En smakebit på søndag #14

Omslagsdesign av
Ian The/Panos Pictures

Ny søndag og ny smakebit. Jeg strever fortsatt med Petterson og finner stadig bøker jeg heller vil lese enn hans. Likevel Jeg nekter (pun intended) å gi opp, vil liksom bli ferdig med den boka.

Siden det er Banned Books week kommer dagens smakebit fra boka Queer av William S. Burroughs. Dette er en bok jeg har lest litt i, sånn nå og da siden bloggtreffet. Jeg har riktignok ikke funnet denne boka på noen "forbudt liste", men Naked lunch av samme forfatter befant seg der. Tviler også på at denne boka er helt stueren over alt.

Boken Queer ble orginalt skrevet i 1952 men ble ikke publisert før i 1985.  Det er egentlig en "løs" fortsettelse av boken Junkie. 

Handlingen er lagt til Mexico på femtitallet, og vi følger William Lee i hans håpløse forfølgelse av den unge mannen Eugene Allerton. Fra bar til bar i det amerikanske miljøet. Dypere og dypere ned i fortvilelsen.

Min smakebit er fra side 56:

<<"Did you ever had the good fortune to see the Italian master Tetrazzini perform?" Lee lit Mary's cigarette. "I say 'perform' advisedly, because he was a great showman and, like all showmen, not above charlatanism and at times downright trickery.....">> 

Min paperback er forressten en Modern Classic utgave fra Penguin.

For flere smakebiter eller for selv å delta, ta turen innom bloggen til Mari, Flukten fra virkeligheten

Norske stiler

Bildet er lånt fra forlaget.
Omslaget er designet av Stian Hole

Dersom du har fulgt med på forfatterbloggen til Saabye Christensen kjenner du nok til Herbert Ankel. Jeg må ærlig inrømme at dette er noe som har "gått meg hus forbi" (for å si det som Ankel selv muligens ville sagt det).
Kanskje fordi jeg i de senere årene har vært litt irritert på bøkene hans? Bernhard Hvals forsnakkelser hadde jeg lyst til å grine av (ikke fordi den var rørende og trist, men av skuffelse).Nok om det, denne lille boken er derimot en skikkelig fulltreffer. Hadde det ikke vært fordi noen smarte hoder fant ut at de ville skrive om den på intranettet på jobb, ville jeg aldri lest den. Men beleielig nok så jeg denne omtalen på lønningsdagen, dermed var det veldig vanskelig å styre seg.
Det har også vist seg å være en investering.

Boken min er i pocketformat (finnes også som e-bok) og er utgitt av Cappelen Damm.

Boken består av 19 skolestiler skrevet av Herbert Ankel. Her finner du stiloppgavene du selv kjenner igjen fra skoletida. Blant annet stiloppgaver som Fortell om en tur. Etter hver stil har klasseforstanderen Holger Ørekam kommentert og karaktersatt oppgaven. De fleste ganger med et syn som ikke helt sammenfaller med Ankels. Av den grunn har unge Herbert som regel en kommentar etter kommentaren, dette blir det humor av.
Handlingen er lagt til slutten av 60-tallet, Per Borten er statsminister og Herbert Ankel er elev ved Vestheim VGS.

Det er flere grunner til at jeg liker boka. Nostalgi er en, jeg kjenner meg veldig igjen i Ankels forsøk på å greie ut om både det ene og det andre. Eller disse til tider håpløse forsøkene på å fortelle om en tur (mine sluttet ofte med "og alle var enige om at det hadde vært en kjekk tur"). Hvem har ikke vært der?
Samtidig må jeg også si at jeg kjenner meg igjen i klasseforstanderen. Hvordan i all verden skal man kunne karaktersette disse stilene? (Det må til tider være veldig morsomt å være lærer). Unge Herbert har en hang til å sitere grekerne, eller bruke ordtak eller fremmedord han ikke helt skjønner betydningen av (Det minner meg forressten om den engelske stilen jeg skrev med tittelen Moose and other roadents). Man kan tydelig merke Ørekams frustrasjon i kommentarene etter stilene. Hans kommentarer blir som regel ikke tatt til følge heller.

<<Kommentar: Takk? Hvem er det du takker? Takker du for deg? Hadde det bare vært så vel. Eller takker du den såkalte Nobelprisvinner Hajek? Hva fikk han Nobelprisen i? Kalendere? Han eksisterer ikke! Du har funnet på ham i ditt vidløftige hode.....>>

- Holger Ørekam side 41

 

 

<<Kommentar til kommentaren: Jeg forvekslet desverre Hajek med Pregl fra Østerrike, som fikk Nobelprisen i fysikk i 1923. Noe slikt skal ikke gjenta seg fra min side. Oppklarende hilsen Herbert Ankel.>>



- side 42

 

 

Dette er en bok på 119 sider, som du kan flire av lenge. To stabeiser som krangler seg gjennom skoleåret. Les en stil om dagen og kos deg!

Jeg håper man hører mer fra Ankel og Ørekam i fremtiden.  

 

@KongenDin

Veldig ofte leser jeg bøker som egentlig er helt forferdelige, enten hovedpersonen blir drept med øks, gasset med Zyklon B eller drikker seg ihjel. Dette er helt selvvalgt og ingenting å klage over. Jeg foretrekker ofte sånne bøker. Men, det kan rett og slett bli for mye "død og fordervelse" og da trenger man noe som får deg i godt humør og som får deg til å le høyt.
           Jeg vil våge å påstå at alle som bruker twitter kjenner @KongenDin. Denne høyst fiktive profilen har fått utrolig mange følgere, meg inkludert. På kjedelige mandager, bakfulle søndager eller når du ikke får sove om kvelden... Der er han, Harald Rex, med noen ustyrtelig festlige og til dels "bløte" kommentarer. Det synes hvert fall jeg. Nå har det blitt laget en egen Kongen din bok, skrevet av Harald Rex (nei, det er som nevnt ikke H.M Kong Harald, men Odd-Magnus Williamson og Sindre Goksøyr som skjuler seg bak signaturen i dette tilfellet).  Med en festlig strek, og vittig penn har disse karene laget en real humørbombe. Kongen blir skildret på festlig og barnlig vis, uten at det på noen måte oppleves som en stygg bok.
Her er noen utdrag fra boken;

<<Som konge må jeg ofte pynte meg, og det er hyggelig, men noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne gå i noe mer komfortabelt enn dress. Jeg har en hvit Coca-Cola light joggedress. Den er veldig myk. Men den er visst ikke "galla".>>

Litt festlig å tenke seg at statsråd på fredagene arter seg slik. Harald Rex i boken kaller det dessuten ikke statsråd men fredagsklubben. Festlig er det også å merke seg hvor opptatt Harald er av Pikachu og Pokémon. På bildet til venstre er han ikledd en av sine favoritt-pysjer, nemlig Pikachu-habitten. Og hadde jeg vært konge er jeg neimen ikke sikker på om jeg også hadde foretrukket en slik kosedress en gang i blant. Må jo være ganske ukomfortabelt å være så formelt kledd hele tida?
Etter en introduksjon av hvem kongen er, følger det en slags dagbok i den andre delen av boka;

Jeg synes det er koselig å se for meg kongen som popper popcorn på denne måten. Kanskje har de et helt eget popcorn-lager i Drammensveien?

Dette er den boken du egentlig ikke visste at du hadde lyst på. Men når du åpner den og begynner å bla, så kan du ikke unngå å like innholdet.

Boken er utgitt på Cappelen Damm. Mitt eksemplar har jeg kjøpt, og bildene har jeg scannet inn selv (derfor den dårlig kvaliteten) med tillatelse fra forlaget. 

Forbrytelser

Ikke forstyrr når jeg leser...

Hvor i all verden skal jeg begynne? Hva skal jeg si som ikke har blitt sagt allerede?  Det er lenge siden jeg har lest en så velskrevet bok som har gitt meg så mye å tenke på. Ferdinand von Schirachs novellesamling Forbrytelser må jeg bare gi full pott!

Egentlig mente jeg at denne boken var lest for lengst, men jeg har forvekslet den med boken om Toralv Fanebust. Omslagene på bøkene er litt like. En slik bok som Forbrytelser er noe man ikke glemmer.

Det er elleve noveller (fortellinger), fordelt på 181 sider, som presenteres for leseren. Von Schirach har skrevet disse basert på egne erfaringer fra rettssalen. Her treffer vi alle mulige slags karakterer. Fra øverste samfunnslag, til de som virkelig lever på livets skyggeside. Forfatteren har brukt egen erfaring som forsvarsadvokat når han har skrevet disse novellene. Fellesnevneren for de alle er selvsagt en forbrytelse. Men det som er interessant er ikke selve den kriminelle handlingen, snarere motivet. Eller, det blir kanskje litt upresist det også? Uten sammenligning for øvrig, så "trigger" Forbrytelser litt de samme følelsene i meg som De velvillge av Littell. Den får meg til å tenke grundig gjennom hva jeg selv ville gjort om jeg var "i forbryterens sko". Hvilken rett har vi til å dømme? Hvordan straffer vi, og er egentlig den straffen som bli tildelt egentlig en straff? Særlig Fähner og Grønn er to historier jeg vil tenke lenge på.

Boken er utgitt på Gyldendal, og min pocket utgave har jeg kjøpt selv.
Dette er debutboken til Von Schirac. På norsk har boken Skyld kommet ut i år, mens hans tredje bok kommer til våren.

Andre som har blogget om boken (og kanskje gitt en fyldigere omtale):
Bokofilia, Det har jeg lest, Dispolitteraten, Rose-Marie, Tulleruska

Dersom du er ekstra interessert i bøkene til forfatteren, har Bokofilia og Rose-Marie skrevet litt om de neste bøkene hans også.

Definitivt et navn å merke seg!
(Og ja, selvfølgelig er han i slekt med Baldur. Jeg skriver selvfølgelig fordi alle de bøkene jeg liker best på en eller annen måte kan knyttes til 2.verdenskrig - mulig jeg har en diagnose?)

En smakebit på søndag #13

Foto: Brian G. Green,
Design: Mona P. Bekkevad

Nå leser jeg den nye boken til Per Petterson med den festlige tittelen Jeg nekter. Boken er utgitt på Oktober forlag og er et leseeksemplar jeg har lånt på jobb.

Jeg har ikke kommet så veldig langt ennå, men bokens hovedtema er vennskap. Omslagsteksten stiller også spørsmålet: <<Men hva skjer hvis den ene plutselig får det for seg at et vennskap må fortjenes?>>  Vi møter to hovedpersoner som heter Jim og Tommy. En gang var de bestevenner, men nå har de ikke sett hverandre på 35 år før de plutselig treffer hverandre på en bro.
Handlingen er lagt til 2006, men med flere tilbakeblikk.

Smakebiten er hentet fra side 39:

<<Jeg reiste meg, lot balltreet ligge på golvet ved sida av det ødelagte beinet hans så ingen skulle tvile på hva som hadde skjedd, og så ropte jeg på Siri.>>

Jeg har tidligere ikke fullført noe av Petterson (uvisst av hvilken grunn), men foreløpig liker jeg det jeg leser.

Dersom du har en smakebit du vil dele med andre, kan du delta på utfordringen til Mari om du besøker bloggen hennes Flukten fra virkeligheten. Her finner du også mange andre smakebiter.

Kommer aldri mer tilbake



Foto lånt fra Front

Boken Kommer aldri mer tilbake er skrevet av den svenske forfatteren Hans Koppel (pseudonym for Petter Lidbeck) og er utgitt på Front Forlag. Jeg har lest et leseeksemplar som jeg har fått på forlagets høstmøte.

Om handlingen:
Handlingen finner sted i et villaområde i utkanten av Helsingborg. Her bor Mike og Ylva Zetterberg sammen med sin lille datter, i det som vel kan kalles et trygt og idyllisk nabolag.
      En dag kommer ikke Ylva hjem fra jobben. Ingen har sett eller hørt noe. Hvor har hun blitt av? Svaret er enkelt, de nyinnflytta naboene har kidnappet henne og holder henne fanget i kjelleren. Dette er ingen hemmelighet og man får tidlig vite dette. I kjelleren kan Ylva følge familien sin fra TV-skjermen (kidnapperne har installert overvåkningskameraer som er rettet mot familien Zetterbergs hus), se hvordan de leter etter henne, sørger over henne for så etter hvert gå videre med livene sine. Mens Ylva er fanget blir hun også mishandlet både fysisk og psykisk. Men hvorfor er det nettopp hun som er den "utvalgte"? Hva slags motiv har naboene for å kidnappe henne?


Boken er en thriller som på mange måter forsøker å rokke ved en del ubehagelige følelser. Men klarer den det? Det er en bok om hevn, sorg, savn, sinne og avmakt.

Hva jeg synes:
Dette er en bok som begynner veldig bra. Den får meg hektet og gira etter to sider, men så... selvfølgelig er det et men, kanskje to og tre også. Jeg finner ikke personskildringene i denne boken så troverdige. Jeg synes ikke man får skikkelig innblikk i psyken til karakterene, noe jeg mener er ganske avgjørende for en bok som denne. Selve plottet liker jeg, og føler på mange måter at boken kunne blitt mye mer spennende om forfatteren hadde brukt bare bittelitt mer tid på boken? For de følelsene Koppel forsøker å få oss til å kjenne på er skikkelig ubehagelige.
Jeg synes også voldtekts/sex-scenene i boken er litt "rare", jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva jeg synes er feil men synes at disse scenene blir for mange og unaturlige. Særlig hvis man forsøker å sette seg inn i overgriperens tankegang. Det er for meg nesten som om noen av disse scenene er med for å gi boken et "piff", og for meg blir det helt feil.

Alt i alt en bok jeg syntes var ok, men som jeg på mange måter føler kunne vært gjort så mye bedre. Har du ingenting å lese i er denne boken helt grei.

Commandant of Auschwitz

Foto lånt fra boken Nürnberg - intervjuene

Jeg har lest boken Commandant of Auschwitz som er selvbiografien Rudolf Höss skrev mens han ventet på at dødsdommen hans skulle fullbyrdes.

Grunnen til at jeg leste boken i utgangspunktet, er at jeg har et sterkt behov for å forstå. Selvsagt er det umulig å forstå fullt ut hva som har vært drivkraften til folk som Höss, hva de følte og om de egentlig forstod fullt ut hva de drev med. Likevel, jeg har et slags håp om at jeg en dag vil skjønne det.

Boken som vel kanskje egentlig er et slags manuskript er originalt på 147 sider. Min utgave har et lengre forord av Primo Levi, og et lengre etterord hvor man skriver litt om "kollegaer" av Höss. Noen av de som nevnes er Pohl, Maurer og Glücks.

For å si veldig kort hvem Höss var, hans rolle under 2.verdenskrig;
Rudolf Höss var født i 1900, han var kommandant i Auschwitz fra 1940 til 1943.
Han er mannen som gikk inn for å bruke Zyklon B.
Under rettsaken i Nürnberg var han vitne, han ble så utlevert til Polen hvor han ble dømt til døden. Höss ble hengt ved inngangen til Auschwitz i 1947. 

Det som først og fremst slår meg når jeg leser denne boken er at Höss ikke virket som en angrende mann. Han prøver mer å fremstille seg som ett offer for militært-hierarki og det systemet som rådet under krigen. Han erkjenner selve faktaene, men hevder stort sett at han kun har handlet som han gjorde fordi han var nødt. 
Dersom man sammenligner det han sier i intervjuene med Leon N. Goldensohn (Nürnberg-intervjuene, En psykiaters møter med Hitlers betrodde menn) og det han selv skriver, ser man likevel at han nå innser at han ikke har lenge igjen. Selv om han stadig fraskriver seg ansvar, fremstår han ikke i like stor grad som et offer.
Det er grotesk og ganske jævlig å lese om hvordan han kynisk beskriver grusomheter som for eksempel likbrenning, "først et lag ved, så et lag lik, så et lag ved...." , for så å gå over til å klage over at han dermed ikke fikk så god tid til hobbyene sine...

Siden dette er en biografi (skrevet på relativt kort tid) er det ikke lagt vekt på skriftlig formidlingsevne, om jeg kan si det slik. Jeg synes dessuten det er ganske uviktig i denne sammenheng. Det viktige for meg med denne boken er at jeg får et godt innblikk i det jeg betegner som en syk manns sinn. Og det er akkurat det du får.

<<I did not have the slightest idea of their scale or consequences. It was certainly an extraordinary and monstrous order. Nevertheless the reasons behind the extermination programme seemed to me right. I did not reflect on it at the time: I had been given an order, and I had to carry it out.>>

- side 144

Samtidig må jeg også bemerke at boken er oversatt i 1951, og jeg er litt usikker på hvordan denne oversettelsen ville sett ut i dag. 
Det er uansett en bok som gjør inntrykk på meg, både pga. forfatterens  manglende selvinnsikt men også selvsagt på grunn av de grusomhetene han beskriver.

Dersom du er interessert i krigen eller skal skrive særoppgave og lignende, er denne boken å anbefale. Boken er skrevet oversatt til engelsk, min utgave er fra 2000.

Dette er dessuten ingen sidevender, eller en bok for sarte sjeler.