Journal 64

Den nyeste boken til Jussi Adler-Olsen har jeg ventet fryktelig lenge på. Men nå er den her, og den innfrir!

Som vanlig er det Carl Mørck som etterforsker, med god hjelp av sine litt merkelige kollegaer i Avdeling Q; Assad og Rose/Yrsa.

Denne gangen skal det nøstes opp i en eldre sak som tar utganspunkt i hendelser som fant sted på øya Sprogø.

På denne øya ble kvinner som ikke passet helt inn i A4-malen tvangssendt for å bo på anstalt. Dette foregikk helt frem til slutten av 50 tallet.

En av disse kvinnene er Nete Hermansen. På denne anstalten var tvang, misbruk og svik hverdagskost. Rett og slett helt forferdelige grusomheter fant sted her. Heldigvis klarer Nete å rømme. Nå, flere tiår etter at hun klarte å flykte innhenter fortiden henne. Det blir kjempespennende og man lurer sånn på hva det er som skjuler seg i hennes fortid.

Blant annet har flere av menneskene i hennes krets forsvunnet sporløst....

Adler-Olsen er for meg Nesbøs danske alibi. Det er action og framdrift i bøkene. Litt etter litt blir man kjent med Carl; hans rare leieboer, eks-konen, kollegaene i kjelleren og den bokstavelig talt skadeskutte politikompisen. Og selv om det kanskje blir litt over-the-top som hos Nesbø, så er det så naturlig og du tror på handlingen når du leser.

Denne fjerde boken i Avdeling Q - serien er på nesten 500 sider men det føles som 200. Dette er en skikkelig page turner og fortsetter den fine flyten der Flaskepost fra P slapp.

Nå når Journal 64 er ferdiglest venter jeg i spenning på neste.

Utgitt på Aschehoug forlag.