Å føde et barn

Foto lånt fra forlaget

Ikke så lenge før jul fikk jeg et leseeksemplar med fra jobben. Omslaget så litt kjedelig ut og tittelen var ikke sånn veldig fengende heller. Resultatet var at boken havnet i en stabel med andre uleste bøker jeg skal lese med tid og stunder. I forgårs da jeg skulle rydde kom jeg til å bla i denne boken, og vips var jeg fanget.  

Boken heter Å føde et barn og er skrevet av Kristin Sandberg.
Utgitt: 2012
Forlag: Pantagruel
Sideantall:552
Kilde: Leseeksemplar

  
Litt om handlingen:
Bokens handling er lagt til Sverige i 1938. Bokens hovedperson, Maj Sara Johanna Olausson er tjue år og kommer fra enkle kår. Hun har flyttet sørover fra Østersunds-traktene til Ulvön i Bohuslän hvor hun har fått sjansen til å jobbe på konditori. Her har hun værelse sammen med en venninne. Maj er forelsket i Erik som hun har reist fra. Erik er derimot ikke så forelsket i Maj men har mer benyttet seg av hennes åpenlyse beundring. 
På Ulvön treffer Maj, Tomas. Fabrikkeier Tomas Berglund. Maj blir gravid og gifter seg med den eldre og fraskilte Tomas, på tross av at det ikke er noen særlige følelser dem i mellom. 
Hun flytter inn i hans leilighet og strever med dagliglivet og det å finne sin plass i denne fornemme familien. En krevende svigermor i etasjen under gjør ikke hverdagen særlig mye lettere. Og hvor fine er egentlig de fine?

Hva jeg synes:
Det som først og fremst tiltaler meg med denne boken er skrivemåten og språket. 
Sandberg skildrer Maj på en helt fantastisk måte. 
Uten at jeg helt er sikker på årsak ser jeg for meg Emilie Ekdahl (Fanny & Alexander - Bergman) når jeg leser om Maj. 

<<Føler du ingen glede over at du bærer vårt barn, spør han. Nei, svarer hun. Jeg skammer meg hvert sekund over hvordan jeg ser ut. Og moren din tror at jeg gjode det for å fange deg! Tror du ikke at jeg skjønner hvordan dere ser på meg. Ikke trekk mamma inn i dette, sier han. Ikke det, nei, og hvorfor ikke det? Har hn ikke noe med dette å gjøre kanskje? Det verste er at Maj blir redd. Skal sannhetsbehovet presse seg inn her også, kan det bli... kan det bli vanskelig.>> 

Fra side 298

Det som er spennende med boken er for meg først og fremst å lese om hvilke forventninger som ble stilt til fruer på den tiden. Å lese om hvordan fasaden og navnet ikke måtte fremstå på feil måte. Jeg føler skikkelig med Maj som er bekymret for om hun rekker å lage sylte, julekaker, pølse, skinke og vaske før jul. Hun er høygravid, har en mann som er tørst, en krevende svigermor og datidens idealer å hanskes med. I bakgrunnen svirrer det også tanker om ekskonen og hvorfor hun gikk og har Maj valgt rett når hun giftet seg med Tomas?

Dette var virkelig en bok jeg "slukte". Stilen, perioden handlingen er lagt til og selve historien var en skikkelig fulltreffer for meg.

<<Når hjemme faktisk ikke er best, kan den største bragden være å bli.>>  Dette sitatet fra bokens forside er virkelig en treffende beskrivelse av Sandbergs bokskatt.
Boken ble også nominert til Sveriges Radios Romanpris i 2011, og er nummer en i en triologi. Bok nummer to foreligger på norsk høsten 2013. Det er bare å glede seg!
 

Change of habit

Siden det er nytt år med nye muligheter, har jeg bestemt meg for å endre litt på hvor jeg sitter når jeg blogger. Vanligvis har dette vært i sofaen foran TV'n med laptop på fanget.
Jeg har i løpet av helgen derfor rekvirert et "rom" som egentlig var tiltenkt en sentralstøvsuger.
Nå har det blitt et helt ok kontor for meg. Det har for så vidt vært en Billy-hylle her hele tiden, her har jeg stuet sammen diverse bøker etter hvert som jeg har lest dem (eller ikke lest dem...).

Noen ting er et must uansett

Fortsatt ganske ryddig

Jeg skulle vel egentlig ha ryddet bort all julepynten i dag. Men siden det ikke er helt feil å la den bli til 20.dag jul kan det meget vel tenkes at den blir en uke til?  

Bokyllen bak meg

Jeg har for øvrig vært på jakt  etter Kafka på stranden, var så sikker på jeg ville finne den på jobb. Jeg tuller ikke når jeg sier vi sikkert har alt annet av Murakami inne, utenom den. Ser derfor ut som jeg må kjøpe e-boka, tviler på jeg orker vente på papirbokutgaven. Det rare er at jeg var sånn ca 90% sikker på at jeg hadde kjøpt den tidligere. Kanskje jeg har et bokmonster i huset og ikke bare det ene i vaskemaskinen (det som spiser strømper)?

Det er så herlig at det går mot lysere tider!

Gestaposjefens datter

foto lånt fra forlaget

Boken Gestaposjefens datter er den selvopplevde historien til Venke H. Fehlis, fortalt til Nina D. Kroglund. Dette er en bok som jeg lenge hadde sett frem til å lese. Det er mulig jeg husker feil nå men jeg synes å huske at Rolf Grüner Hegge refererer til noen møter han selv hadde hatt med Heinrich Fehlis i boken sin Gestapo henter deg om natten (Gyldendal, 1990). Dette er en bok jeg husker jeg leste på ungdomsskolen og som var med på å få meg interessert i emnet 2.verdenskrig. Uansett, det var denne skildringen av denne høytstående gestapopersonen som fikk meg interessert i boken til V.H. Fehlis, lenge før den kom ut. 

Ok, ok....før jeg roter meg helt bort...
 
Her er bokens fakta;
Ugitt:2012
Forlag: Historie & Kulturforlaget
Innbinding: Innbundet
Sideantall: 195   
Kilde: Leseeksemplar

Litt om handlingen:
Boken skildrer i all hovedsak hvordan det har vært for Venke å vokse opp med en mor som var "tyskertøs" (unnskyld uttrykket) og ganske fraværende. Hvordan dette har preget livet hennes, til tross for at hun selv ikke opplevde noe særlig av krigen (Venke er født i januar 1945). Det er en bok om savn, skyldfølelse, angst, depresjon, skam, alkoholisme og det å være et krigsbarn. I tillegg er det også en bok om det å litt etter litt skjønne hvem faren, Heinrich Fehlis (d.1945) var. Både på godt og vondt.

Hva jeg synes: 
Jeg må ærlig si at jeg ikke er helt sikker på hva jeg skal synes om boken. Den var nemlig ikke helt det jeg forventet. Som utgangspunkt for boken hadde jeg min interesse for Heinrich Fehlis. Dersom jeg går ut fra dette er det en ganske lite interessant bok. Jeg lærer liksom ikke noe spesielt nytt om han. Egentlig så jeg for meg at boken skulle være litt i samme stil som bøkene til Bjørn Westlie (Oppgjør og Fars krig). Det er den definitivt ikke.
              Hvis jeg leser boken uten dette utgangspunket er det en ganske sterk bok. Det som i første rekke gjør det til en sterk bok for meg, er at forfatteren er så ærlig. Som leser opplever jeg det som en veldig bitter bok. Det er et slags skriftlig oppgjør med moren, snarere enn en fortelling om faren. Om man kan si det slik? Rett nok er han med i hele boken. Men det er denne bitterheten over moren som for meg mest av alt er fremtredende.
              Dette er en bok som er lest på veldig kort tid. Det er en veldig muntlig fortellerform i boken. Det har vært interessant å bli kjent med Venke, men må vel konkludere med at dette ikke helt var boken for  meg.

Nye lodd og nye gevinster

Nytt år og nye muligheter,

nye lodd og nye gevinster...

foto lånt fra depositphotos.com

Det er bare å erkjenne at det siste kvartalet av 2012 var ganske "heise" (for å si det på jærsk)... skulle ønske jeg var sånn supermenneske som fikser alt. Det å være bokblogger har i hvert fall vært veldig utfordrende og jeg har lært en del i året som gikk. Blant annet at man ikke får til å skrive bra omtaler av samtlige bøker som man leser. Dessuten må jeg blli flinkere til å konsentrere meg først og fremst om de bøkene jeg har virkelig lyst til å lese.

Utgangspunktet for blogginga mi var å "holde orden" på det jeg leste. Å kombinere jobb og fritid...Jeg er litt usikker på  om dette egentlig er noen lur strategi? Å lese mange bøker gjør jobben min fryktelig mye enklere, samtidig er det ikke alt jeg leser i "jobbsammenheng" som jeg egentlig ville ha lest dersom jeg ikke jobbet i en bokhandel. Litt å tenke på for  det kommende året.

Jeg må også slutte opp å få dårlig samvittighet for at jeg ikke får skrevet omtaler kjapt nok. 

Dette er tross alt en hobby.

Jeg har dristet meg til å nevne noen av bokopplevelsene som gjorde størst inntrykk på meg i 2012:

Årets debutant: Cecilie Aurstad med boken Bare ukedager

Årets lokale bok: Asgeir Lode med boken Englandsfarerne

Årets "dokumentar": Frode Fanebust  med boken Oljelandet

Årets slukebok: Kane og Abel av Jeffrey Archer

Boken som gjorde definitvt størst inntrykk: Jeg nekter av Per Petterson (nei jeg er fortsatt ikke ferdig med å gruble på den boka....

Årets varmeste bok: Harold Frys utrolige pilgrimsferd av Rachel Joyce

Årets krimfavoritt: Jakthundene av Jørn Lier Horst

Årets skuffelse: Fifty shades of grey av E.L. James 

Årets comeback i mine øyne: Lars Saabye Christensen med bøkene Sluk og Norske stiler 

Mine blogg-nyttårsforsetter blir:

Holde mer orden og struktur.

Være flinkere til å skrive.

Lage meg en liste over klassikere jeg skal lese (evt 1001 bøker....utfordringen).

Så vil jeg ønske alle mine lesere et riktig GODT NYTT ÅR! Ser frem til mange fine leseopplevelser i 2013. 

 

Oljelandet

Foto lånt fra forlaget

Først av alt må jeg bare takke for alle e-postene jeg har fått i det siste. Jeg har ikke sluttet å blogge, bare vært fryktelig travel. Av den grunn har jeg desverre ikke hatt tid til å sende svar til dere alle. Vil bare si at jeg synes det er kjempehyggelig at dere liker bloggen min.

Vi er nå inne i den tida på året som er mest travel for oss som jobber i bokhandel. Ikke bare er det julerush og varetelling, jeg har også brukt veldig mye tid i det siste på "vårlisten 2013" og laget bestilling til mammutsalget.

Boken Oljelandet av Frode Fanebust er en bok som jeg fant veldig interessant. Ikke bare var den velskrevet, informativ og underholdende. Den var også usedvanlig lettlest. Det er kanskje ikke så unaturlig at jeg fant denne boken spennende, oppvokst nær selve oljehovedstaden. Jeg mener likevel at dette er en bok som vil være noe for alle. 

Jeg siterer fra bokens bakside: <<Oljelandet er en reise i vår nære historie, fra den gang vi aldri hadde hørt om pommes frites og alle ble klippet av mor, frem til dagens overflodssamfunn. Mange har tjent mye, på å tilby noe oljearbeiderne og oljeselskapene trengte, på å jobbe på "gliden" eller på de gigantiske konstruksjonene i havet som vi før ikke kunne forestille oss. Men Oljelandet er også et blikk på medlajens bakside: pendlertilværelsen, risikoen, nordsjøulykkene - erfaringer som har brent seg fast i hukommelsen til de som var der.

Frode Fanebust er selv et oljebarn. Her minnes han sin egen far, en av Nordsjøens pionerer. Og han oppsøker en gründer, en oljebyråkrat, en pubvert, to professorer og en reiseglad pensjonist for å finne ut hva oljen har gjort med oss.>>

Stavanger (ok, ok ikke bare Stavanger men også hele distriktet...jeg sier bare Stavanger for enkelhetsskyld) har på mange måter vært en foregangsregion. Vi er kanskje det fremdeles (i disse tider da de snakker om å starte direkteflyvninger fra Stavanger til Houston)?.  Nå er jeg noen år yngre enn Fanebust, men jeg kjenner meg til dels igjen i svært mye av det han skriver. Det er ingen tvil om at "oljå" har gjort noe med oss. Lønnsnivå og boligpriser er bare noen av eksemplene. Det er også veldig interessant å lese det forfatteren skriver om kulturell vs. økonomisk kapital og status. Jeg har for eksempel to Bachelor grader og gigantisk studiegjeld. Så har jeg en venninne som tjener dobbelt så mye som meg i året. Hun jobber som vaskehjelp.... i nordsjøen, så og si uten utdannelse.
Dette er kanskje noe som er spesielt på vår kant av landet?
"Oljå" har hvert fall ført masse penger med seg. Enten man jobber i en oljerelatert virksomhet, eller i hotell og resturant bransjen...
Derfor er det veldig spennende å være med Fanebust i hans fortelling om hvordan eventyret startet. Det er også viktig synes jeg, at han peker på hva det tross alt har kostet.


Det eneste jeg savner om jeg kan si det sånn (men det er for så vidt en helt annen bok) er at forfatteren "spår" litt inn i fremtiden. At han sier noe om de som vokser opp i dag. Sier noe om de som er vant til en helt sinnysk levestandard (barnebursdager på Anfield osv.). Jeg tror jo at klasseskillet her i distriktet bare blir større og større. Allerede synes jeg det er veldig fremtredende. Det hadde vært interessant å høre Fanebusts mening.

Statens Pensjonsfond - Utland (SPU), er noe vi alle er kjent med og som vi er veldig opptatt av. I det minste hvert valgår. Er du som meg og ikke egentlig vet hva SPU er, så har du nok gjettet det nå. SPU er det som populært blir kalt oljefondet. Vet du egentlig hvorfor vi har det? Vet du egentlig hvordan det virker? Har du lurt på hvorfor ikke bare politikerne kan dele ut litt penger til alle oss som bor i landet? Kapittelet fra side 104 til 118 gir deg svaret på dette.

Når jeg tenker meg om, dette er egentlig en bok som burde vært pensum på skolen!
- men til det er den kanskje litt for underholdende....

Boken er utgitt på Pax forlag og er et leseeksemplar.

En annen bok av samme forfatter som jeg også vil anbefale er Krigshistorien TM.

Saturday night

Foto:  Carmichael’s Bookstore Website

"Saturday night, I feel the air is getting hot..." I mitt tilfelle er det ikke på grunn av partystemning med noe godt i glasset (Langt mindre Whigfield som er et skikkelig blast from the past). I kveld koser jeg meg med rykende varm eplekake og julebrus. Men hva er det jeg driver med?  Dette er en bokblogg, og følgelig skal jeg skrive om noe bokrelatert. Jeg ville bare påpeke at jeg tross alt vet det er lørdagskveld, hvor stusslig min må virke på mange.

Bedre blir det kanskje ikke av at jeg her skriver om boken Forbrytelser i Southern Indiana - fortellinger av Frank Bill. Denne råe samlingen av fortellinger var midt i blinken for meg. Dette er skikkelig "white trash - hillbilly histories" som er så utroligt fjernt fra mitt eget liv men så unektelig spennende og fascinerende. Dette er ikke en bok som passer for alle, men hvorfor skal den egentlig det? Den passer så perfekt for meg at jeg skulle ønske forfatteren hadde skrevet en mye lengre bok. Knut Ofstad har dessuten oversatt den til norsk på en glimrende måte.

Vi blir kjent med et noe broket persongalleri, som doper seg, sloss og dreper hverandre. For meg er boken en slags blanding av Jim Thompsons bøker og Jakob Ejersbos Nordkraft.

<<Connie røska gaffelen til Pine Box ut av neven hans. Reiste seg fra bordet. Hogg gaffelen djupt inn i halsåra på Cooley.

Cooley krafsa etter gaffelen mens blodet spruta ut som nybora olje fra jorda og hjertet hans galopperte, og han stønna: "Jævla tispe!">>

- fra side 121

 

Det er dette råe språket, de utbroderende beskrivelsene, det realistiske i dialogene og det helt hinsides livet karakterene til Bill lever, som gjør at jeg liker boken. Det er denne siden av Amerika jeg er mest interessert i. Disse personene som lever på sidelinja, er analfabete og går på crystal meth. Det er en salig blanding av folk som lever et tøfft liv som de på de merkverdigste måter klarer å forkludre enda mere.

 

Dette er en bok jeg slukte! Boken er blitt kalt en novellesamling, men jeg jeg gjør som forfatteren og kaller det fortellinger. Alle historiene i boka er fra samme område, og flere av karakterene er gjengangere i de ulike fortellingene. Når jeg skriver at Bill utbroderer så mener jeg ikke at han gjør det med lange setninger. Tvert om. Kort og konsist skildrer han hvordan disse menneskene har det, men han gjør det på en slik måte at man har null problem med å kjenne svettelukt og stank fra bokens persongalleri.

 

Virkelig et av bokårets høydepunkter for meg.

Men ja, jeg innrømmer glatt at jeg ikke syntes alle fortellingene var like gode. Men det var flere "highs" enn "lows".

 

Mitt norske eksemplar er utgitt på Aschehoug forlag. Boken har jeg kjøpt selv.

 

 

gruff

Foto: eget

Bokhøsten er virkelig i gang. I tillegg er det snart jul og det merkes virkelig for tida. Fryktelig travle dager og usedvanlig mange bøker om siste verdenskrig, gjør at det har blitt labert med blogging.

Jeg leser for tida i Nådeløse nordmenn (Erik Veum).
Har den siste måneden lest; Triumf og tragedie (av Arntsen og Harestad), Gestaposjefens datter (Venke Fehlis og Nina D. Kroglund), Jærbuer i krigsdrama (Berglyd) for å nevne krigsbøkene. Nå har jeg den nye boka til Bjørn Westlie på vent, sammen med Jeg overlevde Treblinka (Rajchman).
Er litt usikker på om jeg skal skrive om alle disse bøkene i ett innlegg eller fordele de litt?
Synes det blir litt mye krig kanskje, på bloggen min?

I tillegg har jeg også lest Norsk Spion (Aslak Nore), Tjenestepiken som forsvant (Tarquin Hall) og Natten drømmer om dagen (Ambjørnsen). Jeg har også gitt meg i kast med en ny bok av Per Petterson...så får vi heller se om jeg leser ferdig.

Skulle ønske jeg var mer strukturert og fikk lagt ut innlegg oftere. Har et par halvskrevne omtaler som kunne trengt litt jobb. Jeg skjønner ikke hvordan enkelte får det til? Jeg er liksom ikke klar for noe når jeg kommer hjem fra jobb og har spist. Da er klokka som regel rundt 19 og det er ikke tid til så mye. Det må også sies at jeg har blitt inspirert av Kristian Fjellangers bok Feit, har fått meg endomondo på mobilen og har begynt med litt fysisk fostring. Så da er det foreløpig bokbloggen som har måttet vike litt plass.

Har også begynt å tenke på at det snart er 2013 og at jeg kanskje bør ha et slags årsoppgjør over blogginga mi? Hva har vært bra/dårlig og hva kan jeg ta med meg videre.
Jeg har ikke en gang fått laget en skikkelig alfabetisk oversikt over hva jeg har lest i år.
Sukk!

Dette ble mye sutring og gruff. Følte bare jeg måtte vise en slags tilstedeværelse i bloggsfæren. Jeg har ikke en gang tatt meg særlig tid til å lese blogger, så jeg føler meg skikkelig "bakpå". Men jeg har tenkt på dere alle og lurt fryktelig på hva dere har lest i det siste.

Satser på at november blir en bra måned bloggmessig.