mandag 5. mai 2014

The boy on the wooden box - a memoir


For noen uker siden ble jeg tipset om denne boken av Rose-Marie. Boken er skrevet av Leon Leyson, en av dem som overlevde Holocaust fordi han og familien fikk hjelp av Oscar Schindler. Som en av de aller yngste var han heldig og fikk navnet sitt oppskrevet på den etter hvert så berømte Schindlers liste.

Etter et kort forord begynner boken med å fortelle om Leons oppvekst. På den polske landsbygda hadde han en stort sett lykkelig barndom, Kristne og jøder lever side om side, og hver og en har nok med sitt. Visst kan han til tider oppleve jødehat, men det kan ikke sammenlignes mot de erfaringene Leon skulle gjøre seg i fremtiden.
<<Life seemed an endless, carefree journey. So not even the scariest of fairy tales could have prepared me for the monsters I would confront just a few years later, the narrow escapes I would experience, or the hero, disguised as a monster himself, who would save my life. My first years gave no warning of what to come.>>
Leons far jobbet på en glassfabrikk, og da eieren av fabrikken flytter produksjonen fra Narewka til Krakow følger arbeiderne med. Etter en tid flytter resten av familien etter. 
De historiske kjennsgjerningene som følger er godt kjent. En gal mann fra Braunau am Inn, sender soldatene sine inn i Polen og den jødiske befolkningen i ghettoer og dødsleire.
Deutsche Emaillewaren-Fabrik
også kalt Emalia
(Schindlers fabrikk) i dag.
Nå er den omgjort til et museum.
Dette er fabrikken Schindler hadde i Krakow.
Bildet er lånt fra Wikipedia med
tillatelse fra fotografen.
Heldigvis for familien Leyson har de fått jobb hos Oscar Schindler i hans emaljevare-fabrikk. Schindler forsyner den tyske hær med kopper og kar så de som jobber for han er viktige arbeidere. Da ghettoen i Krakow blir rensket for "uviktig" arbeidskraft (stort sett eldre og intellektuelle) er Leon og hans familie noen av de som får bli igjen i ghettoen for å jobbe.
          Men det eneste som er sikkert med nazistene er at ingenting er sikkert. De fortsetter å deportere jøder. Ghettoens befolkning krymper og krymper. Til slutt blir også Leons familie sendt til konsentrasjonsleiren Plaszow, hvor den uberegnelige Amon Goeth regjerer. Heldigvis har de Oscar Schindler. For da krigslykken til tyskerne for alvor snur og Plaszow skal avvikles, lykkes det Schindler å kjøpslå med Goeth. Schindler får forhandlet til seg i overkant av 1100 jøder som han tar med seg til sin nye fabrikk i Tsjekkoslovakia.
Blant disse er familien Leyson.
I Schindlers nye fabrikk er arbeiderne hans trygge. Her er det også vakter men ingen form for vold eller represalier. På denne måten overlever Leon krigen. 

Det er ikke faktaene i denne boken jeg finner så unike. Det er måten Leysons historie blir fortalt på som gjør at denne tidsvitneskildringen skiller seg ut i mine øyne.
Det er jo ikke til å legge skjul på at det siden krigens slutt i 1945 har kommet ut en del bøker fra Holocaust-overlevende. Jeg mener ubeskjedent nok at jeg har lest en god prosentdel av disse. Noen av dem har brent seg inn i minnet mitt (boken til Sachnowitz da i en særstilling) , andre har ikke gjort noe stort inntrykk i det hele tatt. Hva er det som gjør dette? Jeg tviler ikke på at de som eksempelvis har overlevd Auschwitz må har opplevd de grusomste ting. Det er bare måten dette blir formidlet på gjennom bøkene som varierer. 
              Det som gjør at Leons historie skiller seg ut i mine øyne, er den følsomme måten han forteller om sine erfaringer på. Det er hjerteskjærende å høre om broren som valgte kjærligheten fremfor en mulig redning, og det er vondt å høre hvordan naboene vender Leysons ryggen når nazistene overtar makten. Men det er for meg fint å "møte" gamle kjente fra Schindlers Liste filmen (og boka), høre om andre sider ved Schindler og det er godt å vite at Leon klarte seg. Det er i det hele tatt interessant å høre om hvordan det voksne livet til Leyson ble. Dette er sjeldent man leser så mye om. Hva gjør en slik horribel erfaring med en? Hvordan syntes Leon det var å bo i Polen etter krigen? 
                Boken er i utgangspunktet en ungdomsbok, men jeg synes godt den passer for voksne også. Etter at jeg leste denne boken har jeg ikke greid å "slippe" den helt. Kanskje særlig fordi det er så mange uroligheter i europa for tida. Har vi lært av historien eller ville vi gjort det samme igjen?
             


Jeg har kjøpt og lest den engelske utgaven fra Simon og Schuster.
Den glimrende anmeldelsen til Rose-Marie finner du her.

10 kommentarer:

  1. Herlig å se at du er tilbake med et nytt innlegg, Karete! Du spør om vi har lært av historien, og det er et spørsmål jeg også bruker mye tid på om dagen. Det ser ut til at litteraturen (og det internasjonale nyhetsbildet) har den virkningen på oss…

    For min del skyldes tankevirksomheten leseprosjektet mitt om 1. verdenskrig (jeg leser bøker fra den perioden). Selv om det ligger hundre år mellom 1914 og 2014 så slår det meg hvor lite som egentlig har endret seg. Man håper jo at to grusomme verdenskriger har lært oss noe, men det er lett å tvile når man gjør opp status i dag. Etter at den kalde krigen smeltet bort har det oppstått et tomrom i Europa hvor stormaktsambisjoner og ekstrem nasjonalisme igjen ser ut til å få fotfeste. Hvordan skal nye generasjoner unngå å gjenta tidligere feil? Vil vår kollektive hukommelse være sterk nok til å forhindre nye, store tragedier? Eller vil historien gjenta seg?

    Dype spørsmål på en mandag… Ønsker deg en fin uke! :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for hyggelig tilbakemelding. Jeg strever sånn med å få ferdig ting på bloggen. Har åtte utkast som bare blir noe klussete greier...
      Særlig "1913" får jeg ikke noe sving på i det hele tatt. Utrolig flott bok og det er spesielt et lite avsnitt om Kafka jeg kunne tenke meg å si noe om.

      Jeg synes som deg at det er lite som egentlig har endret seg på hundre år. Da tenker jeg ikke på mobiltelefon og ipad, men mer hvordan vi mennesker behandler hverandre. Misunnelse, stormannsgalskap, den sterkestes rett... mulig jeg er særs pessimistisk men jeg synes vi ser så mange uhyggelige tegn i tiden. Etter 22.07.11 så vi liksom et slags samhold i befolkningen, hvor er dette i dag, bare tre år senere? Vi er så raske til å glemme. Kanskje nettopp av den grunn synes jeg bøker som den til Leyson er særs viktige :)

      - huff så dystert dette er.

      Jeg skal straks i gang med det jeg nå har døpt til "marsj-boka". Det gleder jeg meg veldig til.

      Slett
    2. Jeg brukte også lang tid på å få ned en omtale av "1913". Det er en kjempegod bok, men hvordan fange essensen? Det høres spennende ut å ta utgangspunkt i et avsnitt. Jeg har ikke lest Kafka (bortsett fra halve "Forvandlingen") men Illies klarte å gjøre meg veldig nysgjerrig på det merkverdige livet hans...

      Jeg har det akkurat som deg når det gjelder skrivingen: en mengde halvferdige utkast. Av og til er det utrolig vanskelig å få formulert tankene...Jeg håper det løsner!

      Slett
    3. Jeg svarer kanskje litt usammenhengende. Jeg ser på mange måter 1913 boka som et slags symbol på hvordan vi har det nå. Et slags stille før stormen...? Uten at jeg på noen måte venter på dommedag. Jeg vet ikke hva det er med Kafka men det var noe med måten han sirkulerte i boken, som jeg fant fryktelig interessant.

      Vi får håpe det løsner for oss begge.
      Har du lest/hørt om en bok som heter noe slikt som Stasi Kinder av ei Hoffmann?

      Slett
    4. Jeg følger tankerekken din når det gjelder "1913." Likhetene med hvordan vi har det i dag er absolutt slående. Vi mennesker har ikke endret oss så mye de siste hundre årene egentlig. Vi lever på en måte i en boble hvor man har nok med sitt eget. Så sitter man der mens stormaktene rasler med sablene...

      Jeg har nettopp blitt ferdig med Christopher Clarks eminente (men ganske akademiske) "The Sleepwalkers. How Europe went to war i 1914." Fokuset i boka er det politiske spillet før 1914, og også her er er det mange paralleller med dagens situasjon. Det er tankevekkende!

      Morsomt at du nevner "Stasi-Kinder" av Hoffann. Den står på min Amazon wish-list :) Den dukket typisk opp på sånn "likte du denne så vil du like denne"-liste. Man har en ganske spesiell (?) boksmak når denne type bøker dukker opp på forslagslisten. Det er det jeg liker med Amazon - og bloggen din: Alle de gode tipsene :)

      Slett
    5. Så stilig! Jeg har ikke fått lest Stasi-Kinder ennå...har kun gått til innkjøp. Men kult at du også hadde den i tankene :)

      Noterer meg også Clarks bok. Må hvert fall sjekke den ut.

      Slett
    6. Om man ikke leser Clarks bok så er det i alle fall mange interessante om taler av den på nett :) God helg!

      Slett
  2. Får inderlig håpe at vi aldri er der igjen, dette må vi vel lære av? Høres ut som en sterk bok. Med litt tunge tema, er det av og til kjekt å lese noe som er skrevet for ungdom. Denne må jeg se nærmere på :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei bursdagsjente!
      En usedvanlig lett bok til å være så tung.
      Absolutt lesverdig og verdt å få med seg. Kan ikke si noe om den norske utgaven, men den engelske var veldig god.
      Ha en fortsatt fin bursdag.

      Slett
  3. Jeg leste også denne boken for et par dager siden og likte den godt. Mine favoritte forfattere om andre verdenskrig er Imre Kertész og Jorge Semprún.

    SvarSlett