Hauk og Due

Jeg har ventet med lengsel på denne boken.
Verdensmestrene fra 2010 var en bok som gjorde stort inntrykk på meg. Ikke bare positivt, men det er en annen bok og en helt annen anmeldelse.
To av karakterene som traff meg i Verdensmestrene var Lars (Laurentius Michael Meltzer) og Hauk (Henrik Augsut Erichsen). Jeg har de to siste årene vært meget nysgjerrig på hvordan det har gått med dem. Endelig har jeg fått svaret.

Hauk og Due er bok nummer to i "Verdensmestrene-serien" av Henrik H. Langeland. Den er utgitt på Tiden og om boken skriver forlaget:
<<En sensommerdag i 1985 skjer det en ulykke som skal kaste lange skygger inn i Lars og Hauks tidlige voksenliv.

Kort tid etter forsvinner Hauk fra skolemiljøet. Det samme gjør etterhvert de to andre vennene i barndomsgjengen fra Gulleråsen. Først syv år senere møter Lars dem tilfeldigvis igjen i et bokollektiv på Frogner, på et stadium i livet der han fører en behagelig tilværelse som kjekk og vellykket jusstudent. Gradvis blir han nødt til å erkjenne hva som faktisk foregikk i tiden etter ulykken, og hvordan det har formet ham som menneske.

Hauk og due er en roman om svik, vennskap og veiene vekk fra det borgerlige i et Oslo ved inngangen til 1990-tallet.>>

Dette er en mørk fortelling.
For meg uventet mørk.
Boken er veldig lettlest, handlingen synes jeg flyter og du som leser blir sugd med i handlingen.

Lars som var min favorittfigur i den foregående boka, har i denne boka blitt en ufordragelig klyse.
Selvsagt har han ikke blitt det uten videre. Jeg synes det er spennende å lese hvordan de forskjellige hendelsene i oppveksten har formet han til den personen han fremstår som i denne boka.
En ganske oppblåst ung mann, med litt for mye penger og sjarmerende ytre.
Likevel, jeg kan ikke hjelpe for at jeg stadig føler sterk sympati for mannen.
Det som kanskje overrassket meg mest er hvordan Hauk har blitt...

Mikkel, faren til Lars har også endret seg. Det vil si, han skildres nå gjennom en voksen manns blikk istedenfor gjennom et barns beundrende øyne. For meg blir også dette litt vemodig.

Jeg er nå meget spent på hvordan det går videre med Lars og Hauk.
Avslutningen er en kjempe "cliffhanger" og er ganske irritert fordi jeg ikke får vite ummidelbart hvordan det går.
Dette er en bok med både opp og nedturer, men en absolutt lesverdig forsettelse på Verdensmestrene.

 

Jakthundene av Jørn Lier Horst

Jeg har vært på en liten ferie, har derfor ikke blogget på en stund.
Har heller ikke vært inspirert til å skrive om bøkene jeg har lest heller, men nå er jeg uthvilt og klar for bokhøst...

Fjorårets vinner av bokhandlerprisen, Jørn Lier Horst har her skrevet en skikkelig sidevender av en bok. Selv om jeg ikke fant foregående bok Vinterstengt like fantastisk som mange andre, er jeg fra meg av begeistring nå.
Jeg kunne ha skrevet en lang liste med superlativer, men dere må nesten bare lese den selv!

Foruten å være en glimrende kriminalforfatter er Horst også etterforskningsleder. Han har siden 1995 vært politimann i Larvik og denne bakgrunnen er med på å gi bøkene hans et særs realistisk preg.

Jakthundene er den 8.boken om William Wisting.

Dette sier forlaget om boken: <<William Wisting suspenderes og settes selv under etterforskning mistenkt for å ha fabrikkert bevis. Han var etterforskningsleder i en av landets mest medieomtalte straffesaker, da unge Cecilia Linde ble drept. Nå, 17 år senere, har det kommet for en dag at bevisene som felte gjerningsmannen var forfalsket. Mediene værer nytt blod.
Wisting har brukt hele sitt yrkesliv på å jakte på forbrytere. Nå er det han som er byttet, og han må arbeide på egen hånd og i skjul for å finne ut hvem av deres egne som konstruerte det falske beviset, og hva som egentlig skjedde den gangen. Han får hjelp av journalistdatteren Line, men også fra svært uventet hold. Så forsvinner en ny, ung kvinne. Det blir starten på et nervepirrende kappløp.>>

Når jeg sier at jeg ikke var overbegeistret for Vinterstengt så mener jeg ikke at det var en dårlig bok. Jeg syntes den var god, en veldig underholdende krim. Likevel har jeg følt noe manglet, uten at jeg helt kan sette fingeren på det. Det har liksom vært "litt standard" norsk krim.  Jeg synes Lier Horst treffer så mye bedre i denne boken. Plottet er spennende, og miksen mellom privat og yrkesliv kommer mer til sin rett i denne boka.

Lier Horst skriver fengende og man blir sugd inn i handlingen.  Liker også godt at datteren Line nå jobber i VG og man får den fine blandingen av journalist og politietterforskning.
Utviklingen karakterene har hatt er spennende. Fra man først ble kjent med Wisting og til nå har det vært, for meg, en interessant utvikling. Uten at det blir for mye, man får bare vite akkurat det man trenger å vite. Noe jeg er svært takknemlig for (hater når det blir for mye "bollebaking" og "bleieskift" i bøkene....evt. "dråper som perler seg på det duggfriske løvet i morgensolen").

Jeg tror jeg har det litt med Lier Horst som jeg hadde det med Nesbø. Jeg leste de to første bøkene og syntes ikke det var spesielt bra. Så la jeg bort hele "prosjektet" og begynte først å lese igjen et stykke ut i "serien". Er veldig glad for at jeg gjorde det!
Jeg har virkelig fått meg en nye krimfavoritt! Farvel Harry, velkommen William!!!

Boken er utgitt på Gyldendal forlag.

Syk kjærlihet mm.

Denne boken av Hans Jæger var egentlig kjøpt uten at jeg hadde planlagt det. Ren skjær kjedsomhet dro meg til denne grønne trykksaken. I ettertid har vi bestemt oss for å lese Jægers triologi i en lesegruppe jeg er med i. Spennende å prøve noe "nytt".

Fra bokens baksidetekst:
<<Dette er første bind i Hans Jægers selvbiografiske og selvutleverende trilogi om bohemenes erotiske bekjennelser, Syk Kjærlihet, Bekjendelser og Fængsel og Fortvilelse, som kretser om trekantforholdet mellom Hans Jæger, Christian Krogh og den tilbedte Oda Krogh. Da Syk Kjærlihet kom ut i 1893 ble den øyeblikkelig forbudt over hele Skandinavia. For å unngå sensuren ble de neste to bindene, Bekjendelser og Fængsel og Fortvilelse, trykket i 250 nummererte eksemplarer i Frankrike. Men også de ble beslaglagt da de kom ut i 1902 og 1903. Hans Jæger (1854-1910) var forfatter, anarkist og bohemkonge. Han ble et forbilde for mange, blant annet Edvard Munch, August Strindberg og Jens Bjørneboe.>>

Bakgrunnen for denne boken, er Jægers ulykkelige forelskelse i Oda Krogh. Handlingen foregår for det meste i Kristiania og Paris. Boken starter i det Jæger er i ferd med å forlate Kristiania til fordel for Paris, han "flykter" fra en fengselsdom. Noe av det pussige her er at det er Krogh som hjelper ham med dette. Krohg har i boken fått navnet Waldemar og Oda blir kalt Vera.

I Paris blir handlingen skildret gjennom brevskrivning mellom Jæger og "Vera".
Jeg skjønner på en måte hvorfor det ble så mye "styr" når denne boken i sin tid utkom.
Veldig fascinerende å lese og et veldig spesielt språk.

Jeg synes det er ganske vanskelig å skrive om denne boken, det er kanskje litt lettere når jeg har fått lest de to neste bøkene som utgjør triologien?
Skal ta med meg "Bekjendelser" i bagasjen når jeg drar på ferie til uka. Kanskje jeg tar med meg "Leve Patagonia" så jeg har noe på øret også?

Når det gjelder viljestyrken min så er den ganske elendig....jeg har nemlig ervervet meg fire leseeks. og kjøpt en bok i uken som gikk. Ikke har jeg lest ferdig det jeg skulle heller. Har gitt opp Irving, kom halvveis men måtte gi tapt. Har begynt på den nye til Lier Horst, og så langt....der er "dritbra"!

Og fremdeles står trærne i Wienerwald

Dette var en bok jeg ikke sånn umiddelbart hadde planlagt å lese. Men som vanlig når det utgis en bok som handler om 2.verdenskrig og jødenes skjebne bare MÅ jeg lese boken.

Elisabeth Åsbrink vant i 2011 Augustprisen for denne boken. Hun er et nytt bekjentskap for meg. Men jeg er veldig glad for at jeg tok meg tid til denne boken. Åsbrink er journalist, forfatter og dramatiker og er til daglig redaktør for gravende journalistikk i SVT. Denne boken er utgitt på Spartacus forlag.

 Fra bokomslaget:
<<Fem hundre brev, pent sortert etter årstall, oppbevart i en IKEA-eske. Adressaten var Otto, en jødisk gutt som i 1939 kom alene til Sverige, tretten år gammel. Hjemme i Wien ble foreldrenes hverdag stadig mer dramatisk, men i brevene gjør de sitt beste for å holde motet oppe både hos seg selv og sønnen. De siste brevene til Otto har avsenderadresse Theresienstadt.

I Sverige havnet storbygutten Otto i Småland. Med tiden fikk han arbeid som gårdsdreng hos familien Kamprad, og ble snart god venn med sønnen i huset, Ingvar, som i 1943 skulle starte firmaet IKEA. Samtidig var Ingvar aktiv i nazistiske organisasjoner og en stor tilhenger av fascisten Per Engdahl.>>

I boken følger vi Otto helt fra han er svært liten og lever et priviligert liv i Wien. Otto er enebarn, født i 1925 og er av jødisk herkomst.  Etter hvert blir det vanskeliger og vanskeligere å være jøde i Wien. Til slutt ser ikke foreldrene til Otto noen annen mulighet enn å sende gutten sin til Sverige. Selv om dette ikke er lett klarer de til slutt å få Otto med på en transport i regi av Svenska Israelsmissionen.

Boken består av en blanding av brev som er sendt fra foreldrene til Otto, og faktaopplysninger som er innhentet. I stil minner den meg kanskje litt om Kathe, alltid vært i Norge av Espen Søbye (Oktober forlag). Men det jeg finner ekstra interessant er at man får ganske godt innblikk i hva Sverige mente om "jødespørsmålet" på denne tiden.

<<Huset er fullt av jøder, fra porten, i trappene, helt opp til tredje etasje, der kanselliet befinner seg, kryr det. I ekspedisjonen arbeider de lokalt ansatte tjenestemennene i et hav av gestikulerende armer, overtalelser, skjellsord, krokodilletårer.>>

- Folke Malmar, envoyè ved den svenske legasjonen i Praha 4.april 1938.

(fra side 60)

 

For meg er mye av hvordan svenskene behandlet jødene nytt (kanskje naivt nok). Men i denne historien får altså Otto (heldigvis) til slutt komme til Sverige hvor han korresponderer med foreldrene sine. Disse brevene synes jeg er ganske hjerteskjærende; foreldrene som prøver å muntre opp en sønn med hjemlengsel, foreldre som man aner ikke har det så bra selv, foreldre som prøver å gjøre det de kan for at sønnen deres skal ha det godt. Det siste brevet/kortet fra moren til Otto er sendt 19.august 1944 fra Theresienstadt (da satt jeg med en kjempediger klump i halsen).

 

Otto skulle komme til å jobbe hos familien Kamprad. Først som dreng og senere i voksen alder som en betrodd ansatt hos sin kamperat Ingvar, da han startet IKEA. Det er vel kjent for de fleste at "IKEA-Ingvar" har hatt en ganske så nasjonalistisk bakgrunn, men det hindret aldri de to mennene fra å bli gode venner.

 

Elisabeth Åsbrink har skrevet en kjempebra bok. Den er rystende og til tider sår.

Det svenske Aftonbladet har om denne boken sagt:

<<Elisabeth Åsbrink har skrevet en av høstens viktigste bøker. Den må leses ikke bare som historie, men som levende historie. Alle som bruker ørene vil fortsatt kunne høre ekkoet av Otto Ullmanns stemme.>>

 

Anbefales!

Ordnung muss sein

bildet er hentet på stock.xchng

Nå gjelder det å ta grep her... denne uken har jeg bestemt at jeg skal bruke til å komme litt mer a jour med både lesing og bokomtaler.

Dette er sikkert gammelt nytt og en vanesak for mange av dere, men som relativt fersk bokblogger er det nytt for meg. De to neste ukene har jeg derfor bestemt at jeg IKKE skal kjøpe en eneste ny/gammel/brukt bok. Ei heller skal jeg låne noen. Videre skal jeg lese ferdig samtlige leseprosjekter jeg holder på med. Jeg SKAL skrive omtale av disse bøkene før jeg gir meg i kast med noe nytt.

I går kjøpte jeg Og fremdeles står trære i Wienerwald av Elisabeth Åsbrink, dermed har jeg en relativt grei mengde bøker jeg må gjøre meg ferdig med (huff det hørtes fælt ut....det er tross alt bøker jeg liker det er snakk om her). Resten av lista ser slik ut:

Syk kjærlihed - Hans Jæger

Å hate alt menneskelig liv - Nikaor Teratologen

I en og samme person - John Irving

Forbrytelser i Southern Indiana - Frank Bill

Det fine som flyter forbi - Ida Løkås

Stasia - Peter Strassegger (omtale)

Gun Mokeys - Victor Gischler (omtale)

Djevelkysset - Unni Lindell

Golddigger - Alexia Bohwim

Tilgivelse - Patrick Flanery

Sånn nå står det her....sort på hvitt. 

Så får vi se da, hvor viljesterk jeg er.......

En smakebit på søndag #11

Ny søndag og ny smakebit. Jeg har hatt en ganske surrete uke, det skyldes nok skolestart og kjemperush på jobb, har ikke fått gjort noe av det jeg skulle....
Men, jeg har funnet nye bøker jeg vil lese (sukk!). Har sågar startet på en som jeg tror er veldig god.  Boken heter Å hate alt menneskelig liv og er skrevet av Nikanor Teratologen.

Baksiden av boka sier dette:
<<Nikanor Teratologens fjernde roman tar lesern med på en hypnotisk reise inn i 1800-tallets India.. Samtidig er den en dyptgående studie av ondskapens og voldens vesen, beslektet med moderne klassikere som "Heart of Darkness" av Joseph Conrad og "Blood Meridian" av Cormac McCarthy.

Oversettelse og etterord ved Stig Sæterbakken (1966-2012), som i 2007 ble tildelt både kritikerprisen og Bokklubbenes Oversetterpris for sin gjendiktning av Teratologens debutroman "Eldreomsorg i Øvre Kågedalen".>>

Jeg vet ikke helt hva det er med denne boken. Men den er fengslende! Trenger dog å fordøye innholdet å lese sakte sakte... Men det er absolutt en bok å anefale så langt. Boken er gitt ut av Cappelen Damm og koster 249,- (boken er verdt hver krone).

Smakebiten er hentet fra side 11:
<<Det som befant seg i kjelen var en styggedom, og den levde. Et enormt glattbarbert vannhode på en fleskete torso med hengepupper veltende oveer kanten av kjelen.>>

Har du en smakebit du vil dele? Gå inn på bloggen til Mari, Flukten fra virkeligheten for å delta.

Fremtidige favoritter #9

Fremtidige favoritter er en spalte som Elin (Bokelskerinnen) legger ut hver fredag. Her skriver hun litt om hvilke bøker hun gleder seg til å lese, bøker hun er spent på osv. Hvem som helst kan delta det er bare å besøke bloggen hennes så forklarer hun fremgangsmåten mye bedre enn meg...

 

Denne boka (Engelsk fotball) av Anders Johansen har jeg gledet meg til i en halv evighet (i andres tidsregning vil det si 3mnd.). Grunnen til at jeg nevner boken nå er at i morgen braker det løs igjen. Premier League! Eller kanskje det jeg bryr meg mest om FPL .

Mine fremtidige favoritter bærer denne uken preg av dette.

Uansett, det er noe eget med å gå på fotballkamp, og engelsk fotball har alltid hatt en spesiell plass i nordmenns hjerte. Denne boka må være den ultimate "groundhopper guiden". Gleder meg, gleder meg!

 

Om boken sier forlaget følgende:

<<Det er noe eget med engelsk fotball. Årlig reiser tusener av nordmenn til balløya for å oppleve den
autentiske engelske fotballkulturen. Dette er guiden for deg som vil oppleve engelsk fotball «live», enten du vil følge favorittlaget ditt, oppleve stemningen fra et typisk lørdagsoppgjør eller er ihuga «groundhopper» og reiser rundt og «samler» på flest mulig baner. Boken inneholder alle 116 lag i de fem øverste divisjonene: Premier League, Championship, League One, League Two og Conference National. For hvert lag gjennomgås historie, rivaler og prestasjoner med oppturer og nedturer. Banene (grounds) blir nøye beskrevet med historie, størrelse, beliggenhet, veibeskrivelse og hvor på banen de ulike supporterne holder til. Pubene en er viktig del av den engelske fotballkulturen, og forfatteren forteller hvilke puber du bør besøke før og etter kampen avhengig om du vil være sammen med hjemme- eller bortesupporterne. Guiden inneholder også flere overnattingstips, gjerne på steder med spesiell tilknytning til fotball.>>

Boken er utgitt på Aschehoug.

 

En annen bok jeg gleder meg til å lese som jeg har spart på en stund nå er boken til Michael Calvin som også ble nominert til årets fotballbok i fjor.

En bok jeg bare har hørt gode ting om.

 

Amazon sier dette om boka:

<<What is it like to win at Wembley? What happens behind locked dressing room doors? What makes a good football manager? What shapes a successful player? What turns a group of individuals into a team? What binds a football club to its fans? What good can football do in its community? Answers to these questions, and many more, can be found in Family: Life, Death and Football. Award winning sportswriter Michael Calvin offers a unique insight into a promotion season. He turned up for the first day of pre season training, and was on the substitutes bench at Wembley, 333 days later. It is an intimate portrait of a distinctive football club burdened by its history. That club happens to Millwall, but the pressures and problems they face make them Everyman FC. They operate in a parallel universe to the Premier League. There are no huge budgets, no hyper-inflated egos. The players are family men, close to their roots. They understand who they are playing for, and why it matters. They remind us of the humanity football is in danger of losing, as it worships empty celebrity and the quick buck. Calvin takes the reader into the dressing room, boardroom, and on to the streets. He reports from football's front line. It is a book for the true fan, and the authentic football man.>>

Den siste boka jeg gleder meg til skal etter mine beregninger dumpe ned i postkassa mi i morgen.

Det er boka No one likes us, we don't care av Andrew Woods. En bok om det jeg betegner som helt "spinnville" hooligans som støtter fotballklubben Millwall. Skal bli interessant å lese.

Så får vi se da om det bare blir boklesing i morgen eller om jeg muligens får med meg en kamp også.