Bare et lite sammenbrudd

Foto: eget

Nå i år hvor vi i Norge har hatt stemmerett for kvinner i hundre år, synes jeg det er ganske så interessant å lese bøker som denne, av Ebba Haslund. Boken Bare et lite sammenbrudd kom ut i 1975 men jeg synes den tross alt har tålt de siste førti årene veldig bra.

Tittel: Bare et lite sammenbrudd
Forfatter: Ebba Haslund
Utgivelsesår: 1975
Sideantall: 186
Forlag: Aschehoug
Format. Heftet
Kilde: Bok jeg har kjøpt selv

Litt om handlingen:

"Lillemor" er en hardtarbeidende husmor som strever for å holde sitt hjem i den stand man kan forvente av en kvinne i hennes posisjon. Mannen hennes, Harald Berg er direktør og det følger med et visst ansvar å være direktørfrue.

         Men nå etter 26 års ekteskap begynner "Lillemor" å tvile litt på sine valg og sin egen rolle. Barna har blitt voksne og hun funderer litt på sin egen identitet. Hun heter jo egentlig ikke "Lillemor"...

         Når boken starter har ekteparet Berg nettopp feiret direktørens 50 års da. Det ble en storartet kveld. Helt perfekt i "Lillemors" øyne. Nå er det snart hun selv som er jubilant og "Lillemor" gleder seg til å bli feiret på "riktig" vis.

Hva jeg synes:

Først og fremst sitter jeg igjen med en litt ekkel følelse av at hele boken treffer meg "litt for nært". Ikke er jeg direktørfrue, ei heller femti, men det er tankene til "Lillemor" jeg kjenner meg så fryktelig igjen i. Det å nyte en skitur i strålende vær og med godt selskap mens man hele tiden går og tenker på helt andre ting, i "Lillemors" tilfelle er det om hun har fått med seg nok melk på hytteturen. Det er også flere tilfeller hvor "Lillemor" ønsker seg hjelp i huset, av mann og barn. Men når hun så får hjelp blir det liksom ikke på den riktige måten. Hun må gjøre alt på ny etterpå for å få det slik hun vil ha det.

Kanskje er det misforstått egoisme? Kanskje et snev av selvsentrering uten at man mener det slik? "Lillemor" lider seg gjennom store deler av boken, alltid de andre først.

Hun "gråter over spilt melk" og nærmest fryder seg når hun er bedre enn sine "medsøstre".

          "Lillemor" heter jo egenlig ikke "Lillemor", men det er bare hennes venn Carsten som har kalt henne Beatrix. Det kommer til en dag da han også begynner å si "Lillemor" og det er vel da hele hennes verden, for alvor faller fra hverandre.

         Selv om boken er fra 1975 og tiden ikke har stått helt stille er det rart hvor mye som egentlig ikke har forandret seg.

Dette er en stor liten bok som jeg ikke skjønner hvorfor jeg ikke har lest tidligere.