Frank gjesteblogger om "The name of the wind"

"Min bedre halvdel", Frank har blitt skikkelig hekta på bøkene til Patrick Rothfuss. Han holder nå på med bok nummer to som heter The Wise Man's Fear og er full av lovord. Han har lenge mast om at jeg skal lese og skrive om den første boken The Name of the Wind, det har jeg  ikke fått gjort ennå så derfor har han selv skrevet litt om den.

(Boken kommer snart på norsk, da heter den Vindens navn og blir utgitt av Bazar Forlag). 

Men nå over til Frank (som til daglig jobber hos  Energy Piping og ikke i bøkenes verden);

Dette er en lettlest fantasyroman som  man fort glemmer ut at er på 800 sider.

Det er god flyt i handlingen og ingen kjedelige øyeblikk. Historien har en god mix av drama, action og humor.

Dette er den første boka i en triologi som er skrevet av Patrick Rothfuss, trilogien blir også kalt the Kingkiller chronicle. 

<<I haven't been so gripped by a new fantasy series in years. It's certain to become a classic>>

- The Times

Historien begynner på et vertshus hvor man tidlig får inntrykk av at innehaveren, Kvothe har hemmeligheter. Til dette vertshuset kommer det så en dag en historieskriver. Da viser det seg at Kvothe egentlig er en av verdens mest legendariske menn som har gått under jorden etter å ha utført både fantastiske og grusomme handlinger. Resten av verden har til nå trodd han var død inntil denne historiefortelleren da dukker opp og vil ha han til å fortelle livshistorien  sin.

Kvothes historie begynner da han er en liten gutt.Han er skarpsindig og tar fort til seg lærdom. Han vokser opp i en omreisende teatertrupp. Faren som er skuespiller samler på historier til en sang om Chandriene, de myteomspunnende skikkelsene.

Kvothe opplever ondskapen da foreldrene og truppen blir myrdet av Chandriene. Var historiesamlingen skjebnesvanger? Kvothes drivkraft blir da å finne svar på dette.

 

Dette er absolutt en bok jeg vil anbefale. Boken minner kanskje litt om Den fremmede av Max Frei.
Bok nummer to er foreløpig ikke noe dårligere etter 400 sider. Dersom du liker bøkene til George R.R. Martin er det også en stor sannsynlighet for at du vil like bøkene til Rothfuss.

Boken er utgitt av Gollancz

En smakebit på søndag #10 - Gun monkeys

Søndag og tid for en liten smakebit. Ukens bok heter Gun Monkeys og er skrevet av Victor Gischler. En ellevill gangster-bok.
Dette er hva som står på smuss-omslaget (dvs. jeg har boken på lesebrettet, men jeg forstår det slik at dette står på baksiden av boka):

<<Charlie Swift just pumped three .38-caliber bullets into a dead polar bear in his taxidermist girlfriend’s garage. But he’s a gun monkey, and no one can blame him for having an itchy trigger finger. Ever since he drove down the Florida Turnpike with a headless body in the trunk of a Chrysler, then took down four cops, Charlie’s been running hard through the sprawling sleaze of central Florida. And to make matters worse, he’s holding on to some crooked paperwork that a lot of people would like to take off his hands. Now, with his boss disappeared and his friends dropping like flies, Charlie has got his work cut out just to survive. If he wants to keep the money and get the girl too, he’s really going to have to go ape...

Nominated for the Edgar Award for Best First Novel, Gun Monkeys is a fast, furious collage of wit and wise guys, violence and thrills—and a full-throttle run through the dark side of the Sunshine State>>

Dagens smakebit er hentet fra side 6:

<<Blade had a fresh box of doghnuts all tied up in a yellow ribbon. I thougth maybe they were for us. "Hands off," said Blade. "They're for Rollo." "Last meal?" Blade tapped a finger against his emple. "Research, compadre, research. Old Rollo's a doughnut junkie.">>

Jeg er litt usikker på om filmen er ferdig, men det jobbes hvert fall med å lage film basert på denne boka. Det kan jo bli en interessant opplevelse. http://www.beyondhollywood.com/ryuhei-kitamura-to-adapt-gun-monkeys/

Jeg holder nå på med forferdelig mange bøker som jeg ikke er helt ferdig med. Så nå skulle jeg nesten ønske det ikke dukket opp flere bøker på en stund... det er vel heller tvilsomt, og er vel egentlig et luksusproblem? Heldigvis er OL ferdig i kveld, så får jeg brukt litt mere tid på bøker og litt mindre på fjernsyn.

Har du en smakebit du vil dele? Gå inn på bloggen til Mari, Flukten fra virkeligheten, for å delta. Det er nemlig hun som står bak dette glimrende konseptet.

Ønsker alle en fin leseuke!

Gideons ring

 <<En naken ung kvinna springer på en väg i försommarnatten. Morgonen därpå hittar Hammarbypoliserna henne utanför pianoteknikern John Gideons dörr på Söder i Stockholm. Men Veronica kan inte berätta vad hon har råkat ut för och varför hon hamnat just där, och John Gideon öppnar inte dörren. Grannarna skvallrar om de otaliga unga tjejer som sprungit där genom åren.     Conny Sjöberg och hans arbetslag vet inte riktigt vad de ska tro. Och vart har John Gideon tagit vägen? När fallet får sin upplösning visar sig många av deras fördomar komma på skam. Det finnes medmänsklighet där man minst anar det. Och hos dem man tror att man kan lita på ibland ett mörker, större än det går att föreställa sig.>> Baksideteksten på boken likte jeg godt. Da dette er en bok jeg uansett ville lese gav jeg likevel ikke forlagets (Norstedts) velvalgte ord, nevneverdig betydning.

Litt om handlingen:
Veronica har vært ute med skolevennner for å feire at de har fått sommerferie. Planen er at hun skal overnatte hos en venninne denne helgen. I løpet av kvelden, og med stigende promille, blir Veronica med en av skolens "hotteste" gutter til et uforstyrret sted hvor de kan få være "romantiske" i fred.
Morgenen etter finner man henne naken og i en apatisk tilstand på trappen til pianomannen John Gideon.
Hun er ikke istand til å gjøre rede for seg. Man finner ganske raskt ut at Veronica har blitt utsatt for voldtekt. En av dem som tidlig blir mistenkt er en ung mann, Kalle Engström på 22 år. Han er tidligere dømt for forsøk på  grov voldtekt. Men da det viser seg at han er Veronicas bror, lettere tilbakestående og at han dessuten har alibi, må politiet lete andre steder.
   John Gideon er ikke å finne. En nabo har sett to menn luske rundt i hagen hans.Gideon er i følge folkesnakket en tvilsom type, muligens pedofil.
  Jo mere politiet graver, jo rarer blir saken. Når Veronica endelig snakker er det sjokkerende opplysninger hun kommer med. 

Carin Gerhardsen skriver krim slik jeg liker det. Det er relativt korte kapitler og det er action hele tiden. Personene i boken er slik man lett kan kjenne seg igjen. Fremfor alt liker jeg historiene hennes. Jeg finner alltid løsningen på sakene hennes overraskende. Gideons ring er en bok jeg absolutt vil anbefale. Men jeg ville nok startet med Gerhardsens bøker i kronologisk rekkefølge. En  del av handlingen (det som skjer hos politiet) er en fortsettelse på noe som startet i bok nummer 1, Pepperkakehuset.
De fire første bøkene er oversatt til norsk og utgitt på Vigmostad &Bjørke.

Dette er den femte boken i  serien om politiet i Hammarby. De siste dagene har jeg tenkt litt på hva som gjør at jeg foretrekker en krim fremfor en annen. På bloggen til Krimbloggeren har jeg kanskje vært litt snar når jeg uttalte meg om dette. Jeg har fremholdt at jeg ikke var noe særlig glad i "privatlivet" til bipersonen i bøkene. Deretter har jeg sagt at jeg fremfor alt misliker måten kvinnelige forfattere gjør dette på. Bøkene til Carin Gerhardsen gjør at jeg egentlig motsier meg selv. For når det kommer til stykket så har jeg lurt fælt på hvordan det har gått med de politiansatte siden sist. Hvordan har det gått med den lettere tilbakestående datteren til Sandén?  Får Petra Westman og Hamad en avslutning på voldtektssaken? Hvordan er livet for Sjøberg som  har mye å stri med som småbarnspappa?
Likevel, her er det flere personer man følger. Når man skildrer privatlivet deres så er det gjort på en kjapp og konkret måte, uten at man "baker boller" eller "ser vannedråpen perle seg på det vårgrønne bladet i morgensolen...."
Egentlig et veldig interessant spørsmål Krimbloggeren stiller.

Der hvor roser aldri dør - den nyeste boken om Varg Veum

Gunnar Staalesen skuffet meg med den forrige Veum-boken, Vi skal arve vinden (2010). Det gjør han definitivt ikke med denne.  Jeg er (pinlig nok) litt usikker på hvilke nummer i rekken denne boken er. Noen kilder sier at dette er den 16. og andre sier 18. kanskje jeg skal si 17.?
Boken er en skikkelig sidevender på 320 sider som man garantert ikke klarer å legge fra seg. Jeg har tidligere vært så heldig å få et forhåndseksemplar av boken, men MÅTTE bare ha et innbundet eksemplar også. Har stort sett ikke brukt dagen til annet enn denne boka...

Forlaget (Gyldendal) har følgende å si om boken: <<For nesten 25 år siden forsvant treåringen Mette Misvær sporløst fra sandkassen utenfor hjemmet i det fredelige boligstrøket Nordås utenfor Bergen. Foreldelsesfristen for forbrytelsen er i ferd med å løpe ut, og Mettes mor gjør et siste fortvilt forsøk på å finne ut hva som skjedde med datteren. Det blir Varg Veum som får oppdraget. Lille Mette vokste opp i et miljø preget av idealer om åpenhet, fellesskap og deling. Når Veum begynner å grave, er det imidlertid et flokete nett av hemmeligheter og løgner han finner. Men det skal en brutal hendelse i nåtiden til før et mønster trer frem...>>

Med bakgrunn i forlagets omtale (også det som står på baksiden av boken) ble jeg litt paff da jeg åpnet boken, og handlingen startet med et ran. Et ganske brutalt ran av en gullsmed, som ender med at en tilfeldig forbipasserende blir drept. Politiet klarer ikke nøste opp i hvem som står bak, månedene går og saken mister mer og mer prioritet. Etter denne starten går handlingen over til Varg.

Det har gått noen år siden Karin døde og sakte men sikkert er Varg i ferd med å ta seg opp fra det mørket han har befunnet seg i. Derfor engasjerer han seg også i denne gamle forsvinningssaken hvor lille Mette forsvant for nesten 25 år siden;

<<"Jeg ville bare vise deg..." Hun gikk til vinduet, trekk den lyse gardinen til side og pekte ut. "Der lekte hun. Her - midt på gulvet - stod jeg med strykebrettet. Så var jeg inne på vaskerommet..." Hun viste med hånden innover i huset. "Jeg satte strykejernet fra meg og trakk ut kontakten, for alle tilfellers skyld. Men så, da jeg kom tilbake og kikket ut, da så jeg henne ikke lenger.">>

(side 43)

Familien Misvær var på 70-tallet en del av det idealistiske sameiet Solstølen, utarbeidet av arkitekten Terje Torbeinsvik. De fem husene som dannet Solstølen ble bygget i en slags hesteskoform hvor sandkassen/lekeplassen lå på den åpne plassen i midten av husene. Flere av beboerne var hjemme på forsvinningstidspunktet, men ingen har sett noe. Nå på 2000 tallet har de fleste som bodde der da Mette forsvant, flyttet og ektefellene har stort sett gått fra hverandre. Det har også Mettes foreldre, bare Maja (moren) er tilbake.
Som en del av etterforskningen tar Varg kontakt med de som i sin tid hadde ansvaret for saken, Dankert Muus og Cecilie Lyngmo. Begge har nå gått av med pensjon og ingen av de har egentlig noe nytt å bidra med. Det eneste er at de begge to mer følte enn skjønte at det var flere i sameiet som skjulte noe. Og det er ikke få hemmeligheter som Varg etter hvert avslører.

Med denne boken synes jeg at Staalesen er tilbake på "godt gammelt spor". Figurer som Veum er som gamle venner, og det er alltid spennende å følge utviklingen deres. Synes også det er interessant å lese om hvordan Vargs sosionombakgrunn stadig er til hjelp i hans etterforskningsarbeide.
Jeg likte som sagt boken veldig godt, selv om man relativt tidlig skjønner plottet er det oppslukende lesning. Det jeg kanskje la spesielt godt merke til er at det er veldig mange navn og nye/gamle familier å forholde seg til. Men det er ikke så mange at det blir nevneverdig plagsomt.

Two thumbs up!  

Gideons ring

Mandager har en tendens til å være litt "herk" men i dag lå det en bok å venta på meg på pauserommet. Denne boken har jeg både ventet og gledet meg til....lenge. Boken heter Gideons ring og er nr. fem i serien om politiet i Hammarby. Serien er skrevet av Carin Gerhardsen og de foregående bøkene er oversatt til norsk og utgitt på Vigmostad & Bjørke (Pepperkakehuset, Tampen brenner, Byssan lull, Død manns hånd). Gideons ring vil ikke bli utgitt på norsk og det er derfor den svenske utgaven jeg har fått låne av en kollega. Boken er utgitt på Norstedts forlag.

Baksideteksten sier følgende:
<<En naken ung kvinna springer på en väg i försommarnatten. Morgonen därpå hittar Hammarbypoliserna henne utanför pianoteknikern John Gideons dörr på Söder i Stockholm. Men Veronica kan inte berätta vad hon har råkat ut för och varför hon hamnat just där, och John Gideon öppnar inte dörren. Grannarna skvallrar om de otaliga unga tjejer som sprungit där genom åren.     Conny Sjöberg och hans arbetslag vet inte riktigt vad de ska tro. Och vart har John Gideon tagit vägen? När fallet får sin upplösning visar sig många av deras fördomar komma på skam. Det finnes medmänsklighet där man minst anar det. Och hos dem man tror att man kan lita på ibland ett mörker, större än det går att föreställa sig.>>

Har naturlig nok ikke fått lest den ennå, men skal ta fatt med det samme...her må alt annet vike ;-)
Kommer tilbake med en skikkelig "rapport" når boken er lest. Ble bare fryktelig gira nå.

En smakebit på søndag #9

Denne uken var jeg nødt til å vente på noen i et par timer. Så hva gjør man da når man skal slå ihjel litt tid i en handlegate? Man går selvsagt innom en bokhandel, og to eller tre...når jeg tenker meg om var det faktisk fire. Uansett, i en av disse butikkene kom jeg over boken Syk kjærlihet av Hans Jæger . Denne mannen har jeg alltid funnet interessant, delvis på grunn av Munchs portretter og delvis på grunn av trekantdramaet mellom Jæger, Oda og Christian Krogh.

Bokens baksidetekst sier blant annet:
<<Dette er første bind i Hans Jægers selvbiografiske og selvutlevernde triologi om bohemenes erotiske bekjennelser, Syk kjærlihet, Bekjendelser og Fængsel og fortvilelse, som kretser om trekantforholdet mellom Hans Jæger, Christian Krogh og den tilbedte Oda Krogh. Da Syk kjærlihet kom ut i 1893 ble den øyeblikkelig forbudt over hele Skandinavia. For å unngå sensuren ble de neste to bindene, Bekjendelser og Fængsel og fortvilelse, trykket i 250 nummererte eksemplarer i Frankrike. Men også de ble beslaglagt da de kom ut i 1902 og 1903.>>
Dagens smakebit er hentet fra side 15:
<<Og mitt oppi det altsammen denne evie angest for det breve jei sente!...hun har ikke svaret; naturligvis er hun blet stødt over den altfor kjærlie tone jei skrev i, og vil ikke skrive mer...gud, hva mon hun føler for mei naa?...>>

Jeg er nå på side 53 og synes fortsatt boken er veldig interessant. Det er nesten litt pussig å lese når teksten er skrevet med en slik stavemåte. Boken jeg har kjøpt er i pocketformat og er utgitt på Pax Forlag.

En smakebit på søndag er en ukentlig utfordring som du finner på bloggen til Mari, Flukten fra virkeligheten. Har du en smakebit du vil dele? Ta en tur innom bloggen til Mari for å delta.

Alberte og Jakob - Cora Sandel

Alberte og Jakob er den første boken i triologien om Alberte. Boken ble utgitt første  gang i 1926, eksemplaret jeg har lest er fra 1976. Nå får man bøkene i en samleutgave fra Gyldendal. Jeg har valgt å bare skrive om den første boken fordi jeg  ikke vil røpe for mye av handllingen. Cora Sandel er et pseudonym for Sara Cecilia Margareta Gørvell Fabricius.

Handlingen foregår nord i landet. Dårlig økonomi har ført til at Sorenskriver Selmer og familien har slått seg ned her. Det vil si, de har vel aldri funnet seg helt til rette og det skinner gjennom at de nok kunne tenke seg å bodd lengre sør. Alberte er vel kanskje den som strever mest med å finne sin plass. Hun klarer ikke føre seg slik som moren ønsker.  Tvert imot er hun både klossete og sjenert. Hun "går på tå" for de øvrige familiemedlemmene, lever livet sitt mer for dem enn seg selv. Man aner at hun har ønsker og drømmer, og det er nesten frustrerende å lese om hvordan hun stadig kveler dem  for å gjøre de andre til lags. Alberte er skildret som en forsiktig person, den fysiske frosten hun stadig føler er nok også et bilde på hvordan hun har det følelsesmessig. Selv om hun drømmer om både mer skolegang og å være kunstner får hun ikke realisert dette, Fru Selmer mener at Alberte heller skal lære å være husmor. Men på  tross av  dette aner man gjennom hele boken atdet spirer inni henne. At  det finnes en liten gnist der.

Som en motsetning til dette har broren,  Jakob, det mye friere. Han slipper å være under morens overvåkende og dømmende blikk hele tiden. Likevel, det er ikke sikkert Jakob føler seg helt fri han heller?

Det finnes ikke så mye samhørighet i denne familien. Kun noen få timer på julaften kan man få inntrykk av at de trives sammen. Alberte har rett nok et bedre forhold til faren enn til moren,  men hele familiesituasjonen preges av kulde. 

Jeg synes bøkene om Alberte er helt fantastiske. Sandels beskrivelser av Albertes kalde hender er det nesten så man får gåsehud av. Og det er (for meg, jeg vet at mange vil være uenige...) et driv i boken, jeg levde meg så inn i handlingen at jeg nesten trodde jeg var Alberte mens jeg leste. Det er også interessant å vite at bøkene delvis speiler forfatterens eget liv og den tiden hun selv vokste opp. Det er når jeg leser slike bøker at jeg blir utrolig takknemlig for det livet jeg selv lever. Boken er også sammenlignet med "Jenny" av Sigrid Undset.
En bok til ettertanke.
PS! De to neste bøkene er enda bedre, så her kan man virkelig kose seg med godt lesestoff