Over det kinesiske hav

Foto lånt fra forlaget

I 2010 tilbrakte jeg romjulen på sofaen med den nyeste boken til Gaute Heivoll. Jeg var helt oppslukt av Før jeg brenner ned.
Stor ble derfor skuffelsen da jeg leste Kongens hjerte. Den ble rett og slett ikke det jeg forventet. Nå i høst har han gitt ut en ny bok hvor han forteller en rørende og rystende historie.

Tittel: Over det kinesiske hav
Forfatter: Gaute Heivoll
Utgivelsesår: 2013
Forlag: Tiden
Sideantall: 256
Kilde: Bok jeg har kjøpt selv

Litt om handlingen:
En søskenflokk på fem får plass på et nystartet forpleiningshjem på Sørlandet. "Galehuset" blir det kalt. Disse fem er såkalte "åndssvake" unger, opprinnelig kommer de fra Stavanger. Dette hjemmet er startet rett før andre verdenskrig og drives av et ungt par som også har egne barn. I et hus på noe jeg ser for meg er et idyllisk sted i Vest-Agder bor de sammen som en slags storfamilie. Med i husholdningen er det også tre voksne menn (onkel Josef, Christian Jensen og Matiassen) som også har litt psykiske utfordringer.
Dette kunne vært en skikkelig glad historie, men en dramatisk hendelse setter dype spor hos alle som bor i huset.

Hva jeg synes:
Jeg synes Heivoll mestrer å forene virkelige hendelser, autentiske personer og fiksjon på en glimrende måte. Hva som er hva er jeg litt usikker på. Hva jeg vet er at disse fem søsknene har levd (om de fortsatt lever er jeg usikker på) for på jæren er det flere som husker disse.

Gledens Herre, vær vår gjest
ved vårt bord i dag!
Gjør vårt måltid til en fest,
etter ditt behag.

- det virker som om dette bordverset er den sangen som er mest sunget i hjemmet.

Boka har en handling som foregår i oppveksten til fortelleren. Men den har også en handling hvor man møter fortelleren som voksen, idet han er i ferd med å rydde opp i dødsboet etter foreldrene.

På mange måter er denne boken litt lik i tematikken til de fleste bøker jeg leser for tiden. Om familierelasjoner, foreldres bortgang, erindringer...
Den er også til dels lik (nå skal vi ikke trekke det for langt her) noen av de bøkene jeg leser om krigen. For det som rystet meg mest da jeg leste denne boken var spørsmålet om disse "galningene fra Stavanger" egentlig var mennesker. Det som gjør det ekstra skremmende for meg er at det ser ut som det er den gjengse oppfatning på denne tiden, at det er helt legitimt å stille et slikt spørsmål. Jeg kan vel ikke si at jeg var helt uvitende om hvordan man tidligere tenkte om personer med en psykisk utviklingshemming, men måten Heivoll beskriver dette på, gjennom sin historie... For meg er det rystende. 

Jeg ser også det maskinelle i dette, i form av økonomisk kompensasjon, kontrakter og hvordan disse skal oppfylles. Jeg får en vemmelig følelse.

Men boken skildrer også gode øyeblikk.
Barnslig likefremhet og nysgjerrighet.
Omtanke for andre.
Det er rørende.

Jeg synes også forfatteren skildrer miljøet på en ypperlig måte. Jeg ser trær og bygninger, kjenner nesten lukten av skog. Jeg har ingen problemer med å tro på historien.

Likevel, jeg synes vel ikke den er den aller beste leseropplevelsen jeg har hatt i år. Ei heller den vondeste eller verste. En bra historie, flott fortalt. En etter min oppfatning viktig historie, men jeg tror likevel ikke at det er den jeg vil huske best fra 2013.