Da duene forsvant

Foto lånt fra forlaget

I mai bestemte vi oss for å lese den nyeste boka til Oksanen i vår lille lesesirkel. Siden den gang har det vært sommer og ferie så vi har ikke rukket å ha ny samling før nå, i morgen. Derfor kommer denne omtalen litt sent. Dessuten, skal du lese boken bør du kanskje la være å lese dette.

Tittel: Da duene forsvant
Forfatter: Sofi Oksanen
Oversatt av: Turid Farbregd
Sideantall: 336
Utgitt i Norge: 2013
Forlag: Oktober
Kilde: Bok jeg har kjøpt

Litt om handlingen:
Boken handler i hovedsak om tre personer; Juudit, Edgar og Roland. Juudit er gift med Edgar, Roland og Edgar er fettere, alle tre er i historien uløselig knyttet til hverandre. Store deler av handlingen er lagt til Estland under 2.verdenskrig. Hvordan påvirker denne krigen disse personene og hvilke konsekvenser får disse krigsårene for deres senere liv? Vekselvis blir det også fortalt en annen historie, karakterene er kanskje de samme men settingen er lagt til Estland på begynnelsen av 60-tallet. Nå er Estland ikke lenger okkupert av Tyskland, men innlemmet i Sovjetunionen.

Hva jeg synes:
Hmm, hvor begynner vi her da? Først av alt synes jeg at dette ikke er Oksanens beste bok. Den er la meg si, artig konstruert(?) men til tider usigelig forutsigbar og jeg finner den til og med litt langtekkelig. Er det lov å si det? 

Foto fra foter.com

Jeg syntes boken startet veldig lovende og jeg syntes personskildringene sa mye om hvordan resten av boken ville bli.

<<Hun husket så altfor godt hvor flaut det var, følelsen da alle forestillingene om hva som var inntagende ved henne hadde slått feil, hvordan den nygifte mannen hennes skjøv vekk brystene hun bød fram, skjøv dem til den andre siden av senga som om han skjøv en tallerken bedervet mat tvers over bordet.>>

fra side 29

For meg sa dette så mye om Juudit, hennes håp og drømmer som på mange måter blir knust. Jeg synes også den sier noe om Juudits naivitet, hvordan hun fremstår som litt enkel i begynelsen. Det sier også mye om mannen hennes Edgar og hva slags mann han etter hvert viser seg å være. Samtidig er vi ganske nær et tidspunkt i boken hvor jeg lar meg sluke av en enorm hang til å tolke alt Oksanen skriver i diverse ulike retninger. Jeg lurer på hvor mange av mine funderinger som stemmer overens med hva forfatteren egentlig tenkte? Men det kommer jeg tilbake til...

Under lesingen av denne boken, fant jeg også ut at jeg egentlig ikke kunne så mye om Estland. For å få større utbytte av den syntes jeg det var litt viktig å få med seg hvert fall noen av hovedtrekkene. Kanskje mest for å skjønne hvorfor innbyggerne i Estland virker så fornøyde med å være underlagt tyskerne, samtidig som de på 60-tallet later til å gjøre alt for å fremstå som de ikke noensinne har likt dem.

Tallin, bilde fra foter.com

Som jeg sa innledningsvis, skal du lese boken bør du ikke lese dette. For her får du vite alt for mye om handlingen (tror jeg). Jeg leste nemlig denne boken på flere måter. Dels som en historie om selve Estland hvor Juudit (som kan bety lovet kvinne) er et symbol på Estland, hvor hun lar seg forlede til ekteskap med Edgar (som jeg ser på som Sovjet), så er hun elskerinnen til en tysker før hun igjen går tilbake til Edgar. I slutten av boken møter vi Evelin (som betyr noe sånt som fugl, jeg tenker også Eva) som er datter av Roland (som betyr ære eller djerv) og som på mange måter er det nye Estland. Den nye fuglen nå "Da duene forsvant". (Edgar betyr for øvrig noe slikt som lykkelig eller vinner)

Hele "duepoenget" synes jeg også er litt interessant. Duen er liksom et symbol på så mangt; offerdyr, uskyld, fred og evig kjærlighet... I boken er Juudit kjent for sin oppskrift på due som hun serverer tyskerne...

Man kan selvsagt også lese boken som en slags spenningsroman. Uten at jeg synes det var så interessant. På mange måter synes jeg ikke dette var en typisk Oksanen bok(?) Den fremtsår for meg som litt rotete (ja "det var den rette rauå så feis"). Det virker på meg som om Oksanen vil så alt for mye med denne boken. Hun vet bare ikke helt hvordan hun skal begrense seg. 

Men jeg synes boken er lærerik, interessant og den gir meg et bilde på andre verdenskrig som jeg ikke har tenkt så mye på tidligere. Men dersom du ikke selv tolker karakterene i boken (lar dem være symboler for noe annet) så synes jeg de blir noe "flate", karikerte og veldig forutsigbare.

Her er noen andre navn jeg syntes ogsa sa mye i fortellingen:
Rosalie - hvit rose, uskyldighet og ren kjærlighet
Hertz- frekvens/hyppighet

Lånt fra foter.com

Glück - lykke
Fürst - fyrste
Kålhode - idiot/lag på lag men ingenting inni

 
I utgangspunktet synes jeg selve hitorien er fiffig, et stilig "eksperiment" men den kunne kanskje blitt fortalt på to hundre sider, ikke tre hundre +? En sånn midt på treet bok for meg.

Her er noen andre bokbloggere som mener noe om boken: 
Åslaug
Rose-Marie
Elin
Ingun
Kari