deler og i den andre delen får du sett Nord-Korea fra andre synsvinkler. Jeg synes også denne delen er med på å heve boken. I fortellerform synes jeg denne delen minner litt om bøkene til Murakami.
Hva jeg mener med dette? At historien er mer kompleks. Det er en historie i historien til historien. Du må ta deg god tid til å lese å dvele ved setningene.
På meg virker det som om Johnson har forsøkt å fortelle mest mulig om Nord-Korea. Kanskje er dette gjort med vél vestlige øyne men det er absolutt veldig lesverdig og spennende. Ofte når jeg leser bøker som også har med en del faktastoff (om jeg kan si det slik) får jeg en følelse at bokens handling er konstruert rundt disse faktaene. Udødelighetens elixir av Gabi Gleichmann gav meg litt den følelsen. At man har et historisk forløp så dikter man en historie som passer til, snarere enn at man har en god historie som utgangspunkt. Dette var kanskje litt klønete forklart? Håper uansett at man forstår hva jeg mener. Puh! Uansett, denne boken er for meg det helt motsatte. Her synes jeg at forfatteren har en flott historie som utgangspunkt, så har bare faktastoffet passet inn.
Jeg har funnet denne boken veldig vanskelig å skrive om, som det ofte er med bøker du liker godt.
Kanskje er det fordi det er så mange fortellinger i fortellingen at jeg falt for boka? Er det min biologiske bakgrunn? Er det denne nyfikenheten på et diktatur som er så lukket som gjør at jeg virkelig satte av tid til denne boken?
Nå blir dette antageligvis litt personlig (så for all del hopp gjerne over) som det ofte har en lei tendens til å bli her på bloggen.... Men det er ikke til å komme bort fra at jeg er adoptert fra Korea. Ikke den "spikspennakørka-delen", men den vestlige. Nærmere bestemt Seoul. Nå er jo ikke handlingen derfra, men mens jeg leste boken så har jo selvsagt tanken slått meg...hva om? Jeg har heller aldri vært særlig opptatt av mitt fødeland, men har i den senere tid blitt mer nysgjerrig. Bøker som denne til Johnson er unektelig med på å opprettholde min kunnskapstørst om Korea.
Jeg er jo heller ikke særlig kvalifisert til å skrive om bøkenes oppbygning osv. så det er mer leseropplevelser jeg deler, snarere enn språk og faglig litteraturkritikk. Jeg vet ikke helt hva mer jeg kan si om denne boken annet enn at den var veldig god. Jeg koste meg mens jeg leste den. En særs hyggelig leseropplevelse altså.
Har også fått anbefalt en annen bok om Nord-Korea, Mørkets rike, som jeg snart skal gå løs på. Slike diktatur er i særdeleshet et veldig spennende tema.
 |
| Foto lånt fra forlaget |
Forfatter: Adam Johnson
Oversatt av: Inge Ulrik Gundersen
Utgivelsesår: 2013
Sideantall: 503
Format: Innbundet
Kilde: Bok jeg har kjøpt selv
Litt om handlingen:
Boken er skrevet i to deler, den første handler om Pak Jun Do, en ung mann som på mange måter leter etter sin mor. Han har vokst opp på et barnehjem som hans far styrer, men har etter hvert gått over i statens tjeneste som agent.
Jun Do er en flink agent. Han stiger i gradene. Men livet som agent er ikke ufarlig, og ganske snart er Jun Do låst i et system han kanskje ikke vil være en del av.
Del to er fortellingen om kommandør Go. En litt annen fortelling og kanskje også stil men veldig interessant.
Hva jeg synes:
At denne boken skulle være så humoristisk som jeg fant den, hadde jeg ingen anelse om da jeg startet. Det er nemlig mange aspekter ved handlingen som unektelig får et komisk preg. Er man vokst opp i et diktatur som Nord-Korea så får en nok sett verden gjennom rare briller. Det er kanskje denne siden av boken jeg liker best også. Enten vår venn er på kidnappingstokt eller i USA.
I den forbindelse, jeg så en dokumentar på NRK om et kunstprosjekt hvor en kunstner dro til Nord-Korea for å vise dem litt av Norge. Det var i det minste det som var oppgitt som "grunn" for reisen dit. Denne dokumentaren fant jeg både rystende men også ganske morsom. Litt av den samme følelsen fikk jeg da jeg leste denne boka. (Hvis du vil vite mer om dokumentaren kan du sjekke ut: http://www.nrk.no/kultur-og-underholdning/1.8311385).
Boken er som nevnt i to deler og i den andre delen får du sett Nord-Korea fra andre synsvinkler. Jeg synes også denne delen er med på å heve boken. I fortellerform synes jeg denne delen minner litt om bøkene til Murakami.
Hva jeg mener med dette? At historien er mer kompleks. Det er en historie i historien til historien. Du må ta deg god tid til å lese å dvele ved setningene.
På meg virker det som om Johnson har forsøkt å fortelle mest mulig om Nord-Korea. Kanskje er dette gjort med vél vestlige øyne men det er absolutt veldig lesverdig og spennende. Ofte når jeg leser bøker som også har med en del faktastoff (om jeg kan si det slik) får jeg en følelse at bokens handling er konstruert rundt disse faktaene. Udødelighetens elixir av Gabi Gleichmann gav meg litt den følelsen. At man har et historisk forløp så dikter man en historie som passer til, snarere enn at man har en god historie som utgangspunkt. Dette var kanskje litt klønete forklart? Håper uansett at man forstår hva jeg mener. Puh! Uansett, denne boken er for meg det helt motsatte. Her synes jeg at forfatteren har en flott historie som utgangspunkt, så har bare faktastoffet passet inn.
Jeg har funnet denne boken veldig vanskelig å skrive om, som det ofte er med bøker du liker godt.
Kanskje er det fordi det er så mange fortellinger i fortellingen at jeg falt for boka? Er det min biologiske bakgrunn? Er det denne nyfikenheten på et diktatur som er så lukket som gjør at jeg virkelig satte av tid til denne boken?
Nå blir dette antageligvis litt personlig (så for all del hopp gjerne over) som det ofte har en lei tendens til å bli her på bloggen.... Men det er ikke til å komme bort fra at jeg er adoptert fra Korea. Ikke den "spikspennakørka-delen", men den vestlige. Nærmere bestemt Seoul. Nå er jo ikke handlingen derfra, men mens jeg leste boken så har jo selvsagt tanken slått meg...hva om? Jeg har heller aldri vært særlig opptatt av mitt fødeland, men har i den senere tid blitt mer nysgjerrig. Bøker som denne til Johnson er unektelig med på å opprettholde min kunnskapstørst om Korea.
Jeg er jo heller ikke særlig kvalifisert til å skrive om bøkenes oppbygning osv. så det er mer leseropplevelser jeg deler, snarere enn språk og faglig litteraturkritikk. Jeg vet ikke helt hva mer jeg kan si om denne boken annet enn at den var veldig god. Jeg koste meg mens jeg leste den. En særs hyggelig leseropplevelse altså.
Har også fått anbefalt en annen bok om Nord-Korea, Mørkets rike, som jeg snart skal gå løs på. Slike diktatur er i særdeleshet et veldig spennende tema.
