The girls of room 28: Friendship, hope and survival in Theresienstadt

Hvert år samles ti nå aldrende damer i Tsjekkia. Felles for dem alle er at de overlevde holocaust, delvis fordi de alle på et tidspunkt var internert i konsentrasjonsleiren Theresiendstadt. I denne boken som delvis skildres gjennom gamle dagboksnotater får vi et innblikk i hvordan de klarte det.

Tittel: The Girls of room 28: Frienship, hope and survival in Theresienstadt
(orginal tittel: Die Mädchen von Zimmer 28. Freundschaft, Hoffnung und Überleben in Theresienstadt)

Forfatter: Hannelore Brenner
Utgivelsesår: 2009 (eng.utgave)
Sideantall: 336
Kilde: e-bok jeg har kjøpt selv

På midten av 90-tallet møtte journalisten Hannelore Brenner disse damene. Intervjuene hun gjorde med dem, blandet med dagboksnotater fra krigsårene utgjør boken jeg nylig har lest. På mange måter en bok som minner meg litt om boken til Anne Frank. Det er små hverdagsglimt sett gjennom ungpikeøyner, det er fremtidshåp og drømmer. Men boken skildrer også en hverdag i en konsentrasjonsleir. Uansett hvordan man kanskje tenker at denne leiren har vært så er det ikke til å legge skjul på at forholdene var grusomme. 

En av årsakene til at jeg valgte meg denne boken er at Theresienstadt ble brukt som en "glansbilde-leir" av nazistene. Det ble for eksempel laget propagandafilmer som skulle dokumentere at å bo i Theresienstadt slett ikke var ille. Før disse filmene ble laget pyntet nazistene hele leiren, de "peneste" internerte ble valgt ut til å spille beboere som gikk på restaurant eller shoppet og gikk i teater. Selvsagt hadde ikke jødene det slik. Alt var kun fasade og iscenesatt til propagandafilmene. Samme "teater" ble satt opp da leiren fikk besøk fra bla. danske Røde Kors. Dette gjorde nazistene fordi de ville vise resten av verden at man ikke hadde grunn til å uroe seg for hvordan jødene fikk det i leirene de ble sendt til.

I boken får oppsettingen av barne-operaen Brundibar mye oppmerksomhet. Dette kulturelle innslaget er noe som opptar jentene på rom 28 i stor grad. 
       (Ja, her må jeg kanskje forklare hvorfor rommet kalles 28...I utgangspunktet var noen av de heldigste barna i leiren bosatt i gutte eller jente-hjem. På rom 28 bodde de jentene som var født i 1928 eller der omkring.
Jentene var fra forskjellige deler av europa, de var fra ulike samfunnslag og de var ikke nødvendigvis like glade i hverandre.)

Theresienstadt,
foto lånt fra Wikipedia

         En av årsakene til at Brundibar fikk så mye oppmerksomhet av jentene var at operaen handlet om at det gode beseirer det onde. Videre var den også en kilde til atspredelse i en ellers ganske trøstesløs hverdag. Jentene engasjerte seg enten som skuespillere eller de hjalp til med kulisser ol. Mange av jødene som ble deportert til Theresienstadt var intelektuelle, kunstnere og musikere. Så lenge nazistene brukte denne leiren som et "glansbilde"  de kunne vise omverdenen gav det også jødene i leiren større spillerom mht kulturelle adspredelser. Personlig synes jeg dette er spennende å lese om. Hvordan man har skapertrang og får til å lage vakre ting, selv under de grusomste forhold. For det er ikke til å legge skjul på, vi snakker her om en konsentrasjonsleir. Eller, kanskje man på mange måter heller skal kalle det en transittleir?

Det jeg synes er mest interessant med Brenners bok er hvordan hun formidler jentenes historier på en så levende måte. Boken gir meg også et godt innblikk i en verden jeg har vært veldig nysgjerrig på. Noen av jentene vi følger hadde også foreldre eller slekt i Theresienstadt. De bodde ikke sammen så all sosial omgang med familie var forbeholdt fritiden jentene hadde etter at de hadde gjort dagens plikter. Jeg får også et inntrykk av at foreldrene ikke hadde noe imot at barna deres bodde i disse hjemmene. 
Det er også verdt å merke seg hvordan jentenes språk, kultur og interesser utvikler seg gjennom deres opphold i leiren. Interessant er det også å lese om hvordan de håndterte konflikter og hvordan de voksne som hadde ansvaret i disse hjemmene tok vare på jentene. Forsøkte å skape samhold og vel så viktig, forsøkte å skape en meningsfull hverdag for dem.

Brenner har også med en del faktastoff om Theresienstadt. Alt fra dens historikk til hvorfor denne gamle borgen ble valgt til fangeleir.

Boken er lettlest selv om den er på engelsk. Den har også med ganske mange fotografier av leirlivet og tegninger som jentene har tegnet.  Dette var en bok som var helt i min gate. Å lese om livet i en konsentrasjonsleir, sett med et barns øyne var annerledes og lærerikt. 
       Jeg vet ikke om denne boken er for alle, men jeg mener at det er aktuell også i dag. Uten sammenligning for øvrig, så må det jo føles litt slik som disse jentene hadde det...å bo på et asylmottak? Så mange ulike nasjonaliteter med forskjellig kultur, "stuet" sammen på et avgrenset område. Jeg tenker at man uansett har noe å lære av disse jentenes erfaringer.