Forfatterintervju med Asgeir Ueland

Asgeir Ueland
Foto:Erling Dagsland,
lånt fra Gyldendals nettside

Jeg skrev tidligere i uka om boken til AsgeirUeland,Tungtvannsaksjonen. En bok som nylig er sluppet. Forfatteren har vært sporty nok til å være med på et lite intervju. Selv ble jeg veldig begeistret for boken og håper den vil nå mange lesere.
Asgeir Ueland (f.1974) er historiker og skribent, med utdannelse fra the Hebrew University of Jerusalem.

Hva er bakgrunnen for at du har skrevet denne boken?
- Dette er det enkleste å svare på, bakgrunnen er at jeg ble spurt av Gyldendal om jeg ville skrive historien om tungtvannsaksjonen fra A-Å. Jeg sa ja, men ante ikke at resultatet ville bli som det ble. Materialet jeg fant i arkivene gjorde det mulig å skrive boken på en mer utfyllende måte enn det som var utgangspunktet. Før jeg ble spurt hadde jeg ikke tenkt tanken.

Trenger du spesielle bakgrunnskunnskaper for å lese den?
- Nei, i alle fall håper jeg ikke det. Målet med skrivingen min ligger tett opp til den nylig avdøde australske kunstkritikeren og forfatteren Robert Hughes: "Hvis du er villlig til å lytte, skal jeg prøve å forklare." I dette tilfellet er det om du er villig til å lese, jeg har prøvd å forklare tingene så godt som mulig. Bakgrunnen for tungtvannet, treningen, aktørene og organisasjonene de var en del av.

Foto lånt fra forlaget

Jeg har intrykk av at det hvert år utgis stadig flere bøker med 2.verdenskrig som infallsvinkel, hva er det som gjør at din bok skiller seg ut fra mengden?
- De siste årene har det vært mye fokus på kommunistene og nordmenn som tjenestegjorde i SS og som jobbet for tyskerne. Min bok går tilbake til heltene, men ser på det med nye briller, med stor og utstrakt bruk av nytt arkivmateriale. Dessuten har det vært viktig å prøve å fortelle historien på en mest mulig spennende måte - en slags thriller fra virkeligheten. Leserne må bedømme om jeg har lykkes, men jeg tror at denne formen er relativt ny i norsk krigslitteratur, selv om for eksempel Ben Macintyre og Max Haistings m.v. skriver på denne måten.

Du har i boken din valgt å fokusere på Einar Skinnarland, en mann som kanskje ikke er så godt kjent for folk flest. Hvorfor er det akkurat Skinnarland du har et spesielt fokus på? Tror du vi finner menn av hans (og resten av kompaniets) kaliber i Norge i dag?
-Einar Skinnarland var et naturlig valg nettopp fordi han blant folk flest er den "glemte" tungtvannsoperatøren. Dessuten var han først inn, og ble værende i felt krigen ut. Han førte også en daglig logg over sine bevegelser som gjorde at det var lett å følge fotsporene hans, når det er sagt var han en del av et stort apparat der alle gjorde en formidabel innsats. Om det fins slike i dag? Ja, det tror jeg, men det vil trolig gå lang tid før deres historier kommer fram - jeg tenker da hovedsakelig på spesialstyrkene som har vært i Afghanistan.

Siden du er historiker regner jeg med at du kan svært mye om 2.verdenskrig i utgangspunktet. Oppdaget du noen nye ting i arbeidet med denne boken? Hvis du gjorde det, var det noe du syntes var veldig overraskende?
- Jeg har siden jeg var gutt vært opptatt av krigen, men har i grunnen vært mest opptatt av Nord-Afrika, Italia og østfronten. Det siste fordi det har kommet mye nytt om det siden Den kalde krigen sluttet. I forkant av denne boken leste jeg mange av de gamle verkene som ble skrevet mellom 1950 og 1980. Kjeldstalis Hjemmestyrkene, Ristes Londonregjeringa, Tore Gjeldsvik, Haakon Lie, Jens Chr. Hauge for å få en slags oversikt. I tillegg leste jeg det jeg kom over om Special Operations Executive (SOE) både i Norge og andre deler av verden for å forstå materialet. Jeg leste også alt som var skrevet om tungtvannsoperasjonen. Alt da lærte jeg masse.
      Det som overrasket meg mest var at jeg fant relativt mye nytt stoff. Det andre var hvordan forskjellige grupper fra Kompani Linge krysset hverandres spor, og selvsagt Knut Hauglands soloprosjekt etter aksjonen. Jeg ble også overrasket av hvor dramatisk flukten til Claus Helberg var. En kunne ikke ha diktet det opp en gang.
(Jeg synes nesten historien til Claus Helberg er grunn nok alene til å lese boken)
 
"Alle" har hørt om Tungtvannsaksjonen, men jeg har et inntrykk av at folk kanskje ikke er helt fortrolig med hva tungtvann er.Du har skrevet litt om dette i boken din. Er du av samme oppfatning?
- Ja, tungtvann er nok ukjent for de fleste. Det er et ord vi har hørt, men ikke vet så mye om. Jeg innrømmer gladelig at det var forskingsdelen rundt stoffet som var den største utfordringen i boken, men jeg håper jeg har klart å forklare viktigheten til stoffet på en forståelig måte.
(Jeg syntes selv det var veldig spennende å lese om dette. Å endelig få en skikkelig forklaring på hva tungtvann er.)

Er det noe du synes det har vært ekstra viktig å få formidlet gjennom boken din?- Først og fremst det heltemotet som ble utvist av aktørene. Det andre som har vært viktig er at vi ikke skal glemme. Det begynner å bli få veteraner igjen fra krigen, men de handlet ut fra en overbevisning om at de måtte gjøre noe for å vinne friheten tilbake. I dagens selvopptatte tid er det kanskje en lærdom i at man gjør noe for andre, uten å tenke for mye på seg selv.

Jeg vet det for tiden at det spilles inn en ny TV-serie som skal handle om Tungtvannsaksjonen. Den er jeg selvsagt veldig spent på. Har du noen tips til andre bøker eller filmer som kan være interessante for folk som er opptatt av 2.verdenskrig?
-Jeg har nylig sett noen av de norske krigsklassikerne på ny. Shetlandsgjengen, Kontakt, Det største spillet og Ni liv. Særlig de to første hvor aktørene spiller seg selv står seg godt. DSS er litt preget av at man har smeltet sammen flere personer til en, men den er artig. Ni liv kommer nå også i dokumentarform ved at to menn går løypa, den gleder jeg meg til. Ellers har jeg stor sans for sovjetiske/russiske krigsfilmer fordi de var mye mer realtistiske lenge før Saving Private Ryan og Band of Brothers. Jeg vil anbefale de to russiske filmene "Come and see" og "Brest Fortress". Ellers bør en bare prøve seg frem, den britiske filmen om Arnheim fra 1946 er også meget god.

Jeg er som sagt veldig takknemlig for at forfatteren ville svare på mine spørsmål. Kanskje du fant svarene interessante også? Ønsker ham en fortsatt god bokhøst og håper flest mulig vil lese denne spennende boken (ja jeg er veldig begeistret!).

Hitler's Furies



Foto lånt fra Amazon

Hitler's furies er en bok jeg har hatt skyhøye forventninger til. Skyhøye!
Ikke fordi jeg har tenkt den skal være eksepsjonelt godt skrevet, mer fordi jeg har hatt lyst til å vite mer om disse kvinnene som var i Hitlers tjeneste.

Tittel: Hitler's furies
Forfatter: Wendy Lower
Utgivelsesår: 2013
Sideantall: 288
Språk: Engelsk
Kilde: e-bok kjøpt hos Amazon

Litt om handlingen:
Boken tar for seg skjebnen til noen av kvinnene som meldte seg til tjeneste for Hitler. Hvorfor gjorde de det? Hva var deres rolle under Holocaust? I filmverdenen har jeg et inntrykk av at de tyske damene (ok, dette er kanskje litt flåsete sagt) enten løp rundt i dirndl og hadde flettet hår, eller så var de SS-damer i uniform som var "beintøffe" og helst hadde knallrød leppestift. Selvsagt fantes noen av disse også, men hva med alle de andre tusenvis av tyske kvinner? Var de bare offer for omstendighetene? Hva var egentlig deres holdning til Holocaust? Kvinnene som "ville opp og frem" på denne tiden, hvordan var deres muligheter? Lower forsøker å gi oss svaret på noe av dette i boken sin.

Because very few of the women who arrived in the East had received any preparation for witnessing or assisting in the execution of mass murder, thei varied reactions to the Holocaust reveal less about their training than about their character and ideological commitment to the regime. Their responses ranged from rescue at one extreme to direct killing at the other. But the number og ordinary women who contributed in various ways to the mass murder is countless times larger than the relative few who tried to impede it.

Hva jeg synes:
Først av alt. Jeg er klar over at dette bare blir masse synsing. Ganske subjektiv synsing vil jeg også si. Det jeg synes noe om er dessuten mer basert på handlingen i boken, enn hvordan den er skrevet.
Som jeg også har påpekt flere ganger, jeg er heller ingen historiker eller har noen lignende akademisk bakgrunn. Jeg har lest boken som en som bare er det jeg vil kalle "litt over snittet" interessert i WWII.

Ok. Denne boken hadde jeg forhåndsbestilt for en tid tilbake, så da den plutselig dukket opp på kindle'n min ble jeg gledelig overrasket. Jeg hadde nemlig glemt ut hele boken. 
Det jeg nå har oppdaget er at jeg muligens hadde "glemt" litt ut hva boken egentlig skulle handle om. I hodet mitt hadde jeg sett for meg en bok hvor forfatteren kanskje gav oss et nærmere bilde av nazi-kvinner som Irma Grese og Ilse Koch. Det gjør den ikke. Hvert fall ikke slik jeg hadde forventet at den skulle. Istedenfor presenterer Lower oss mer for systemet og "maskineriet" som ligger bak tyske kvinners valg under krigen. 

Hvem var disse husmødrene? Hvordan var de som mødre? Hva slags utdannelse hadde de og hva hadde de selv å tjene på å delta aktivt under krigen?
Overså de bare utryddelsen av jødene? Lower svarer så godt hun kan på disse spørsmålene. Boken inneholder også en god del fotografier. Særlig synes jeg "søknadsbildene" er spennende å se på.

Jeg finner jo dette også interessant. Men jeg har vel ikke opplevelsen av at jeg har lært så mye nytt. Dessuten stusser jeg litt på noen av de tingene som Lower skriver bla. ift. medlemsskap i Røde Kors. Hvordan medlemskap her ble registrert. Jeg har tidligere lest noen tidsvitneskildringer som motsier det hun skriver. Hvem som har rett har jeg ikke peiling på.  Men det er slike oppdagelser som gjør at jeg får litt sånn "ta boken med en klype salt" følelse. Jeg vet jo selvsagt at Lower nok helt sikkert kan sine saker, det jeg sier er bare hva slags følelser jeg som leser hadde.

Opplevelsen min av denne boken er jo selvsagt preget av at jeg trodde handlingen skulle være litt annerledes. De skyhøye forventningene mine ble altså ikke møtt. Jeg synes vel også at handlingen blir litt generell? Jeg føler vel at jeg har lest mye av det hun skriver, ganske mange ganger før... Mulig jeg vil se annerledes på den dersom den blir oversatt til norsk. At jeg får et annet intrykk av den da?
 
Det som hvert fall er sikkert er at boken uansett formidler en side av historien som er viktig å huske på. Kvinnene spilte også en viktig rolle under krigen. Enten det var som bøddel eller hausfrau.

Boken vil jeg absolutt anbefale andre å lese. Men den passer kanskje best til de som ikke har lest alt for mye om krigen tidligere.

Tungtvannsaksjonen

 



Foto lånt fra forlaget

 For en uke siden var jeg på Gyldendals høstmøte, Forfatterne kommer. Dette var uten tvil en av høstens virkelige "höjdare" for egen del. Informativt, undeholdende og lærerikt. På dette møtet var også historikeren Asgeir Ueland som nylig har kommet ut med en bok om Tungtvannsaksjonen.

Tittel: Tungtvannsaksjonen
Forfatter: Asgeir Ueland
Utgivelsesår: 2013
Sideantall: 352
Forlag: Gyldendal
Kilde: Bok jeg har kjøpt selv

Litt om handlingen:
Boken handler om Tungtvannsaksjonen på Rjukan. Vi får være med på både planlegging, gjennomføring og hva som skjedde etter at anlegget på Vemork gikk i lufta. Boken presenterer oss blandt annet for en usedvanlig desperat flukt fra tyskerne. Vi får også vite litt om hva som skjedde med sabotørene etter at krigen var slutt. Boken inneholder også bildemateriell, litteraturliste og en rekke informative fotnoter for oss som føler vi trenger det.

Hva jeg synes:
Problemet med bøker om 2.verdenskrig er at de stjeler fokuset mitt fra alt annet. Selv om jeg har mye annet spennende jeg har lest/leser og skulle blogget om....kommer det en bok slik som denne nye til Ueland, da glemmer jeg resten av verden.
For meg var dette en bok helt slik jeg vil den skal være.
Den lærer meg noe nytt samtidig som den jeg synes den er spennende og godt fortalt. At det er med fotografier og kart i boken er også et pluss i mine øyne. Da får man liksom et skikkelig inntrykk av hvem som var hvem, geografi og terreng. Jeg merker også at jeg straks finner boken mer interessant da, i motsetning til hvis det "kun" er tekst. I bøker av denne type mener jeg at fotografier ol. bare er med på å heve inntrykket av boken.

I boken har Ueland spesielt lagt vekt på historien til Einar Skinnarland (Grouse 1). En av sabotørene som kanskje ikke har fått mest oppmerksomhet. Skinnarland var en agent som ble sluppet i fallskjerm over Hardangervidda for å skaffe informasjon om tyskernes tungtvannsproduksjon på Rjukan. Skinnarland var oppvokst og kjent i området og tilbrakte lang tid alene "i felten" før han fikk følge av de andre operatørene.
Jeg synes kanskje dette er noe av det mest spennende med denne boken. At vi får være med i alt forarbeidet før selve aksjonen på Vemork. Hvordan er det å leve sammen isolert på en hytte i ukevis? Var det godt samhold og bare fred og fordragelighet mellom disse unge agentene? Hva var det som fikk dem til å ville bli med en slik operasjon?

Dette var ingen bok jeg fant spesielt lettlest, ei heller var den særlig vanskelig. Men alt faktastoffet gjør at man kanskje vil bruke litt tid på å fordøye hvert kapittel. Jeg hadde også fremme et kart og noe annen litteratur for å få best mulig oversikt over handlingen. Ikke fordi at Ueland har glemt eller utelatt noe, jeg liker bare å sammenligne ulike "versjoner". Noe av det jeg også setter pris på med boken er at Ueland har skildret det hele utenfra. Tidligere har vi hørt om denne operasjonen fra de som deltok, nå får man den presentert mer objektivt (om man kan si det slik?).

Av de mer faglitterære bøkene med tema 2.verdenskrig er dette den boken som er min favoritt så langt i år.
Kanskje vil jeg si at for meg er dette litt som en slags norsk utgave av Band of brothers?
En bok jeg virkelig vil anbefale!

Musikkvideoen Saboteurs av det svenske bandet Sabaton,
fant den bare passende her.

Sol, seier ho

Foto lånt fra forlaget

Denne uken begynte jeg å bla i en bok. Det er egentlig ingenting ved den boken som sa meg at jeg på noen som helst måte måtte lese den. Liten av format, litt grå og blass. Baksideteksten appelerte ikke. Den første siden av boken fikk meg til å tenke på leseboka fra 1.klasse. Jeg synes teksten var litt i samme stil som "Ola sa is. Sam sa syl. Eli sa los". Så bladde jeg videre og plutselig hadde jeg lest hele boken.

Tittel: Sol, seier ho
Forfatter: Ingrid Z. Aanestad
Utgivelsesår: 2013
Sideantall: 157
Forlag: Oktober
Kilde: Lese-eksemplar

Litt om handlingen:
Boken handler om Anna. En ung dame som bor på gård. Hun driver ikke med jordbruk men holder på å fulføre en masteroppgave. Anna har en venninne som heter Judit. Judit sliter litt psykisk og Anna tar seg derfor litt av datteren hennes. Men Anna har også en kjæreste i Portugal, foreldre i Spania og mugg i kjelleren. Boken tar i stor grad for seg relasjonene disse menneskene har til hverandre. Hvordan deres nærvær og fravær påvirker i den ene eller den andre retning.

Hva jeg synes:
Det er når jeg leser bøker som denne jeg skulle ønske jeg kunne mer om det å skrive.
Da ville jeg dessuten også klare å bedre beskrive den leseropplevelsen jeg har hatt. 
For jeg opplever boken til Aanestad som en levende, fascinerende og interessant bok. Spennende vil kanskje være å trekke det litt langt? Det som gjorde min opplevelse av boken mest spesiell var at jeg hele tiden satt og tenkte : at det går an å skrive så godt og interessant om noe som nødvendigvis ikke er det. Hvis alle forfattere som skildrer i vei med det jeg ser på som svada, leste en bok av Aanestad og plukket opp et tips og to...tror jeg nok min interesse for den typen bøker ville økt betraktelig. (Ja, jeg kjenner da altså ikke forfatteren, jeg aner ikke en gang hvordan hun ser ut...sånn hvis noen tror jeg skriver dette kun for å skryte av en venninne.)

Brudeparet kyssar på kyrkjetrappa. På nært hald ser eg at brura er sterkt sminka, inga farge frå andletet hennar trenger gjennom det tjukke laget dekkrem og pudder, dei raude kinna er måla på. Eg snur meg og ser snurten av presten i vanlege klede, på veg ut av sakristiet med telefonen mot øyret.

 -side 92/93

Forfatteren beskriver mer handlinger og omgivelser enn følelser. Jeg vet at forfatteren er fra distriktet og er derfor også på utkikk etter ting i teksten som jeg selv kan dra kjensel på.
Jeg er litt usikker på hva denne måten å skrive på kalles?

fra foter.com

Jeg er også litt usikker på hva det er som skaper så godt driv i den. Den var helt umulig å legge fra seg. For meg var det litt merkelig. Bare den opplevelsen som leser var interessant.
 


Jeg liker at forfatteren har flere temaer i boken. Her er både kjærlighet, depresjon, bygdeliv og kontinentale reiser. 

Det jeg tror jeg likte aller best med boken, var at den overrassket meg til de grader. Det var en helt uventet god oppelvelse. Kanskje den også er med på å gi meg et spark bak, til å lese litt utenfor "komfortsonen"? Jeg tror på ingen måte at denne boken blir den mest solgte i 2013, men dersom mitt blogg-bidrag kan være med på å friste et par ekstra til å utforske denne boken...da blir jeg veldig glad. Kom igjen da, prøv noe nytt!

Over det kinesiske hav

Foto lånt fra forlaget

I 2010 tilbrakte jeg romjulen på sofaen med den nyeste boken til Gaute Heivoll. Jeg var helt oppslukt av Før jeg brenner ned.
Stor ble derfor skuffelsen da jeg leste Kongens hjerte. Den ble rett og slett ikke det jeg forventet. Nå i høst har han gitt ut en ny bok hvor han forteller en rørende og rystende historie.

Tittel: Over det kinesiske hav
Forfatter: Gaute Heivoll
Utgivelsesår: 2013
Forlag: Tiden
Sideantall: 256
Kilde: Bok jeg har kjøpt selv

Litt om handlingen:
En søskenflokk på fem får plass på et nystartet forpleiningshjem på Sørlandet. "Galehuset" blir det kalt. Disse fem er såkalte "åndssvake" unger, opprinnelig kommer de fra Stavanger. Dette hjemmet er startet rett før andre verdenskrig og drives av et ungt par som også har egne barn. I et hus på noe jeg ser for meg er et idyllisk sted i Vest-Agder bor de sammen som en slags storfamilie. Med i husholdningen er det også tre voksne menn (onkel Josef, Christian Jensen og Matiassen) som også har litt psykiske utfordringer.
Dette kunne vært en skikkelig glad historie, men en dramatisk hendelse setter dype spor hos alle som bor i huset.

Hva jeg synes:
Jeg synes Heivoll mestrer å forene virkelige hendelser, autentiske personer og fiksjon på en glimrende måte. Hva som er hva er jeg litt usikker på. Hva jeg vet er at disse fem søsknene har levd (om de fortsatt lever er jeg usikker på) for på jæren er det flere som husker disse.

Gledens Herre, vær vår gjest
ved vårt bord i dag!
Gjør vårt måltid til en fest,
etter ditt behag.

- det virker som om dette bordverset er den sangen som er mest sunget i hjemmet.

Boka har en handling som foregår i oppveksten til fortelleren. Men den har også en handling hvor man møter fortelleren som voksen, idet han er i ferd med å rydde opp i dødsboet etter foreldrene.

På mange måter er denne boken litt lik i tematikken til de fleste bøker jeg leser for tiden. Om familierelasjoner, foreldres bortgang, erindringer...
Den er også til dels lik (nå skal vi ikke trekke det for langt her) noen av de bøkene jeg leser om krigen. For det som rystet meg mest da jeg leste denne boken var spørsmålet om disse "galningene fra Stavanger" egentlig var mennesker. Det som gjør det ekstra skremmende for meg er at det ser ut som det er den gjengse oppfatning på denne tiden, at det er helt legitimt å stille et slikt spørsmål. Jeg kan vel ikke si at jeg var helt uvitende om hvordan man tidligere tenkte om personer med en psykisk utviklingshemming, men måten Heivoll beskriver dette på, gjennom sin historie... For meg er det rystende. 

Jeg ser også det maskinelle i dette, i form av økonomisk kompensasjon, kontrakter og hvordan disse skal oppfylles. Jeg får en vemmelig følelse.

Men boken skildrer også gode øyeblikk.
Barnslig likefremhet og nysgjerrighet.
Omtanke for andre.
Det er rørende.

Jeg synes også forfatteren skildrer miljøet på en ypperlig måte. Jeg ser trær og bygninger, kjenner nesten lukten av skog. Jeg har ingen problemer med å tro på historien.

Likevel, jeg synes vel ikke den er den aller beste leseropplevelsen jeg har hatt i år. Ei heller den vondeste eller verste. En bra historie, flott fortalt. En etter min oppfatning viktig historie, men jeg tror likevel ikke at det er den jeg vil huske best fra 2013.

Mors gaver

Foto lånt fra forlaget

Tidlig på forsommeren var jeg på bokdager på Gardermoen. Der ble vi presentert for den nye boken til Ceclie Enger. Forfatteren var selv til stede og både fortalte om boken og leste litt fra den. Jeg noterte meg boken med et mega-kryss i margen. Dette var en bok jeg virkelig ville lese.

Tittel: Mors gaver
Forfatter: Cecilie Enger
Utgivelsesår: 2013
Sideantall: 272
Forlag: Gyldendal
Kilde: Lese-eksemplar/pdf

Litt om handlingen:
Moren til Cecilie Enger får Alzheimer. Hun flyttes til et sykehjem og Cecilie og søsknene starter med å gjøre klart barndomshjemmet for salg. Under denne prosessen finner Cecilie morens julegavelister. Sirlig nedtegnet gjennom førti år. Hva har man gitt? Hva har man fått? Hva har det kostet? Noen mottakere forsvinner, nye kommer til. Hva er historien bak disse gavene? Moren til Cecilie som kunne gitt henne alle svarene og historiene som hun ønsker, kan ikke lengre svare for seg.

Hva jeg synes:

Noe av det jeg selv samler på

Først av alt, jeg er en samler. Ikke av en slik art at jeg kunne endt opp i en dokumentar på Fem eller Bliss, men en samler tross alt. Det jeg samler på er ofte gjenstander som har null verdi for andre enn meg selv. Et eksempel er en gammel kakeboks jeg har etter min mormor og morfar. Skrot og blikkboks synes min mann. Trygghet, minner og varme for meg. Denne boksen som jeg drar frem hver jul og fyller med kaker i mormors ånd, er med på å bevare minnene om både henne og morfar. Synet av denne boksen setter meg umiddelbart tilbake i tid. Jeg ser for meg et kjøkken med femtitalls-innredning. Min mormor som smører rennekaker eller min morfor som ivrig pynter kaker.
(Ok...kan du ikke gi deg med dette babbelet tenker du nok nå. Kom til poenget!)
Poenget er at Cecilie Enger rokker ved noen av disse følelsene i meg. Jeg kjenner meg igjen. Boken hennes er for meg nær, trygg og litt vemodig. Samtidig ligger ordet sentimentalt løst på tungen. Det er vel også ingen hemmelighet at de fleste som vil lese denne boken nok er kvinner.

Det strøes mange roser på min ensomme vei
Men jeg kan ikke glede meg, jeg elsker bare dig
Og jeg vil ikke glede meg, men ensom vil jeg vandre
Mens verden går sin skjeve gang, og du og hun
-den andre.

- Diktet Svanesang fra tante Kaja. 

Et av mange som Enger og moren fikk i julegave av denne enslige tanten.

Barndommens skatter

Selv om jeg opplevde boken som om også forfatteren har et behov for å låse tiden (slik jeg selv ofte har), er det også en historie om Norge. Hvordan har vi utviklet oss i løpet av 1900 tallet? Fra nøysomhet og forholdsvis nøkternt valg av gaver, til nyere tid hvor verdien på gaven kanskje blir målt på en annen måte. Det er også en skildring av 68-erne, oppvekst og skilsmisser. Jeg opplever det som om Enger stiller flere spørsmål i boken enn dem hun svarer på. 

Dette er absolutt en bok som har fått meg til å tenke. Kanskje litt triste tanker av og til. Som at mine foreldre beynner å bli eldre, hva slags sorg og tomrom blir det etter dem når de en gang ikke er her mer. Hva blir det etter meg? Samtidig får boken meg også til å tenke positive tanker. Innse viktigheten av å nyte øyeblikkene, lytte til hverandre, vise omtanke for dem man bryr seg om. Kanskje var jeg i en ganske følsom periode når jeg leste denne?

Jeg tror nok dette er en bok som ville vært fin for lesesirkler. Tematikken i boken er liksom universell. Det er definitivt en bok jeg vil anbefale, men man må kanskje være klar for en slik bok...i "det humøret" når man leser den.

Jeg synes også at nå når det nærmer seg jul og gavekjøp er det kanskje tiden for å reflekter over hvorfor man gir hverandre gaver. Hva er en god gave for deg? Måler du gavens verdi i penger? 
Jeg tenker ofte (det er kanskje litt frekt) at jeg blir mer glad for noe til 20kr når jeg vet at giveren har en tanke bak, enn en gave til 100kr som er gitt meg bare for å gi.
Hva synes du? Hvor forpliktende er det å gi/få en gave?

Mørke grener

Foto lånt fra forlaget

<<Mørk materie er i teorien det som bidrar med den gravitasjonskraften som mangler for å holde sammen en galakse og er det som holder dem i balanse. det er også trodd at under en kollisjon mellom to galakser er det gravitasjonen fra mørk materie som samler materien igjen og bestemmer hvilken type (utseende) galakse det blir. >>

fra Wikipedia

Siden jeg fikk høre om denne boken i sommer en gang, har jeg av en eller annen grunn tenkt at den heter Mørk materie. Når jeg nå  har lest den synes jeg faktisk ikke den tittelen er helt upassende.

Tittel: Mørke Grener
Forfatter: Nikolaj Frobenius
Utgivelsesår: 2013
Sideantall: 288 sider
Forlag: Gyldendal

Kilde: Lese-eksemplar/pdf jeg har mast om å få

Litt om handlingen:
Boken starter med at forfatteren og familiemannen, Jo Uddermann nylig har gitt ut en bok. Boken har fått tittelen Krittet og er inspirert av dramatiske opplevelser fra Jos oppvekst. Etter å ha blitt intervjuet om boken på fjernsynet, begynner det å skje uforklarlige ting.
      Hvem er det som har sendt han MMS med avslørende bilder av ham selv? Hvem er det som overvåker han? Er dette noe han bare innbiller seg eller skjer det faktisk?   

Nikolaj Frobenius
Foto: Christian Elgvin,
lånt fra forlagets nettside

      Ikke bare dukker det opp personer fra fortiden, ekteskapet hans begynner å rakne,  noen blir drept og selv holder han tydeligvis på å gå opp i liminga...

 
Hva jeg synes:
Da dette er en bok jeg virkelig har sett frem til å lese (nærmest spammet forlaget for å få tak i en pdf) er jeg vel ganske positivt innstilt i utgangspunktet. Når det er sagt, det skal jo ikke så mye til før skuffelsen bli enorm...

Det jeg liker så ubeskrivelig godt med bøkene til Frobenius er fortellerstemmen i bøkene hans. Hovedpersonen i denne boken, Jo, er for meg svært troverdig. Jeg får en følelse av at jeg er inni hodet hans. Det er kanskje dette trekket ved karakterene som gjør at jeg finner bøkene til Frobenius så interessante. Jeg har vel en slags nysgjerrighet på hva som foregår i hodet på en mann, jeg føler jeg får vite dette i bøkene hans.

Men tilbake til boken.
For meg innfridde den. 
Jeg synes den var både spennende, dramatisk, romantisk, frekk, fiffig og godt fortalt.
Den var akkurat så mørk og dyster og dystopisk som jeg liker det. 
Det er kanskje litt vanskelig å sammenligne Mørke grener med en annen bok, men jeg opplever kanskje (hva er det det heter på "fint"?) at dramaturgien (?) kan minne litt om hvordan bøkene til Christian Jungersen er.

Fra foter.com

I størsteparten av boken er handlingen lagt til 2012, men vi får også et glimt inn i livet til Jo slik det var i 1990. Det viktige dramatiske året. To gutter, en jente, hormoner og ild...

Noe jeg synes er artig med enkelte forfattere er at valg av navn på karakterene i bøkene så tydelig viser at de hører hjemme på østlandet. Figurene i Mørke grener må liksom bo i hovedstaden. Det virker helt fjernt å tenke seg en Jo, Katinka eller Agnete her hvor jeg bor...(navn som Ola-Magne-Hans er derimot ikke utenkelig). Men jeg liker dette med navnevalg, det er også noe som for meg er med på å gjøre boken troverdig.

Noe av det som gjør at jeg synes boken er spennende er Jos reise nærmere og nærmere et slags vannvidd. Å skape en slik ekkel følelse i boken er et lurt triks for å holde leseren fanget. Eksempelvis åpnet jeg boken og lukket den ikke før jeg var ferdig med å lese hele. Den var ikke tunglest men akkurat passe fengende. Synes nesten synd på forfatteren når han helt sikkert har brukt lang tid på å skrive den, så leses den på noen timer liksom... Men det var i mine øyne vel anvendte timer. En bok jeg virkelig vil anbefale, men les den gjerne med lyset på.

Nord-Korea - Ni år på flukt fra helvete

Foto lånt fra forlaget

En ganske grusom oppvekst har blitt til en spesiell leseropplevelse for meg, og nå et blogginnlegg til deg.

Tittel: Nord-Korea  -Ni år på flukt fra helvete
Forfatter: Eunsun Kim (skrevet i samarbeid med Sébastien Faletti)
Utgivelsesår: 2013
Oversatt av: Mette I. Gudevold
Forlag: Pantagruel
Sideantall: 225
Kilde: Lese-eksemplar jeg har bedt om

Litt om handlingen: 
Dette er fortellingen til Eunsun Kim som ble født og vokste opp i Eundeok i Nord-Korea. Boken gir et innblikk i hvordan livet artet seg for henne, og den gir også et realistisk bilde av hvordan forholdene er for den vanlige Nord-Koreaneren.
Under oppveksten blir forholdene i landet etter hvert prekære. Hungersnød og fattigdom preger livet til Eunsun, søsteren og moren. På et tidspunkt venter de bare på å dø. Lysten til å leve er likevel så stor at de bestemmer seg for å flykte. Boken tar oss med på denne dramatiske reisen.

Hva jeg synes:
Dette var uten tvil en bok som gjorde dypt inntrykk. Den gav også et skremmende innblikk i hva indoktrinering og sensur kan gjøre med et menneske, for ikke å snakke om millioner.
Eunsun har fortalt sin historie på en levende måte. Selv om den er rystende opplever jeg også at den er med på å dekke et slags behov jeg har. Et behov for kunnskap og informasjon om et land jeg har nærmest null peiling på. Jeg visste (egentlig burde jeg jo hatt såpass omløp i knollen at jeg hadde tenkt så langt) bla. ikke at oppløsningen av Sovjetunionen var med på å gjøre forholdene i Nord-Korea helt forferdelige. Når man tenker etter er det ikke så rart. Hvis et av de landene som står deg nærmest og som gir deg mat, plutselig slutter med dette...det sier seg selv at det blir konsekvenser av slikt. Jeg har bare ikke tenkt så langt.

...Vi elsket Kim Il-Sung av hele vårt hjerte, det samme gjorde vi med sønnen og etterfølgeren hans, Kim Jog-il. De var våre julenisser! Datoene 15.april og 16.februar, som var deres fødselsdager, var helt magiske for oss barn, for da fikk vi én kilo med slikkerier av dem...

fra side 40

Boken er fortalt med glimt inn til Eunsuns liv i dag. Det er kanskje litt frekt å ha innvendinger mot en bok som dette(?) Men jeg finner akkurat disse glimtene litt forstyrrende. Likevel skjønner jeg at det kanskje er gjort for på et vis sammenligne før med nå. Si at det gikk bra.

Jeg synes også det er spennende men også merkelig å lese om hvordan forfatteren stadig oppdager nye ting som er fakta for oss men som har hatt en helt annen betydning for henne. F.eks. En monsunmåned medfører alltid regn, det er ikke himmelen som er lei seg og i sorg fordi Kim Il-Sung er død.

Denne verdenen som Eunsun presenterer meg som leser for, kjennes helt absurd. Det er grusomt og grotesk! Jeg blir nærmest litt stresset når jeg tenker på mange millioner mennesker har det slik. 

Siden Nord-Korea er en totalitær kommunistisk stat finner jeg også mange trekk som er veldig like hvordan man hadde det i DDR. Bruken av informanter, en elite, hvordan sosialismen er trukket til det ytterste...Jeg synes det er fascinerende å lese om slikt.

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive litt om hvordan boken opplevdes for meg som adoptert koreaner. Men jeg kjenner at jeg har litt vanskelig for å ordlegge meg riktig. Videre er jeg ikke akkurat sikker på at det har så stor betydning for mine lesere. Men jeg innbiller meg at jeg leste denne boken med litt andre briller enn hva de fleste andre nordmenn ville gjort.

Eunsun Kim var også gjest hos Skavlan, her snakket hun om sine erfaringer. Gikk du glipp av programmet har du mulighet til å se det på ny her.

Dette er en bok som det gikk fort å lese, men det vil gå lang tid før jeg får den ut av hodet. Anbefales!