Bare et lite sammenbrudd

Foto: eget

Nå i år hvor vi i Norge har hatt stemmerett for kvinner i hundre år, synes jeg det er ganske så interessant å lese bøker som denne, av Ebba Haslund. Boken Bare et lite sammenbrudd kom ut i 1975 men jeg synes den tross alt har tålt de siste førti årene veldig bra.

Tittel: Bare et lite sammenbrudd
Forfatter: Ebba Haslund
Utgivelsesår: 1975
Sideantall: 186
Forlag: Aschehoug
Format. Heftet
Kilde: Bok jeg har kjøpt selv

Litt om handlingen:

"Lillemor" er en hardtarbeidende husmor som strever for å holde sitt hjem i den stand man kan forvente av en kvinne i hennes posisjon. Mannen hennes, Harald Berg er direktør og det følger med et visst ansvar å være direktørfrue.

         Men nå etter 26 års ekteskap begynner "Lillemor" å tvile litt på sine valg og sin egen rolle. Barna har blitt voksne og hun funderer litt på sin egen identitet. Hun heter jo egentlig ikke "Lillemor"...

         Når boken starter har ekteparet Berg nettopp feiret direktørens 50 års da. Det ble en storartet kveld. Helt perfekt i "Lillemors" øyne. Nå er det snart hun selv som er jubilant og "Lillemor" gleder seg til å bli feiret på "riktig" vis.

Hva jeg synes:

Først og fremst sitter jeg igjen med en litt ekkel følelse av at hele boken treffer meg "litt for nært". Ikke er jeg direktørfrue, ei heller femti, men det er tankene til "Lillemor" jeg kjenner meg så fryktelig igjen i. Det å nyte en skitur i strålende vær og med godt selskap mens man hele tiden går og tenker på helt andre ting, i "Lillemors" tilfelle er det om hun har fått med seg nok melk på hytteturen. Det er også flere tilfeller hvor "Lillemor" ønsker seg hjelp i huset, av mann og barn. Men når hun så får hjelp blir det liksom ikke på den riktige måten. Hun må gjøre alt på ny etterpå for å få det slik hun vil ha det.

Kanskje er det misforstått egoisme? Kanskje et snev av selvsentrering uten at man mener det slik? "Lillemor" lider seg gjennom store deler av boken, alltid de andre først.

Hun "gråter over spilt melk" og nærmest fryder seg når hun er bedre enn sine "medsøstre".

          "Lillemor" heter jo egenlig ikke "Lillemor", men det er bare hennes venn Carsten som har kalt henne Beatrix. Det kommer til en dag da han også begynner å si "Lillemor" og det er vel da hele hennes verden, for alvor faller fra hverandre.

         Selv om boken er fra 1975 og tiden ikke har stått helt stille er det rart hvor mye som egentlig ikke har forandret seg.

Dette er en stor liten bok som jeg ikke skjønner hvorfor jeg ikke har lest tidligere.

Kafka på stranden, eller å skille klinten fra hveten?

Foto lånt fra forlaget

Kafka på stranden av Murakami er årets første bok i 1001 bøker utfordringen til Line (fra Lines bibliotek). Og litt av en utfordring har det vært. Jeg tror nok jeg med fordel må lese denne boken en gang eller to til, for virkelig å ha en følelse av at jeg har skjønt alt. Det var vel det jeg mente med denne overskriften.

Først litt fakta:
Tittel: Kafka på stranden
Forfatter: Haruki Murakami
Utgivelsesår: 2005
Sideantall:575
Forlag: Pax
Kilde: Bok jeg har kjøpt selv, en heftet utgave.
Oversetter:Ika Kaminka

Litt om handlingen:
Allerede her merker jeg at jeg sliter litt, men overfladisk og kort fortalt så handler boken om Kafka Tamura på 15 år, som rømmer hjemmefra.  Det vil si, han er også delvis på leting etter sin mor og sin søster. De forlot ham og faren for mange år siden.
      Etter en "blackout" episode våkner Kafka opp på et ukjent sted, t-skjorten hans er full av blod. Selv husker han ingenting. Denne hendelsen gjør at han ikke lenger tør gå tilbake til hotellet hvor han har losjert. Etter å ha fått hjelp fra venninnen Sakura får han mulighet til å bo på et bibliotek under dekke av å skulle være assistent for Oshima. Denne androgyne bibliotekaren (Oshima) har Kafka blitt kjent med ettersom han har brukt timer og dager på dette bilioteket. 
      En dag dukker politiet opp for å spørre ut Kafka om et særs brutalt mord som har funnet sted.

Parallelt blir det fortalt en historie om Nakata, en eldre mann som etter en ulykke er blitt lettere utviklingshemmet. Nakata kan snakke med katter og han bruker dagene til å lete etter katter som er savnet av eierne sine. Det er når han leter etter katten Goma at alt begynner å skje.

Hva jeg synes:  

Først av alt må jeg si at jeg likte boken utrolig godt. Her er det historier i historien til historien... Man (i det minste måtte jeg) må virkelig ha tunga bent i munnen når man leser denne boken. Mulig jeg kan si noe mer fornuftig når jeg har lest denne flere ganger? Jeg liker veldig godt symbolikken i Murakamis historie, jeg liker de kulturelle referansene og man får lære mye om japanske historie. Samtidig er det spennende å lese boken med Kafkas historie (ja, Franz Kafka) i bakhodet.
For meg er dette en kompleks bok. Ble ikke ferdig med å lese den før i dag så jeg vet ikke om den har "satt" seg skikkelig. 
Synes likevel denne boken har alt, fra Beethoven til andre verdenskrig. Hva er drøm og hva er virkelig?

Dette er virkelig en bok jeg vil anbefale.

Fanget av fortiden

Foto lånt fra forlaget

Jeg har ikke lest annet enn boken Kane og Abel av denne forfatteren. En bok som etter min mening var en av fjorårets beste. Derfor var det med en viss kribling i magen jeg tok fatt på denne. 

Nå etter å ha lest Fanget av fortiden er det bare å slå fast at forfatteren Jeffrey Archer definitivt ikke skuffer. Jeg synes faktisk boken er bedre enn den forrige.

Først litt informasjon;
Tittel: Fanget av Fortiden (Prisoner of birth)
Forfatter: Jeffrey Archer
Utgivelsesår:2013 
Sideantall:625
Forlag: Vigmostad & Bjørke
Kilde: Leseeksemplar
Oversetter: Einar Blomgren

Litt om handlingen:
Danny Cartwright dømmes til 22 års fengsel for et drap han ikke har begått. Straffen skal han sone i Belmarsh sikringsanstalt. På utsiden lever mennene som fikk han feilaktig dømt, et liv i sus og dus. Ingen har jo noensinne greid å rømme fra fengselet, og det er jo tross alt et par tiår til Danny vil bli sluppet fri.
         I fengselet er Danny heldig og får to cellekamerater som han virkelig blir god venn med. Likevel, han klarer ikke å glemme sin forlovede Beth og deres datter som venter på utsiden. Som offer for et gedigent justismord venter Danny bare på at anken hans skal komme opp.....som fri mann vil banen være klar slik at han kan få sin hevn. Alt Danny vil ha er rettferdighet.

Litt om hva jeg mener:
Jeg elsker sånne fortellinger som Archer her presenterer. Handlingen har klare referanser til Alexander Dumas. Både fordi den kan minne litt om en moderne utgave av Greven av Monte Cristo, men også fordi det i boken dukker opp musketerer. Det er en svært underholdende bok som er lettlest og fengende. Jeg blir virkelig sugd med i handlingen;

<<Han prøvde å konsentrere seg om essayet han skrev om Greven av Monte Cristo - pensumteksten til eksamen. Kanskje han skulle flykte slik Edmond Dantés gjorde i historien. Men man kan ikke grave tunnel når cellen ligger i andre etasje, og han kunne ikke kaste seg i sjøen, for Belmarsh lå ikke på en øy. Så i motsetning til Dantés hadde han lite håp om å få hevnet seg på sine fire fienderm hvis han da ikke vant ankesaken. Etter at Nick hadde lest det forrige essayet hans, hadde han gitt Danny karaktteren 73 prosent, med kommentaren: "I motsetning til Edmond Dantés trenger du ikke å flykte, for de blir nødt til å løslate deg.">>

- fra side 165

Dette er definitivt boken for deg som liker bøker i stil med Kommer morgendagen? av Sidney Sheldon. Jeg elsker slike fortellinger. Robin Hood, Greven av Mote Cristo og en "dæsj" av Oceans eleven.....Du vet liksom at det går bra til slutt, det er bare veien dit som er veldig spennende. Forfatteren skildrer karakterene på en veldig levende måte, jeg ble veldig begeistret for "de gode" personene i boken. Boken er spekket  med kontraster. Østkant mot vestkant, rik og fattig, adel og arbeiderklasse....selvølgelig er det viktigste skyldig/uskyldig og rettferdig/urettferdig. Dette er ren underholdning! Sideantallet kan virke skremmende, men jeg garanterer at boken er lest på null komma niks. Som sagt veldig lesverdig og veldig underholdende. Det er bøker som dette som gjør at jeg fint kunne klart meg uten TV.


 

Å føde et barn

Foto lånt fra forlaget

Ikke så lenge før jul fikk jeg et leseeksemplar med fra jobben. Omslaget så litt kjedelig ut og tittelen var ikke sånn veldig fengende heller. Resultatet var at boken havnet i en stabel med andre uleste bøker jeg skal lese med tid og stunder. I forgårs da jeg skulle rydde kom jeg til å bla i denne boken, og vips var jeg fanget.  

Boken heter Å føde et barn og er skrevet av Kristin Sandberg.
Utgitt: 2012
Forlag: Pantagruel
Sideantall:552
Kilde: Leseeksemplar

  
Litt om handlingen:
Bokens handling er lagt til Sverige i 1938. Bokens hovedperson, Maj Sara Johanna Olausson er tjue år og kommer fra enkle kår. Hun har flyttet sørover fra Østersunds-traktene til Ulvön i Bohuslän hvor hun har fått sjansen til å jobbe på konditori. Her har hun værelse sammen med en venninne. Maj er forelsket i Erik som hun har reist fra. Erik er derimot ikke så forelsket i Maj men har mer benyttet seg av hennes åpenlyse beundring. 
På Ulvön treffer Maj, Tomas. Fabrikkeier Tomas Berglund. Maj blir gravid og gifter seg med den eldre og fraskilte Tomas, på tross av at det ikke er noen særlige følelser dem i mellom. 
Hun flytter inn i hans leilighet og strever med dagliglivet og det å finne sin plass i denne fornemme familien. En krevende svigermor i etasjen under gjør ikke hverdagen særlig mye lettere. Og hvor fine er egentlig de fine?

Hva jeg synes:
Det som først og fremst tiltaler meg med denne boken er skrivemåten og språket. 
Sandberg skildrer Maj på en helt fantastisk måte. 
Uten at jeg helt er sikker på årsak ser jeg for meg Emilie Ekdahl (Fanny & Alexander - Bergman) når jeg leser om Maj. 

<<Føler du ingen glede over at du bærer vårt barn, spør han. Nei, svarer hun. Jeg skammer meg hvert sekund over hvordan jeg ser ut. Og moren din tror at jeg gjode det for å fange deg! Tror du ikke at jeg skjønner hvordan dere ser på meg. Ikke trekk mamma inn i dette, sier han. Ikke det, nei, og hvorfor ikke det? Har hn ikke noe med dette å gjøre kanskje? Det verste er at Maj blir redd. Skal sannhetsbehovet presse seg inn her også, kan det bli... kan det bli vanskelig.>> 

Fra side 298

Det som er spennende med boken er for meg først og fremst å lese om hvilke forventninger som ble stilt til fruer på den tiden. Å lese om hvordan fasaden og navnet ikke måtte fremstå på feil måte. Jeg føler skikkelig med Maj som er bekymret for om hun rekker å lage sylte, julekaker, pølse, skinke og vaske før jul. Hun er høygravid, har en mann som er tørst, en krevende svigermor og datidens idealer å hanskes med. I bakgrunnen svirrer det også tanker om ekskonen og hvorfor hun gikk og har Maj valgt rett når hun giftet seg med Tomas?

Dette var virkelig en bok jeg "slukte". Stilen, perioden handlingen er lagt til og selve historien var en skikkelig fulltreffer for meg.

<<Når hjemme faktisk ikke er best, kan den største bragden være å bli.>>  Dette sitatet fra bokens forside er virkelig en treffende beskrivelse av Sandbergs bokskatt.
Boken ble også nominert til Sveriges Radios Romanpris i 2011, og er nummer en i en triologi. Bok nummer to foreligger på norsk høsten 2013. Det er bare å glede seg!
 

Change of habit

Siden det er nytt år med nye muligheter, har jeg bestemt meg for å endre litt på hvor jeg sitter når jeg blogger. Vanligvis har dette vært i sofaen foran TV'n med laptop på fanget.
Jeg har i løpet av helgen derfor rekvirert et "rom" som egentlig var tiltenkt en sentralstøvsuger.
Nå har det blitt et helt ok kontor for meg. Det har for så vidt vært en Billy-hylle her hele tiden, her har jeg stuet sammen diverse bøker etter hvert som jeg har lest dem (eller ikke lest dem...).

Noen ting er et must uansett

Fortsatt ganske ryddig

Jeg skulle vel egentlig ha ryddet bort all julepynten i dag. Men siden det ikke er helt feil å la den bli til 20.dag jul kan det meget vel tenkes at den blir en uke til?  

Bokyllen bak meg

Jeg har for øvrig vært på jakt  etter Kafka på stranden, var så sikker på jeg ville finne den på jobb. Jeg tuller ikke når jeg sier vi sikkert har alt annet av Murakami inne, utenom den. Ser derfor ut som jeg må kjøpe e-boka, tviler på jeg orker vente på papirbokutgaven. Det rare er at jeg var sånn ca 90% sikker på at jeg hadde kjøpt den tidligere. Kanskje jeg har et bokmonster i huset og ikke bare det ene i vaskemaskinen (det som spiser strømper)?

Det er så herlig at det går mot lysere tider!

Gestaposjefens datter

foto lånt fra forlaget

Boken Gestaposjefens datter er den selvopplevde historien til Venke H. Fehlis, fortalt til Nina D. Kroglund. Dette er en bok som jeg lenge hadde sett frem til å lese. Det er mulig jeg husker feil nå men jeg synes å huske at Rolf Grüner Hegge refererer til noen møter han selv hadde hatt med Heinrich Fehlis i boken sin Gestapo henter deg om natten (Gyldendal, 1990). Dette er en bok jeg husker jeg leste på ungdomsskolen og som var med på å få meg interessert i emnet 2.verdenskrig. Uansett, det var denne skildringen av denne høytstående gestapopersonen som fikk meg interessert i boken til V.H. Fehlis, lenge før den kom ut. 

Ok, ok....før jeg roter meg helt bort...
 
Her er bokens fakta;
Ugitt:2012
Forlag: Historie & Kulturforlaget
Innbinding: Innbundet
Sideantall: 195   
Kilde: Leseeksemplar

Litt om handlingen:
Boken skildrer i all hovedsak hvordan det har vært for Venke å vokse opp med en mor som var "tyskertøs" (unnskyld uttrykket) og ganske fraværende. Hvordan dette har preget livet hennes, til tross for at hun selv ikke opplevde noe særlig av krigen (Venke er født i januar 1945). Det er en bok om savn, skyldfølelse, angst, depresjon, skam, alkoholisme og det å være et krigsbarn. I tillegg er det også en bok om det å litt etter litt skjønne hvem faren, Heinrich Fehlis (d.1945) var. Både på godt og vondt.

Hva jeg synes: 
Jeg må ærlig si at jeg ikke er helt sikker på hva jeg skal synes om boken. Den var nemlig ikke helt det jeg forventet. Som utgangspunkt for boken hadde jeg min interesse for Heinrich Fehlis. Dersom jeg går ut fra dette er det en ganske lite interessant bok. Jeg lærer liksom ikke noe spesielt nytt om han. Egentlig så jeg for meg at boken skulle være litt i samme stil som bøkene til Bjørn Westlie (Oppgjør og Fars krig). Det er den definitivt ikke.
              Hvis jeg leser boken uten dette utgangspunket er det en ganske sterk bok. Det som i første rekke gjør det til en sterk bok for meg, er at forfatteren er så ærlig. Som leser opplever jeg det som en veldig bitter bok. Det er et slags skriftlig oppgjør med moren, snarere enn en fortelling om faren. Om man kan si det slik? Rett nok er han med i hele boken. Men det er denne bitterheten over moren som for meg mest av alt er fremtredende.
              Dette er en bok som er lest på veldig kort tid. Det er en veldig muntlig fortellerform i boken. Det har vært interessant å bli kjent med Venke, men må vel konkludere med at dette ikke helt var boken for  meg.

Nye lodd og nye gevinster

Nytt år og nye muligheter,

nye lodd og nye gevinster...

foto lånt fra depositphotos.com

Det er bare å erkjenne at det siste kvartalet av 2012 var ganske "heise" (for å si det på jærsk)... skulle ønske jeg var sånn supermenneske som fikser alt. Det å være bokblogger har i hvert fall vært veldig utfordrende og jeg har lært en del i året som gikk. Blant annet at man ikke får til å skrive bra omtaler av samtlige bøker som man leser. Dessuten må jeg blli flinkere til å konsentrere meg først og fremst om de bøkene jeg har virkelig lyst til å lese.

Utgangspunktet for blogginga mi var å "holde orden" på det jeg leste. Å kombinere jobb og fritid...Jeg er litt usikker på  om dette egentlig er noen lur strategi? Å lese mange bøker gjør jobben min fryktelig mye enklere, samtidig er det ikke alt jeg leser i "jobbsammenheng" som jeg egentlig ville ha lest dersom jeg ikke jobbet i en bokhandel. Litt å tenke på for  det kommende året.

Jeg må også slutte opp å få dårlig samvittighet for at jeg ikke får skrevet omtaler kjapt nok. 

Dette er tross alt en hobby.

Jeg har dristet meg til å nevne noen av bokopplevelsene som gjorde størst inntrykk på meg i 2012:

Årets debutant: Cecilie Aurstad med boken Bare ukedager

Årets lokale bok: Asgeir Lode med boken Englandsfarerne

Årets "dokumentar": Frode Fanebust  med boken Oljelandet

Årets slukebok: Kane og Abel av Jeffrey Archer

Boken som gjorde definitvt størst inntrykk: Jeg nekter av Per Petterson (nei jeg er fortsatt ikke ferdig med å gruble på den boka....

Årets varmeste bok: Harold Frys utrolige pilgrimsferd av Rachel Joyce

Årets krimfavoritt: Jakthundene av Jørn Lier Horst

Årets skuffelse: Fifty shades of grey av E.L. James 

Årets comeback i mine øyne: Lars Saabye Christensen med bøkene Sluk og Norske stiler 

Mine blogg-nyttårsforsetter blir:

Holde mer orden og struktur.

Være flinkere til å skrive.

Lage meg en liste over klassikere jeg skal lese (evt 1001 bøker....utfordringen).

Så vil jeg ønske alle mine lesere et riktig GODT NYTT ÅR! Ser frem til mange fine leseopplevelser i 2013.