Bjørgs liste

Fra foter.com

En helt umulig oppgave hun har gitt oss, godeste Bjørg.
Hun vil at vi skal velge de fem bøkene vi liker best. Disse bøkene skal hun samle til en Topp 100 liste. Kjempespennende, men OMG(!!!) så vanskelig...
Hos meg (som det sikkert er for flere andre også) er dette noe som stadig endrer seg, man leser stadig nye bøker og får flere favoritter. Likevel, jeg går stadig tilbake til noen gamle favoritter.

Mine fem utvalgte er slik:
1. Markens grøde - Knut Hamsun
2. Ham on rye - Charles Bukowski
3. Pride and prejudice - Jane Austen
4. Forsoningen - Fred Uhlman
5. Keiseren av Portugalia - Selma Lagerlöf 

Jeg er som sagt veldig usikker her, men dette er hva jeg landet på til slutt/foreløpig.
Har du en liste å bidra med må du skynde deg. Listen lages i morgen.
Hvordan bidrar du? Hva har de andre på sine lister? Sjekk ut en av mine blogg-favoritter.

The good doctor

foto fra nqbooks.net

Anne (Bokofilia) skrev for noen uker siden om en bok som fanget min oppmerksomhet. Jeg har lest den, og selv om den ikke var slik jeg trodde den skulle være så var det en bok som gjorde intrykk.

Tittel: The good doctor
Forfatter: Damon Galgut
Utgivelsesår: 2003
Kilde: kindle edition
Sideantall: Her er jeg usikker men iflg. Anne er den på ca 200
Språk: Engelsk

Litt om handlingen: 
Vi befinner oss i Sør-Afrika noen år etter apartheid (kan man si det slik?). Frank Eloff, hvit mann og lege har slått seg ned i svært usentrale strøk. Her jobber han på et sykehus som vel egentlig bare så vidt kan kalles det. Sykehuset mangler det meste, fra bemanning til pasienter. Det eneste de har nok av er plass. Sykehusets mange rom er bare delvis tatt i bruk. Resten står og forfaller. I dette området hvor bosettingen primært er sort (jeg sier sort selv om det er politisk ukorrekt...) kommer det så en dag en ny ung, hvit og svært idealistisk lege, Laurence Waters. Han og Frank er nødt til å dele rom og dermed er det nesten ikke til å unngå at relasjonen mellom disse to blir spesiell. Her blir det etter hvert konflikt mellom Waters unge idealisme, virkelyst og ideer og Franks noe desillusjonerte, satte og noe tafatte holdning.

Hva jeg synes:
Som nevnt innledningsvis var ikke denne boken slik jeg helt trodde den skulle være. Istedenfor å handle om etnisk tilhørighet og utfordringene Sør-Afrika står ovenfor både materielt men også som nasjon...ble temaet som opptok meg mest fordommer. Hva slags egenskaper og tanker vi tillegger folk vi egentlig ikke kjenner. For meg blir dette tråden som trekker det hele sammen, for jeg syntes det var en ganske "langsom" bok. Det er på mange måter en litt ekkel bok å lese, jeg måtte hvert fall erkjenne at jeg ofte fulgte tankegangen til Eloff. Men når det er sagt, her finnes ingen fasit og det er ikke gitt at han tar feil. Selv om all samvittighet og empati tilsier noe annet.
Man kan kanskje se på de to legene som symboler for det gamle og det nye landet? Så kan man velge hvordan man vil tolke slutten?

Når jeg leste så jeg for meg Afrika på landsbygda, lite vegetasjon, en verden hvor alt skjer i sakte film. Det var slik det føltes når jeg leste. Samtidig så vet du det kommer til å skje noe dramatisk (hvilket det også gjør).

Som Anne var innom på sin blogg så må dette være en ganske så bra lesesirkel-bok. Her er det masse å diskutere. Jeg får også litt assosiasjoner til bøkene om DDR/BRD som for tiden opptar meg. Jeg får litt de samme følelsene, selv om disse to landene egentlig ikke er sammenlignbare i den forstand.

Jeg synes Sør-Afrika er et spennende land som jeg egentlig kunne tenkt meg å besøke, men jeg er litt usikker på om jeg tør. Det er uten tvil et veldig spesielt land som jeg synes det er interessant å lære om. Jeg synes denne boken gir et spennende innblikk i så måte. Dette er vel egentlig en bok jeg vil anbefale, men man bør ha i bakhodet at dette ikke er skrevet for å underholde (tror jeg).

Forfatteren har forøvrig vært nominert til Booker-prisen et par ganger. Er du interessert i å lese mer om Booker-prisen bør du ta en tur innom den flotte bloggen til Clementine.

Nedenfor finner du en video av et litt rolsete "band" fra Sør-Afrika som jeg synes er ganske morsomt om enn sært. Die Antwoord.

Voices from a century

Foto:eget

På torsdag var jeg på et arrangement i forbindelse med Kapittelfestivalen i Stavanger. Jeg kunne selvsagt benyttet anledningen til å si mye om denne festivalen men jeg synes heller arrangørene kan øve seg til neste år og heller selv bli flinkere til å spre sitt budskap.

Jeg var og hørte på Anna Funder og Geert Mak . Noe jeg hadde gledet meg til veldig lenge. Så jeg (vi, min mann var med) var kanskje i overkant tidlig ute med å finne plass i Maskinhallen på Tou Scene. En stund var vi redd det bare ble oss to og et eldre par som var ennå ivrigere enn oss (dvs. stilte opp 45 minutter før det startet) men vi tok heldigvis feil. Tipper vi ble en ca. hundre stykker på den halvannen timelange eventen.

Kapittel selv beskrev arrangementet slik: 

<<Møt de to briljante fortellerne i samtale om viktige stemmer fra forrige århundres Europa, og hvilke vi bør lytte etter i det nye. >>

Anna Funder, Lunde og Geert Mak

På mange måter likte jeg valg av lokalet veldig godt. Samtaleemnene var veldig passende til den (la oss kalle det) rustikke atmosfæren. Men stolene var elendige og antageligvis kjøpt i Billigkroken på Ikea. Uansett, dette er ikke det viktige. Det viktige er at det var særdeles interessant å høre på disse to. Samtalen ble styrt av en som unnlot å introdusere seg selv men som la stor vekt på å fortelle oss hvem forfatterne var...(jeg har researchet litt og i ettertid funnet ut at han heter Helge Lunde). Han gjorde ellers en fin jobb altså.

Ordet ble først gitt til Funder som fortalte litt om bakgrunnen for sin utdannelse, jobb og

Foto lånt fra forlaget

forfatteskap. Hun fortalte at hun bla. studerte i Tyskland på slutten av 80-tallet, at hun ble venn med en del kjente dissidenter, var venner med dem og at disse årene var noe av bakgrunnen til at hun skrev Stasiland. Særlig fikk jeg inntrykk av at hun var opptatt av hvilken effekt Berlinmuren hadde på innbyggerne, hun understrekte at det for henne var viktigst med "hvermansens" opplevelser og ikke de mest profilerte dissidentene. Funder påpekte også at det nok er lett å gjøre seg opp en mening om rett og galt når man ikke har vært i en lignende situasjon selv. Å ha fått en såpass autoritær oppdragelse som hun sier hun har fått, har også preget hennes syn på hvordan det var å bo i DDR. Hun fortalte også om hennes egen oppelvelse av denne tiden. Hvordan det var å "være midt oppi det", oppelve "mandagsdemonstrasjonene" osv. Jeg syntes det var veldig festlig (på en galgenhumoristisk måte) da Funder fortalte at Stasi på et tidpunkt hadde så mange informanter som deltok på disse demonstrasjonene at det virket helt mot sin hensikt. De var nesten i overtall og fikk demonstrasjonene til å virke større og mer populære enn de egentlig var...Kanskje jeg alt nå bør lese boken på ny? Tror jeg ville sett den med andre øyne.

Foto lånt fra forlaget

Så ble ordet gitt til Geert Mak. En mann hvis bekjentskap egentlig ikke er så nært.  Jeg tror mesteparten av tilskuerne var der for å høre på han. Uten at jeg personlig skjønner hvorfor. Det var interessant nok, for så vidt...men det var noe med fortellerstemmen hans som gav meg mer følelsen av vikarlærers historietime på ungdomsskolen enn et litterært arrangement. Anyway, Mak tok utgangskpunkt i boken sin Europa. Under arbeidet med denne har han reist rundt i Europa, han pratet særlig om hvor interessant det var å utforske det gamle Øst-Europa. Mak snakket også om hvordan han stadig, under denne reisen og under skriveprosessen fant det viktig å være i Berlin på gitte tidspunkt. At det symbolsk ble viktig for han å være i Berlin på ti års markeringen for murens fall ol. Av skremmende opplevelser trakk han frem en oppelvelse han hadde da han besøkte en gammel, forlatt og lite velholdt kirkekård. Det var snø, alt var nesnødd og i dårlig stand. Han vandret litt rundt på plassen og så til sin forbauselse/skrekk oppdaget han en grav som var veldig velholdt. Her var både lys og friske blomster. Denne graven tilhørte Alois Hitler.

Foto lånt fra forlaget

Så kom det jeg hadde gledet meg mest til. Anna Funder fortalte om bakgrunnen for boken sin Alt jeg er. Som alle med en forkjærlighet for historie sa Anna (nå er vi plutselig dus og helt på fornavn altså...) at hun hadde hatt en veldig inspirerende tysklærer på skolen hvor hun hadde vært elev (hun har gått på en katolsk skole hvor de bla. fikk undervisning i tysk og fransk). Denne læreren skulle vise seg å være en tidligere elev av Ruth Blatt (en av fortellerstemmene i boka). Historien til Blatt ble gjort kjent for Funder på et ganske tidlig tidspunkt, men det var ikke før etter Blatts død i 2001 at Funder gikk tilbake til denne historien. Alt jeg er er i første rekke en roman men den inneholder også en del fakta. Særlig mot slutten har Funder lagt til en del fakta, selv om slutten muligens er fiktiv kan det hende at det er noe sant i den. Anna selv sier at dette bare er spekulasjoner, men da hun fikk tillatelse til å lese obduksjonsmappen til Dora Fabian så var denne tom...
           Det jeg synes er spennende med boken til Funder, og noe hun selv sa var viktig for henne var å belyse forholdene i Storbritannia på denne tiden. Vi snakker her om bevegelsen til f.eks. Oswald Mosley, det faktum at UK stort sett egentlig ikke var så Hitler-fiendtlige på dette tidspunkt og at arbeidet til folk som Fabian, Toller og Blatt var særdeles viktig for å få frem hva Tyskland egentlig drev med. Det var personer som dem som fikk smuglet vital informasjon til politikere som Churchill ol. (Igjen vil jeg bare oppfordre folk til å lese denne!).
Dette er deler av historien som man kanskje liker å gjemme litt bort?

Til slutt var det tid for en slags oppsummering og både Funder og Mak fikk stilt spørsmål om hva de trodde vi kunne lære av historien?

Mak sa at i disse tider bare kunne vente på at noe skulle skje og at det antageligvis kom til å komme fra "grasrota". I disse tider med økonomisk krise i Europa mente han det var viktig at Norge også deltok mer aktivt i den politiske internasjonale diskusjonen, selv om vi var veldig forskånet her oppe i nord. Han kom også med en setning jeg syntes jeg var veldig passende <<Historical times are chaos!>>.

Funder spådde om fremtiden at <<it will be a nasty surprise>>, hun sa også at realiteten som regel overgår fantasien. Her trakk hun linjer til sine egne bøker. Videre sa hun at det egentlig var nok å nevne George Orwell og hans 1984.

Undertegnede rakk å sikre
seg signaturen til favoritten.

Jeg likte også godt at hun sa (på en spøkefull måte)  <<the Australian passport is worth nothing! Just look at Julian Assange...>> Hun syntes også det var et paradoks at Edward Snowden hoppet av i Russland...og at han har søkt asyl i Venezuela. Hvilket jeg jo er enig i, og som faktisk er litt "morsomt" når man tenker over det. 

Arrangementet var bare så alt for kort. Jeg kunne godt tenkt meg at det hadde vært dobbelt så langt...jeg "spottet" også Stavanger Aftenblads utsendte denne kvelden. Jeg er litt usikker på om vedkommende var der som privatperson eller på jobb. Jeg har nå hvert fall ventet i spenning i to dager på hva vedkommende måtte skrive i avisen. Dersom det kommer noe i nettutgaven deres vil jeg linke til det her.

Håper på en like spennende kveld til neste år (om ikke fler).

Nysgerrig

fra foter.com

Jeg er så fryktelig nysgjerrig. Nesten mer enn hva godt er. Kanskje det er derfor jeg liker å lese så godt?

Nå har jeg blogget i halvannet år og føler vel at jeg begynner å få mer "dreisen" på det. Selv om jeg i dag har brukt noen timer på å få til bloggurat. Jeg er sånn i utganspunktet litt teknisk-tilbakestående...

Som tittelen på innlegget antyder så vil jeg liksom vite noe her. Det jeg lurer på er hvor mange lesere det er vanlig å ha på bloggen sin? Da fortrinnsvis bokblogger. Jeg lurer også litt på hva mine lesere liker med bloggen min? Jeg ser jo at det er masse å jobbe med (som å linke anmeldelser med leseliste osv.) men det må jo være en grunn til at folk stadig vender tilbake? Hva er det man ikke liker?

Så lurer jeg litt på hvordan blogger finner ut hvilke søkeord som leder til bloggen min?
Jeg skjønner hvorfor ord som holocaust og Hitler leder hit, men BDSM, pokal og lego (derav illustrasjonen)?!?

Setter virkelig pris på om noen kan svare meg på noe av dette :-)

For de andre nysgjerrige kan jeg si at jeg skal gå å høre på Geert Mak og Anna Funder i morgen (Kapittelfestivalen i Stavanger). Grunnen til at jeg skriver dette er at Anna Funder og Dora Fabian er de søkeordene/navnene som uten tvil har generert mest trafikk inn på bloggen min. Siden jeg postet det innlegget i fjor vår, har det toppet listen min over søkeord.
Ok da, @kongen din er det mest poppis innlegget, men det kommer bare av en tweet fra OMW ;-)

Er det noen andre som har et søkeord som skiller seg veldig ut? 

Bokhøsten er i gang, jeg er travelt opptatt men leser og leser. Flere innlegg om bøker i vente.

Bokbloggtreff 2013

Dette hadde jeg med meg hjem

I år som i fjor har jeg vært på Bokbloggtreff. Mindre nervøs, mer utsovet og med bedre tid.
Synes dette er et kjempeflott arrangement som jeg gleder meg til å delta på i 2014 også.
Tusen takk til dere som arrangerte, kjempebra jobba!

Var veldig hyggelig å få hilse på dere alle. Anne og Marianne, dere er akkurat som jeg så for meg :-) Skulle ønske jeg snakket med flere, men det er veldig begrenset hvor langt min sosiale kompetanse strekker seg.Men siden i fjor vil jeg påstå den er dobbelt så god. (Linn, det var dumt du hadde så liten tid.)

Det var veldig interessant å høre på dere Elin og Line. Mye nyttig å ta med seg. Vel verdt å tenke over. Har også ordnet met sånn bloggurat (old news for de fleste av dere, men veldig nytt for meg) Gleder meg til å lese alt jeg fikk med meg hjem. Og en ekstra takk til Anne og Elida (for krig og Hamsun).

Som sagt må jeg si at dette er et flott arrangement. Quiz var gøy (og ekstra kult siden laget jeg var på vant!) , det er alltid gøy med bokgaver og utvalget var veldig spennende. Maten var yummy og i det hele....veldig bra. For en person som meg ble det kanskje i meste laget med mingling så jeg sneik meg bare vekk etter hvert. Det må vel være lov?

Ser frem til nytt treff i 2014, kult med bokbloggpris!

Hitler - min nabo

I helgen lot jeg meg fengsle av en for meg spesiell historie. Fortellingen til en jødisk gutt som i barndommen var nabo med Hitler. Jeg synes egentlig det har gått litt inflasjon i disse bøkene “jeg var Hitlers sekretær/sjåfør/venn…” Ofte har jeg en følelse av at noen av disse bøkene egentlig ikke har noen særlig historie å komme med, utover det at de har vært i kontakt med Hitler. I mine øyne skiller denne boken seg ut.

Tittel: Hitler – min nabo
Forfatter: Edgar Feuchtwanger i samarbeid med Bertil Scali
Oversatt av: Mette I. Gudevold
Utgivelsesår: 2013
Sideantall: 255
Kilde: Bok jeg har kjøpt selv
Forlag: Pantagruel

Litt om handlingen:
I boken (som stort sett gjengir en sann historie) blir vi kjent med Edgar Feuchtwanger som barn, fra han er fem til han fyller femten.
Edgar som er jøde har en ganske så berømt nabo, nemlig Adolf Hitler.  Bokens handling starter i 1929 og Hitler har ennå ikke kommet til makten. Familien Feuchtwanger lever et privilegert liv med mye teater, litteratur og musikk. Han har en barnepike som heter Rosie og mange trivelige slektninger, det er bare utsikten i Grillparzer Strasse som er litt spesiell. I boken som på mange måter er en oppvekstskildring følger vi ikke bare en ung gutt som vokser, men også makten til en mann fra Braunau am Inn.

Hva jeg synes:
Dette var for meg en lettlest, rørende og lærerik bok. Noe som kanskje rørte meg mest var hvordan Edgar utviklet seg i løpet av boken. Fra å være “en helt vanlig tysk gutt” som tror på julenissen og feirer jul med juletre, til den gutten som mot slutten av boken gjør seg klar til sin Bar Mitzva .Her er jeg selvsagt litt usikker på hvor religiøs Edgar egentlig er, men det er interessant å se hvordan familien virker assimilerte i bokens begynnelse men så (det er jo soleklart at nazismen påvirker dem) mot bokens slutt på mange måter dreier mot det jødiske.

Hovedpersonen før og nå.
Foto fra shalomlife.com

Kanskje noe av det som gjorde sterkest inntrykk er når Edgar forteller om hvordan han tegnet de fineste hakekors-tegningene i klassen. Hvordan rosen fra lærerinnen gjorde godt. Hvordan han øvde seg på å gjøre nazi-hilsen og marsjere.  Når jeg leser disse tingene får jeg en klump i magen.

Boken sier egentlig ikke så mye om Hitler. Den er mer en beskrivelse av hvordan barnet Edgar opplever denne perioden. Visst ser han at naboen får stadig større og strengere vakthold utenfor boligen og hvordan folk lar seg begeistre av denne mannen. Men det er også en fortelling om hvordan tiden preger familielivet. Fra å anta at folket ikke vil gi Hitler makten, til å miste jobb og venner. Skal de forsøke å emigrere?

Hjemme hos Ralph snakker de også mye om Hitler. Han spør meg hva det betyr å være jøde. <<Ingenting, unntatt når folk snakker til meg om det. Da er det akkurat som om jeg skammer meg over det. Jeg vet at jeg ikke trenger det, for det er bare en religion som alle andre. Forresten så vet jeg ikke om jeg er jøde. Jeg er veldig glad i Jesus. Men jeg vet ikke om jeg skal tro på Gud, eller om jeg har valgt den rette: Du vet at da grekerne levde, da var det rundt ti guder. Når alt kommer til alt, vil jeg heller være spartakist! Uten noen gud og mester!>>

fra side 102/103

Det er også spennende synes jeg, å få innblikk i det kulturelle livet i Munchen. Thomas Mann, Bertold Brecht…det er en ganske spennende krets Feuchtwangers befinner seg i ytterkanten av. Edgars onkel Lion er også forfatteren av Jüd Süss (boken og ikke nazi-filmen av Veit Harlan) og faren er forlagsmann.  Et fint lite innblikk i hva som rørte seg i det kunstneriske miljøet på den tiden.

Jeg liker også måten boken er fortalt på. Korte avsnitt, små glimt inn i livet til Feuchtwanger. Fra positivitet og solskinn til snø og visumsøknader. Jeg tror dette er en bok jeg vil huske lenge.

I slutten av boken er det også skrevet litt om hva som skjedde med de forskjellige personene. Heldigvis gikk det bra med vår hovedperson og familien hans. På mange måter minner denne boken meg litt om “Alt jeg er” av Anna Funder.

For interesserte så har Dagsavisen laget en liste over noen av de 2.verdenskrig-bøkene som kommer nå i høst.

Til orientering:Jeg har endret litt på innlegget da jeg glemte å ta med sitatet jeg hadde valgt ut.

Hånden

Jeg trodde egentlig at jeg og Kurt var ferdige med hverandre. Vi sa liksom farvel etter Den urolige mannen. Men så dukket det plutselig opp en ny bok, hvor handlingen riktignok er lagt før den forrige boken.

Tittel: Hånden
Forfatter: Henning Mankell
Utgivelsesår: 2013 (på svensk 2004)
Oversatt av: Kari Bolstad
Forlag: Gyldendal
Sideantall: 141 (inkludert etterord av Jørn Lier-Horst)
Kilde: Lese-eksemplar

Litt om handlingen:
Som sagt, handlingen i denne korte fortellingen foregår før handlingen i Den urolige mannen.

Ystad, bildet er fra foter.com

Kurt har i boken Linda (datteren) boende hos seg, og han er fortsatt en veldig aktiv politimann. Men etter over 30 år som etterforsker begynner han å bli sliten. Han har i lengre tid vurdert muligheten for å bytte ut tilværelsen i Mariagatan for et liv ved sjøen. Rett og slett flytte til en liten "stuga". Så på senhøsten ringer hans kollega, Martinsson, og tilbyr Kurt å kjøpe et lite hus han tror kan være noe for ham.
Kurt drar ut til eiendommen for å ta en titt, men på eiendommen snubler han i noe...det skal vise seg å være skjelettet av en hånd.

Hva jeg synes:
Jeg var vel ikke sånn kjempebegeistret i utgangspunktet. Wallander-serien var liksom ferdig. Det blir litt som med Millenium-triologien, skulle de en gang finne nr.4 og utgi den vil det liksom ikke bli det samme. Uansett, jeg er jo veldig nysgjerrig da . Så jeg har lest boken og kost meg i Ystad i noen timer. Er dette en Wallander bok du bare må ha? Niks, nei.
Men når det er sagt så liker jeg veldig godt måten Mankell skriver på. Det er et artig gjensyn om enn et litt tynt plot. Som alltid er det er stillferdig på et vis. Karakterene er troverdige, Kurt er som vanlig litt grinete og det er interessant å oppleve at han som etterforsker tross alt ikke er noe annet enn et vanlig menneske. Mankell er en av de få krim-forfatterne jeg synes får til dette veldig bra.

Ystad om vinteren, fra foter.com

Det som slår meg når jeg nå leser Wallander bøkene, er at TV-serien har laget et veldig forstyrrende bilde inne i hodet mitt. Nå er det Krister Henriksson (han som spiller Wallander på TV2) jeg ser for meg mens jeg leser boken. Jeg kjenner at det ergrer meg! Jeg vil ikke at Ola Rapace skal blande seg inn i min lesestund, være med på å forringe den slik at jeg på mange måter filmatiserer boken i fantasien. Kanskje er dette nok en innvendig til hvorfor jeg synes boken er unødvendig?
Er det slik at dette Wallander-universet har blitt så kommersielt at man skal tyne ut hver siste lille dråpe?

For meg ble denne leseropplevelsen litt som en TV-film, eller kanskje en sånn ukeblads-føljetong (eller hva det nå heter). Jeg synes historien er av det kaliberet som kunne dukket opp i en Kvikk Lunsj farget bok med tittelen Påskekrim 2K?. Grei nok til å la seg underholde en langhelg på hytta men på ingen måter i nærheten av Mankell på sitt beste.
Alt i alt var den vel akkurat slik jeg forventet.

Noen andre som har blogget om boken:
Tine
Berit 
Rita
Espen

Dance me to the end of love

fra foter.com

Dance me to your beauty with a burning violin

Dance me through the panic 'till I'm gathered safely in

Lift me like an olive branch and be my homeward dove

Dance me to the end of love

Dance me to the end of love

-Leonard Cohen-