Gunnar Staalesen skuffet meg med den forrige Veum-boken, Vi skal arve vinden (2010). Det gjør han definitivt ikke med denne. Jeg er (pinlig nok) litt usikker på hvilke nummer i rekken denne boken er. Noen kilder sier at dette er den 16. og andre sier 18. kanskje jeg skal si 17.? Boken er en skikkelig sidevender på 320 sider som man garantert ikke klarer å legge fra seg. Jeg har tidligere vært så heldig å få et forhåndseksemplar av boken, men MÅTTE bare ha et innbundet eksemplar også. Har stort sett ikke brukt dagen til annet enn denne boka...
Forlaget (Gyldendal) har følgende å si om boken: <<For nesten 25 år siden forsvant treåringen Mette Misvær sporløst fra sandkassen utenfor hjemmet i det fredelige boligstrøket Nordås utenfor Bergen. Foreldelsesfristen for forbrytelsen er i ferd med å løpe ut, og Mettes mor gjør et siste fortvilt forsøk på å finne ut hva som skjedde med datteren. Det blir Varg Veum som får oppdraget. Lille Mette vokste opp i et miljø preget av idealer om åpenhet, fellesskap og deling. Når Veum begynner å grave, er det imidlertid et flokete nett av hemmeligheter og løgner han finner. Men det skal en brutal hendelse i nåtiden til før et mønster trer frem...>>
Med bakgrunn i forlagets omtale (også det som står på baksiden av boken) ble jeg litt paff da jeg åpnet boken, og handlingen startet med et ran. Et ganske brutalt ran av en gullsmed, som ender med at en tilfeldig forbipasserende blir drept. Politiet klarer ikke nøste opp i hvem som står bak, månedene går og saken mister mer og mer prioritet. Etter denne starten går handlingen over til Varg.
Det har gått noen år siden Karin døde og sakte men sikkert er Varg i ferd med å ta seg opp fra det mørket han har befunnet seg i. Derfor engasjerer han seg også i denne gamle forsvinningssaken hvor lille Mette forsvant for nesten 25 år siden;
<<"Jeg ville bare vise deg..." Hun gikk til vinduet, trekk den lyse gardinen til side og pekte ut. "Der lekte hun. Her - midt på gulvet - stod jeg med strykebrettet. Så var jeg inne på vaskerommet..." Hun viste med hånden innover i huset. "Jeg satte strykejernet fra meg og trakk ut kontakten, for alle tilfellers skyld. Men så, da jeg kom tilbake og kikket ut, da så jeg henne ikke lenger.">>
(side 43)
Familien Misvær var på 70-tallet en del av det idealistiske sameiet Solstølen, utarbeidet av arkitekten Terje Torbeinsvik. De fem husene som dannet Solstølen ble bygget i en slags hesteskoform hvor sandkassen/lekeplassen lå på den åpne plassen i midten av husene. Flere av beboerne var hjemme på forsvinningstidspunktet, men ingen har sett noe. Nå på 2000 tallet har de fleste som bodde der da Mette forsvant, flyttet og ektefellene har stort sett gått fra hverandre. Det har også Mettes foreldre, bare Maja (moren) er tilbake.
Som en del av etterforskningen tar Varg kontakt med de som i sin tid hadde ansvaret for saken, Dankert Muus og Cecilie Lyngmo. Begge har nå gått av med pensjon og ingen av de har egentlig noe nytt å bidra med. Det eneste er at de begge to mer følte enn skjønte at det var flere i sameiet som skjulte noe. Og det er ikke få hemmeligheter som Varg etter hvert avslører.
Med denne boken synes jeg at Staalesen er tilbake på "godt gammelt spor". Figurer som Veum er som gamle venner, og det er alltid spennende å følge utviklingen deres. Synes også det er interessant å lese om hvordan Vargs sosionombakgrunn stadig er til hjelp i hans etterforskningsarbeide.
Jeg likte som sagt boken veldig godt, selv om man relativt tidlig skjønner plottet er det oppslukende lesning. Det jeg kanskje la spesielt godt merke til er at det er veldig mange navn og nye/gamle familier å forholde seg til. Men det er ikke så mange at det blir nevneverdig plagsomt.
Two thumbs up!
