Slangeknuten

Foto lånt fra forlaget

Jeg har i det siste lest en bok (og faktisk lest den ferdig) som heter Slangeknuten. For meg var dette
en helt fantastisk roman. Boken er skrevet av Francois Mauriac . Forfatteren ble for øvrig belønnet
med Nobelprisen i litteratur i 1952.

Tittel: Slangeknuten
Forfatter: Francois Mauriac
Oversettelse: Fride Friestad 
Utgivelsesår: 2012/1933
Sideantall: 208
Forlag: Engelstad Forlag
Format. Innbundet
Kilde: Bok jeg har kjøpt selv

Litt om handlingen:
Boken er skrevet som et langt brev eller kanskje mest en dagbok. Forfatteren og hovedpersonen er en
velstående, intelligent og en suksessrik advokat. Det eneste han kanskje ikke er, er sympatisk. Han er
dessuten ikke særlig elsket av hverken kone eller barn.
Hovedpersonen er en rik, intelligent og vellykket advokat. Som nygift ung mann klarer han ikke helt å stole på at kvinnen han gifter seg med faktisk elsker ham. Kanskje er det en mann fra fortiden hun egentlig er glad i? Denne tanken utvikler seg etter hvert til det som nærmest blir en besettelse. Hovedpersonen utvikler etter hvert en hevntrang, han vil såre den han elsker like mye som han selv har blitt såret. Men denne hevnlysten og dette hatet utvikler seg til å bli hans største fiende. 

Hva jeg synes:
Denne romanen er virkelig et intenst drama. Uten at det skjer de mest dramatiske ting på hver side er dette virkelig en bok jeg ikke greide legge fra meg. Måten Mauriac har skildret karakteren på er helt fantastisk. Å, hvor jeg kjenner meg igjen i mange av tankene til den bitre advokaten. Denne usikkerheten og til dels misunnelsen han føler. Det er menneskets natur som er så (for meg) brilliant skildret i denne romanen.
Boken gir også et godt bilde over tiden den skildrer ca 1880-1930. Hvor stor forskjell det da var (det er det kanskje også nå) på nye og gamle penger er et gjennomgående tema i boka. Det er nesten litt ufyselig å lese hvordan enkelte mennesker så på seg selv, hvilket gigantisk ego de hadde.

Dette er en "stille" bok som umiddelbart ikke virker som en sidevender. Men den var uhyggelig fengende. Eller kan hende er det bare jeg som er fryktelig nysgjerrig?
Uansett, en bok jeg virkelig vil anbefale.

Storm i juni

Fot lånt fra Arneberg forlag

Dette er årets andre bok i Lines lesesirkel (1001 bøker). Dette er dessuten den boken jeg har sett mest frem til å lese.

Storm i juni av Irène Némirovsky skulle egentlig være et større verk i flere deler. Némirovsky rakk kun å skrive de to første før hun ble deportert og døde i Auschwitz i 1942. Manuskriptet gjemte hun i en koffert som hennes to døtre tok vare på. Likevel, boken ble ikke utgitt før i 2004 i Frankrike og 2006 i Norge.
Tittel: Storm i Juni / Suite française
Forfatter: Irène Némirovsky
Utgivelsesår: 2004
Sideantall: 510
Forlag: Arneberg
Format. Heftet
Kilde: Bok jeg har kjøpt selv

Litt om handlingen:
Den første delen av boken foregår i juni 1940. Det er i krigens begynnelsesfase og pariserne holder på å evakuere. Eller rettere sagt, de er litt tafatte og vet ikke helt hvordan de skal områ seg. Overklassen forsøker i stor grad å redde sine materielle verdier, og det er vel så viktig å berge sølvtøy og malerier som å hjelpe et fattig sultende medmenneske.
     Den andre delen av boken som har fått navnet Dolce, skildrer livet på landsbygda. Nå er tyskernes okkupasjon av Frankrike et faktum som man bare må lære seg å leve med på best mulig måte.  

Hva jeg synes:
Det jeg synes er mest spesielt med denne boken er at jeg nå kan lese den med fasiten i hånden. Vi vet jo utfallet av krigen, og vi vet hvilken tragisk skjebne Némirovsky led. Kanskje er det dette som gjør at jeg fullførte boken? Etter min smak blir det litt for mye "pludring" og "trivialiteter". Jeg føler ikke jeg får noe skikkelig forhold til noen av karakterene. Synes rett og slett at hele boken ble litt ugrei å lese. Rett og slett litt tungt og lite fengende. Jeg har jo ingen utdanning innenfor litteratur så dette er kanskje ikke det man kan kalle en kvalifisert mening, likefremt så mener jeg å ha gitt boken en "fair chance". Men jeg er kanskje vanskelig nå? (Jeg liker virkelig ikke bøker med for mange skildringer):

<<Med et sukk la herr Langelet telefonrøret langsomt inn til øret. Han snakket med rolig, nasal stemme, og med den fjerne, rolige ironien som vennene hans (en liten, meget lukket og meget parisisk klikk) kalte "en uforlignelig tone". Ja , han hadde bestemt seg for å reise. Nei, han var ikke redd for noe. Man kom ikke til å forsvare Paris. Tingene ville ikke være noe særlig annerledes andre steder, heller.>>

- fra side 65

     Det som for meg trekker opp boken, er forordet og tillegget bak i boken. Tillegget som består av forfatterens notater og korrespondanse finner jeg mer interessant enn selve romanen. Jeg ville nok foretrukket en biografi om fofatterinnen fremfor Storm i juni.

Faren med å glede seg til en bok er jo at man kan bli skuffet. Det ble jeg desverre i dette tilfellet.
Jeg er likevel såpass nysgjerrig på denne forfatteren at jeg vil prøve meg på en av hennes andre bøker. Kanskje noen har et bra tips å komme med?
For å lese hva andre mener om denne boken er det bare å besøke Lines bibliotek.

Mammut 2013

Etter dager med utpakking, prising og "sjauing" begynner jeg så smått å bli klar for årets Mammut-salg. Satser på noen vannvittig kjekke salgsdager. Et par overraskelser har jo dukket opp, jeg har for eksempel blingsa litt når jeg la inn mammut-ordren så det som egentlig skulle bli 15 eksemplarer av en bok har blitt til 150... men men, regner med supersalg så det skal nok gå bra (håper vi).

Foto lånt fra forlaget

Foto lånt fra forlaget

Mine anbefalinger til deg som skal ut å handle på mandag eller dagene som følger er;
Katalognr.:
26. Gravlunden i Praha – Umberto Eco
30.Imot naturen – Tomas Espedal
32. Alle dør alene –Hans Fallada39.Så høyt var du elsket – Nikolaj Frobenius
84.I dag ville jeg helst ikke ha møtt meg selv – Herta Müller197. Hverman (lydbok) – Philip Roth
457.Flaskepost fra P – Jussi Adler-Olsen471.Stormalget – Emberland/Rougthvedt
567. Fiender til vi dør – Magnus Borgen
X-mammut (norli) 1004. Hitlers norske hjelpere – Nina D. Kroglund

- Selvsagt er det flere bøker jeg liker og anbefaler, men dersom man ikke skal gå helt "bananas" er dette de jeg synes er viktigst å få med seg.


Selv har jeg forhåndsbestilt bøkene nedenfor;Katalognr.:
106. Det motsatte av døden – Roberto Saviano179. Mange års røynsle med pil og boge – Olav H. Hauge187. Kjærlighetens komedie (lydbok) – Henrik Ibsen392. 1 porsj. – Lillevik/Brun/Neby529. De tause heltene 830-S – Terje Kristoffersen
X-mammut (norli) 1007. Jamies Amerika – Jamie Oliver
-Planen er at kokebøkene skal gis bort i presanger. Listen min ser jo kanskje litt stusslig ut, men jeg garanterer at jeg kommer til å kjøpe mange fler enn det jeg trodde da jeg forhåndsbestilte. Det er jo noe helt annet når man holder en bok fysisk i hånden og kan bla i den, sammenlignet med når man bare ser noen bilder i en katalog.


Nå er det helg, og denne helga skal jeg KOSE meg med lesing. Herlig med fri.
Ha en knakende fin helg!

Hva leser vi nå?



Foto lånt fra forlaget

 For tiden leser jeg i alt for mange bøker samtidig. Alle disse bøkene er av en slik art at jeg virkelig må konsentrere meg for å få riktig utbytte av dem. Den jeg liker best er kanskje ikke så overraskende Collini-saken av von Schirac. En helt fantastisk bra bok som så langt jeg har fått med meg bare har fått gode kritikker. Bokofilia har for øvrig skrevet en omtale du kan lese her. En annen bok jeg "styrer litt med" er Fire hundre franske fornærmelser av Øyvind Ellenes. Argh! Jeg synes det er så ufattelig mange gode bøker for tiden. Jeg leser også i boken til Ole Robert Sunde, Krigen var min families historie...... Ser jo at jeg kanskje burde fokusere litt mer på en bok, men det er så fryktelig vanskelig. Storm i juni og Reisen til Bella Coola har jeg visst også på gang... Kanskje jeg skulle valgt meg noe litt mer "luftig"?



Foto lånt fra forlaget



Hele ideen med dette innlegget var egentlig å nevne noen bøker jeg har lyst til å lese ene og alene på grunn av omslaget. Samtidig også nevne de bøkene jeg har lyst å lese mer på tross av omslaget. Er ganske irriterende hvor mye omslaget har å si.....stakkars Jennifer Egan og hennes Bølle på døra som kom i fjor. Den så så drepende kjedelig ut at så og si ingen har hatt lyst til å kjøpe den. Til tross for at det jo er en veldig god bok.



Foto lånt fra forlaget



Her er de bøkene jeg har lyst til å lese fordi de tiltaler meg estetisk:



Foto lånt fra forlaget



Dette er bøker jeg faktisk ikke har "giddet" å lese om en gang. Dette er bøker som jeg bare synes er så pene at jeg må ha dem av den grunn. Huset Dilberne er skrevet av Fay Weldon og utgitt på Juritzen Forlag. Så lenge det er stjerner på himmelen er skrevet av Kristin Harmel og den er utgitt av Cappelen Damm. Det aner meg jo at dette ikke er bøker jeg vil synes er helt fantastiske, men jeg er så nysgjerrig.



Jeg regner jo med at flere er som meg. Men jeg synes nesten synd på disse andre bøkene, som ikke har utseendet med seg men som nok er veldig gode;  Både den nyeste til Eivind H. Evjemo og den til Allegra Goodman faller innenfor denne kategorien.

Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet er en bok jeg virkelig ser frem til å lese. Det aner meg at Evjemo her har beskrevet det sosiale hierarkiet på en mesterlig måte. 

Dette er en bok som jeg typisk kjøper på tross av utseendet. En annen slik bok er Kokeboksamleren, av nevnte Goodman. Dette tror jeg er en typisk "dame-bok" men baksideteksten er så fin at denne må jeg unne meg.

Er det flere som har slike eksempler?

Bare et lite sammenbrudd

Foto: eget

Nå i år hvor vi i Norge har hatt stemmerett for kvinner i hundre år, synes jeg det er ganske så interessant å lese bøker som denne, av Ebba Haslund. Boken Bare et lite sammenbrudd kom ut i 1975 men jeg synes den tross alt har tålt de siste førti årene veldig bra.

Tittel: Bare et lite sammenbrudd
Forfatter: Ebba Haslund
Utgivelsesår: 1975
Sideantall: 186
Forlag: Aschehoug
Format. Heftet
Kilde: Bok jeg har kjøpt selv

Litt om handlingen:

"Lillemor" er en hardtarbeidende husmor som strever for å holde sitt hjem i den stand man kan forvente av en kvinne i hennes posisjon. Mannen hennes, Harald Berg er direktør og det følger med et visst ansvar å være direktørfrue.

         Men nå etter 26 års ekteskap begynner "Lillemor" å tvile litt på sine valg og sin egen rolle. Barna har blitt voksne og hun funderer litt på sin egen identitet. Hun heter jo egentlig ikke "Lillemor"...

         Når boken starter har ekteparet Berg nettopp feiret direktørens 50 års da. Det ble en storartet kveld. Helt perfekt i "Lillemors" øyne. Nå er det snart hun selv som er jubilant og "Lillemor" gleder seg til å bli feiret på "riktig" vis.

Hva jeg synes:

Først og fremst sitter jeg igjen med en litt ekkel følelse av at hele boken treffer meg "litt for nært". Ikke er jeg direktørfrue, ei heller femti, men det er tankene til "Lillemor" jeg kjenner meg så fryktelig igjen i. Det å nyte en skitur i strålende vær og med godt selskap mens man hele tiden går og tenker på helt andre ting, i "Lillemors" tilfelle er det om hun har fått med seg nok melk på hytteturen. Det er også flere tilfeller hvor "Lillemor" ønsker seg hjelp i huset, av mann og barn. Men når hun så får hjelp blir det liksom ikke på den riktige måten. Hun må gjøre alt på ny etterpå for å få det slik hun vil ha det.

Kanskje er det misforstått egoisme? Kanskje et snev av selvsentrering uten at man mener det slik? "Lillemor" lider seg gjennom store deler av boken, alltid de andre først.

Hun "gråter over spilt melk" og nærmest fryder seg når hun er bedre enn sine "medsøstre".

          "Lillemor" heter jo egenlig ikke "Lillemor", men det er bare hennes venn Carsten som har kalt henne Beatrix. Det kommer til en dag da han også begynner å si "Lillemor" og det er vel da hele hennes verden, for alvor faller fra hverandre.

         Selv om boken er fra 1975 og tiden ikke har stått helt stille er det rart hvor mye som egentlig ikke har forandret seg.

Dette er en stor liten bok som jeg ikke skjønner hvorfor jeg ikke har lest tidligere.

Kafka på stranden, eller å skille klinten fra hveten?

Foto lånt fra forlaget

Kafka på stranden av Murakami er årets første bok i 1001 bøker utfordringen til Line (fra Lines bibliotek). Og litt av en utfordring har det vært. Jeg tror nok jeg med fordel må lese denne boken en gang eller to til, for virkelig å ha en følelse av at jeg har skjønt alt. Det var vel det jeg mente med denne overskriften.

Først litt fakta:
Tittel: Kafka på stranden
Forfatter: Haruki Murakami
Utgivelsesår: 2005
Sideantall:575
Forlag: Pax
Kilde: Bok jeg har kjøpt selv, en heftet utgave.
Oversetter:Ika Kaminka

Litt om handlingen:
Allerede her merker jeg at jeg sliter litt, men overfladisk og kort fortalt så handler boken om Kafka Tamura på 15 år, som rømmer hjemmefra.  Det vil si, han er også delvis på leting etter sin mor og sin søster. De forlot ham og faren for mange år siden.
      Etter en "blackout" episode våkner Kafka opp på et ukjent sted, t-skjorten hans er full av blod. Selv husker han ingenting. Denne hendelsen gjør at han ikke lenger tør gå tilbake til hotellet hvor han har losjert. Etter å ha fått hjelp fra venninnen Sakura får han mulighet til å bo på et bibliotek under dekke av å skulle være assistent for Oshima. Denne androgyne bibliotekaren (Oshima) har Kafka blitt kjent med ettersom han har brukt timer og dager på dette bilioteket. 
      En dag dukker politiet opp for å spørre ut Kafka om et særs brutalt mord som har funnet sted.

Parallelt blir det fortalt en historie om Nakata, en eldre mann som etter en ulykke er blitt lettere utviklingshemmet. Nakata kan snakke med katter og han bruker dagene til å lete etter katter som er savnet av eierne sine. Det er når han leter etter katten Goma at alt begynner å skje.

Hva jeg synes:  

Først av alt må jeg si at jeg likte boken utrolig godt. Her er det historier i historien til historien... Man (i det minste måtte jeg) må virkelig ha tunga bent i munnen når man leser denne boken. Mulig jeg kan si noe mer fornuftig når jeg har lest denne flere ganger? Jeg liker veldig godt symbolikken i Murakamis historie, jeg liker de kulturelle referansene og man får lære mye om japanske historie. Samtidig er det spennende å lese boken med Kafkas historie (ja, Franz Kafka) i bakhodet.
For meg er dette en kompleks bok. Ble ikke ferdig med å lese den før i dag så jeg vet ikke om den har "satt" seg skikkelig. 
Synes likevel denne boken har alt, fra Beethoven til andre verdenskrig. Hva er drøm og hva er virkelig?

Dette er virkelig en bok jeg vil anbefale.

Fanget av fortiden

Foto lånt fra forlaget

Jeg har ikke lest annet enn boken Kane og Abel av denne forfatteren. En bok som etter min mening var en av fjorårets beste. Derfor var det med en viss kribling i magen jeg tok fatt på denne. 

Nå etter å ha lest Fanget av fortiden er det bare å slå fast at forfatteren Jeffrey Archer definitivt ikke skuffer. Jeg synes faktisk boken er bedre enn den forrige.

Først litt informasjon;
Tittel: Fanget av Fortiden (Prisoner of birth)
Forfatter: Jeffrey Archer
Utgivelsesår:2013 
Sideantall:625
Forlag: Vigmostad & Bjørke
Kilde: Leseeksemplar
Oversetter: Einar Blomgren

Litt om handlingen:
Danny Cartwright dømmes til 22 års fengsel for et drap han ikke har begått. Straffen skal han sone i Belmarsh sikringsanstalt. På utsiden lever mennene som fikk han feilaktig dømt, et liv i sus og dus. Ingen har jo noensinne greid å rømme fra fengselet, og det er jo tross alt et par tiår til Danny vil bli sluppet fri.
         I fengselet er Danny heldig og får to cellekamerater som han virkelig blir god venn med. Likevel, han klarer ikke å glemme sin forlovede Beth og deres datter som venter på utsiden. Som offer for et gedigent justismord venter Danny bare på at anken hans skal komme opp.....som fri mann vil banen være klar slik at han kan få sin hevn. Alt Danny vil ha er rettferdighet.

Litt om hva jeg mener:
Jeg elsker sånne fortellinger som Archer her presenterer. Handlingen har klare referanser til Alexander Dumas. Både fordi den kan minne litt om en moderne utgave av Greven av Monte Cristo, men også fordi det i boken dukker opp musketerer. Det er en svært underholdende bok som er lettlest og fengende. Jeg blir virkelig sugd med i handlingen;

<<Han prøvde å konsentrere seg om essayet han skrev om Greven av Monte Cristo - pensumteksten til eksamen. Kanskje han skulle flykte slik Edmond Dantés gjorde i historien. Men man kan ikke grave tunnel når cellen ligger i andre etasje, og han kunne ikke kaste seg i sjøen, for Belmarsh lå ikke på en øy. Så i motsetning til Dantés hadde han lite håp om å få hevnet seg på sine fire fienderm hvis han da ikke vant ankesaken. Etter at Nick hadde lest det forrige essayet hans, hadde han gitt Danny karaktteren 73 prosent, med kommentaren: "I motsetning til Edmond Dantés trenger du ikke å flykte, for de blir nødt til å løslate deg.">>

- fra side 165

Dette er definitivt boken for deg som liker bøker i stil med Kommer morgendagen? av Sidney Sheldon. Jeg elsker slike fortellinger. Robin Hood, Greven av Mote Cristo og en "dæsj" av Oceans eleven.....Du vet liksom at det går bra til slutt, det er bare veien dit som er veldig spennende. Forfatteren skildrer karakterene på en veldig levende måte, jeg ble veldig begeistret for "de gode" personene i boken. Boken er spekket  med kontraster. Østkant mot vestkant, rik og fattig, adel og arbeiderklasse....selvølgelig er det viktigste skyldig/uskyldig og rettferdig/urettferdig. Dette er ren underholdning! Sideantallet kan virke skremmende, men jeg garanterer at boken er lest på null komma niks. Som sagt veldig lesverdig og veldig underholdende. Det er bøker som dette som gjør at jeg fint kunne klart meg uten TV.