lørdag 20. desember 2014

Den største forbrytelsen

Marte Michelets bok om ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust er definitivt en av årets store bøker i mine øyne (i andres også, heldigvis! Brageprisvinner og alt..). Michelets bok er i det store og hele en bok jeg har ventet på i årtier. Savnet etter en slik velskrevet bok som omhandler det norske Holocaust har vært stort. Jovisst har det vært utgitt bøker om emnet tidligere, men ingen som sammenfatter og trekker linjer på en slik måte at boken blir interessant, lesbar og sterk for alle som leser den. 

Den jødiske familien Braude er den røde tråden som binder boken sammen. Vi følger familien fra Grünerløkka gjennom flere år, hverdager og livets opp og nedturer. Grepet med å skildre denne familien og deres liv er med på å gi leseren et nært forhold til handlingen og til ofrene. På den andre siden er det også spennende at vi får følge Stian Bech jr. og hans livsreise, en mann som valgte nazismen.

Egentlig er det lite som sjokkerer meg i denne boken. Men det er mye som gjør meg opprørt.
Det kjennes sterkt å få skildret "hendelsen på Halden-toget" ;
"Den hevnlystne stemningen er tydelig i justisminister Sverre Riisnæs' brev til Jonas Lie noen dager etterpå, der han skrev at <<no gjør vi det av med jødene, og det ettertrykkelig>>."                                                                                                 (s.199)
Det som kanskje opprører meg mest er at dette er nordmenn som skriver og mener. At tankegangen er at det skal være noen forskjell på om man jødisk eller ikke, at det er nordmenn som har disse holdningene (jeg kan altså min krigshistorie og vet om norske nazister, her forsøker jeg bare å si noe om hvordan det opplevdes å lese denne boken). Etter krigen har jeg en følelse av at man kollektivt har solet seg i glansen til motstandsmenn og kvinner, snakket stygt om tyskerne og helt glemt ut at man under krigsårene kanskje ikke var så jødevennlig? Det snakkes om Vemork, Max Manus "Kjaken" og Milorg. Hvem snakker om det norske Holocaust? 

Michelet skildrer jødene i Norge som helt vanlige folk, ikke som en homogen gruppe som jeg har en opplevelse av har blitt gjort tidligere. Hun beskriver de sterkt troende, de assimilerte, jødiske motstandsmenn, ja- "hvermansen"! Det jeg fant mest spennende med dette var å få en opplevelse av at flere jøder gjorde motstand.

Interessant var det også å lese om hvordan det var for de få overlevende jødene som kom tilbake til Norge etter krigen. Ble de tatt godt imot? Fikk de tilbake sine hjem og eiendeler? 
 
Forfatteren har gjort grundig arbeid, lett i arkiver og snakket med flere personer. Min eneste innvending mot boken (og den er urettferdig) er at den skulle vært skrevet før, så hadde man kunnet hatt med ennå flere tidsvitneskildringer som bakgrunnsstoff. 

En bok jeg virkelig vil anbefale og som jeg mener burde være pensum i skolen.
(jeg tenker med gru på noe noen unger i gata sa da jeg var liten: "Skal jeg fortelle en vits? Rabinowitz". og håper verden har kommet lengre i dag.)


Boken er utgitt på Gyldendal Forlag, mitt ekesmplar har jeg kjøpt selv.

mandag 3. november 2014

Jeg har ventet på deg

Noen bøker er det skummelt å skrive om.
Dette er en av dem.

Boken til Mirjam Kristensen er så uendelig vakkert fortalt. Det er en bok som gikk rett til hjertet mitt. En bok med flere lag, skjebner og fortellinger. En bok jeg definitivt ikke vil glemme!


Forlaget sier om boken:
<<Det er 1942. På en liten øy på sørlandskysten virker krigen langt unna. Søstrene Paula, Matilde, Edit og Milly Olsen har mistet faren, og må arbeide hver dag, om kveldene leser de engelske romaner og drømmer seg bort. I nabohuset driver familien Didrikson sommerpensjonat, og en dag ankommer et ektepar med fostersønnen David. Han er jødisk flyktning.
En lys sommernatt møtes David og Paula. Siden møtes de hver natt i den gamle, engelske hagen på øya. Helt til den dagen lille Milly drukner på den store sommerutflukten. Kort tid etter starter forfølgelsen av de norske jødene, og David forsvinner ut av Paulas liv.
Mange år senere blir Anna Vårø arvingen etter grandtante Paula Therese Olsen. Anna begynner å lese Paulas gamle dagbøker og snakke med de som levde den gangen. Hva var det som gjorde at tante Paulas liv ble det som det ble? >>

Jeg opplever at boken handler om så mye mer.
At boken i stor grad handler om fortielse, savn og svik. Boken forteller også en litt om nær Norgeshistorie, den skildrer utkant-Norge og hvordan man har endret forholdet mellom by og land.
For meg, forteller Kristensen en historie om et mot, handlekraft og en styrke som jeg finner (i mangel av et bedre ord) stor. Boken gir også et portrett av hvordan kvinnenes rolle har endret seg de siste 70 årene.  Det er spennende men også trist å lese om hvordan noen ofrer egen lykke for i stor grad vie livet sitt til andre.

Fortellingen blir fortalt på en så vakker og dempet måte at det bare underbygger de triste skjebnene.  

Nå er jeg kanskje i ferd med å kaste meg ut på skikkelig dypt vann her, men i Morgenbladet (Nr.43/31.oktober-6.november 2014) sier Carina Elisabeth Beddari;
<< Jeg har ventet på deg veller over av hendelser hvor menneskene tilsynelatende endrer sin væremåte på grunn av krigstiden, hendelser som ville blitt annerledes behandlet i en mindre presset kontekst. Når Kristensen først tar et nåtidig perspektiv inn i historien, er det merkelig at romanen ikke gjør mer ut av disse ansatsene til diskusjon av da og nå: hva hemmet oss da, og hva hemmer oss i dag? Hvilke menneskelige reaksjoner er tidsbestemte, hvilke er universelle, og går det overhodet an å bestemme? Overreagerer Paulas mor på grunn av en anspent livssituasjon når hun utstøter datter fra familien, eller skjer det først og fremst på grunn av hennes psyke?>>
        Da vil jeg som leser si at alt det som Beddari her stiller spørsmål ved er det jeg likte best med denne boken. Muligheten du har som leser til selv å tenke disse tankene, drøfte dem i en lesering eller å fundere på dem når du ikke får sove. Bøker som dette liker jeg veldig godt fordi de gir meg som leser sjansen til å dykke dypere ned i handlingen.
Jeg synes det er dumt dersom alle disse tingene skulle vært overforklart i boken. Er det noen andre som har lest boken og mener noe om dette?

Nå er jeg jo en leser som stort sett foretrekker litt dystre bøker. Så dersom jeg kanskje skulle ha en liten innvending mot boken (bare en bittebittebitteliten en...) må det være måten trådene nøstes opp og samles på slutten. Etter min smak blir det kanskje litt for idyllisk?

Men dette er boken du ikke visste at du bare MÅTTE lese! Anbefales på det varmeste.

Boken er utgitt på Forlaget Oktober, mitt eksemplar er et anmeldereksemplar.

mandag 6. oktober 2014

Mine fem år som far

Foto lånt fra forlaget
Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har lest noe av Bjarte Breiteig tidligere, hvorfor er jeg nå litt usikker på. Kanskje fordi han er novellist, og jeg sjelden leser så mange noveller? Kanskje fordi han har fått for lite PR?
Uansett, om man skal dømme ham etter denne boken skal jeg definitivt lese alt han har skrevet og kommer til å skrive i fremtiden!

Boken handler i utgangspunktet om småbarnspappaen Martin.
Han er gift med Gina, sammen har de to sønner. I omgangskretsen deres befinner også ungdomskjæresten til Martin seg (Lillian). Hun og mannen Sølve har en liten datter som heter Selma. Disse lever alle et tilsynelatende vanlig rekkehusliv. Makrell til middag, bleieskift og hverdagsliv... Så dukker politiet opp hjemme hos Martin. Man mistenker at Selma har vært utsatt for et overgrep, Martin er mistenkt. Hva skjuler det seg egentlig under overflaten til denne tilsynelatende stillferdige mannen?
<<Jeg greide ikke svare med det samme. Jeg reiste meg og stilte meg ved vinduet mot verandaen. Jeg prøvde å fokusere på regndråpene som traff det ferske trevirket utenfor, men det var for sent. Den var der allerede, den gamle svien bak øynene - denne svakheten som hadde gitt meg så mange ydmykelser opp igjennom, og som heller ikke skulle spare meg nå. Det rant vått og varmt nedover kinnene og halsen, mens jeg strevde for å kontrollere pusten, som kom i skjelvende støt. I stillheten bak meg hørte jeg kvinnens penn mot notatblokka, og deretter en dempet stemme fra kommunikasjonsapperatet, og hun selv som hvisket: Ikke nå.>>
fra side 17 

Breiteig leser fra boken sin.
Denne boken traff meg skikkelig. Handlingen blir fortalt fra Martins synsvinkel. Hans opplvelse av dramaet. Den var både god, vond, ufyselig og hjerteskjærende. Det var noe usedvanlig jordnært og kjent ved boken, samtidig som den også forteller om en hverdag jeg helst ikke vil vite noe om. Vemmelige tanker som kanskje ikke er så vonde i utgangspunktet? Jeg opplever også at Breiteig sier noe om samfunnet og kjønnsroller. Han skildrer i hvert fall farsrollen på en måte jeg ikke har lest om den tidligere. Nært. Varmt. Stygt.


Da Aschehoug hadde sitt høstmøte i Stavanger, var Bjarte Breiteig med og leste fra boken sin. Kanskje er det hans rolige sørlands-stemme jeg har hørt i hodet mitt når jeg har lest hva boken hans? Han har uten tvil en formidlerevne som slo meg helt ut!

Det kjennes også ganske nødvendig ut, for meg, at denne boken kommer ut. At en mann forteller en slik historie. Kanskje også som en slags motvekt til denne glorifiserte hverdagen mange av oss later som vi lever i. Boken har en tyngde og en troverdighet som er ganske skremmende. Likevel er leseropplevelsen SÅ flott!

En bok på 303 sider som jeg definitivt vil anbefale på det varmeste.
Mitt eksemplar har jeg kjøpt selv.
 
 

mandag 29. september 2014

Shotgun Lovesongs

Nickolas Butler (US) har skrevet en roman om vennskap, kjærlighet og drømmer i den lille byen Little Wing i Wisconsin.

Boken handler om barndomskompisene Henry, Lee, Ronny og Kip. De har alle vokst opp i den vesle midt-vesten byen. Ronny har tidligere jobbet som rodeo-artist, Henry er bonde, Kip er entrepenør og Lee, Lee er rockestjerne.
     Nå samles de til Kips bryllup. Noen med glede, andre med motvilje. Er de fortsatt venner eller er det gammel vane som holder dem sammen? Når en hemmelighet fra fortiden avsløres, settes virkelig vennskapene på prøve.

Boken fortelles fra flere stemmer. Alle forteller sin versjon av historien som utspiller seg. Men er det egentlig en interessant historie?

Jeg brukte lang tid på å få dreisen på lesing. For meg ble det brukt litt vel mange stereotypiske karakterskildringer og livet på "bygda" ble ikke akkurat skildret fra en måte vi ikke har lest om før. De momentene som helt sikkert skulle være overrasskende var for meg, på ingen måte det. Hele boken var for meg ganske forutsigbar.

Betyr det at boken er dårlig?
Mmmmnja for meg som leser var den helt ok. Som en sånn "søndagsfilm" som flimrer over skjermen mens du sløver på sofaen. Helt greit tidsfordriv.

Her må det vel også nevnes at jeg ikke har lest noen anmeldelser ennå hvor man ikke har vært positive til boken. Så det er fullt mulig det er meg som er skikkelig på bærtur her.
Det skal også sies at boken ble lest rett etter at jeg var ferdig med Stoner (av John Williams) , og det skal mye til for å toppe den boken. Boken til Butler er for meg det du ville fått om du slo sammen Frihet av Franzen og nevnte Stoner, trakk ut de beste bitene og satt igjen med skallet. Fortsatt helt greit og lesbart...men ikke helt der.

Boken er utgitt på Pax Forlag i 2014 og mitt eksemplar er et lese-eks.
Boken er oversatt til norsk av Hilde Rød-Larsen.


tirsdag 23. september 2014

Bokhøst og (delvis) norsk leseliste

Øverst f.v.: Bjarte Breitig, Lars Joachim Grimstad,
Audhild Solberg og selveste Marianne
Bokhøsten er i gang, selv om jeg fortsatt sprader rundt i shorts og slenger rundt i gresset er det definitivt høst. Denne uken har jeg vært på Aschehougs høstmøte i Stavanger. Veldig informativt, fint og morsomt. Ikke minst var det hyggelig å hilse på bokblogger Marianne igjen, siden jeg desverre gikk glipp av Bokbloggertreffet i Oslo. Slike bokmøter er veldig informative og fine, og jeg ble virkelig nysgjerrige på flere av titlene. Novellisten, Bjarte Breiteig debuterer bla. som romanforfatter. Hans bok Mine fem år som far virket meget lovende og spennende. Jeg skal selvsagt lese boka til Audhild Solberg (den om Superbitchene også. Blir aldri for gammel for rosa "jentebøker").


Øverst f.v.: Reidar Müller, Unni Lindell,
Aslak Nore og Øystein Wiik


Inspirert av Bokelskerinnen (Elin) har jeg laget meg en leseliste over bøker jeg bare få lest i høst. Jeg kommer nok også til å lese andre bøker i tillegg (skal være med på Booker-readalong), men disse er liksom "rosinen i pølsa", "toppen av kransekaka" eller andre floskler som måtte passe.

Romaner
Ken Follett: På grensen til evigheten (CD)
Aslak Nore: Oslo Noir (ACO)
Kepler: Stalker (CD)
Brit Bildøen: Sju dagar i august (Samlaget)
Hjorth og Rosenfeldt: Den stumma flickan (Norstedts)

Sakprosa
Reidar Müller: Det som ble Norge (ACO)
Ingrid Brekke: Da øst ble vest (Kagge)
Frode Fanebust: Dypt urettferdig (Pax)
Robert Gerwarth: Hitlers bøddel (Hitorie og kulturforlaget)
Tore Rem: Reisen til Hitler (CD)
Bjørn-Erik Hanssen: Glamour for Goebbels (ACO)
Anette H. Storeide: Norske krigsprofitører (Gyldendal)
Pål Karlsen: Steinsoppen (Z-forlag)
Marte Michelet: Den største forbrytelsen (Gyldendal)
- i tillegg utgir Dreyer Bok ut en bok om Rogaland under krigen, sett med tyske øyne. Dette er en oppfølger til en lignende bok som kom ut i fjor. Jeg skal selvsagt også skaffe meg det tredje bindet i serien om Nådeløse nordmenn, av Erik Veum. I år med undertittelen Gestapo 1940-1945 (Kagge).

Har du noen gode boktips for høsten?
De neste ukene skal jeg på flere bokpresentasjoner, så kanskje det dukker opp flere lesetips?

mandag 1. september 2014

Mens jeg venter på tredje sesong av Broen

#1 Mannen som ikke var morder
Jeg har ikke lest noe spennende krim på lenge. Ikke som jeg har syntes har vært noe særlig hvert fall. Det blir for mye svada, forutsigbarheter og lite action. Men i sommer har jeg hørt på de tre første lydbøkene om Sebastian Bergman...Det har vært både nervepirrende og altoppslukende. I det minste perfekt når du skal kjøre t/r Stavanger-Namsos på noen dager.

Disse bøkene er skrevet av Michael Hjorth & Hans Rosenfeldt. Selve handlingen spinner mye rundt psykologen og profileringseksperten Sebastian Bergman (en egosentrisk, usympatisk skjørtejeger som jeg egentlig digger! ). Bergman jobber sammen med Rikskrim, et samarbeid som ikke alltid er like knirkefritt. Ikke bare har han "feid over" krimteknikeren, han har også en uventet relasjon til en av de andre etterforskerne. Men det er også dette samspillet mellom de i etterforsknings-teamet som er mye av det som gjør bøkene så underholdende.
       En av bøkenes forfattere er Hans Rosenfeldt, mannen som står bak mye av den dansk-svenske TV-serien Broen. Dette viser godt igjen i bøkene. Man kan ane litt av Martin Rhode (Kim Bodnia i Broen) i Sebastian Bergman, og Vanja i bøkene har noen av trekkene til Saga Noren fra TV-skjermen. Så for meg som digger serien er disse bøkene perfekte. Hver bok slutter med en skikkelig cliffhanger som ikke blir avsluttet før i den påfølgende boken. Den tredje boken, Fjellgraven...Argh! Den slutter så spennende at det nesten ikke er til å holde ut...

Bok 1; Mannen som ikke var morder<<16-årige Roger blir funnet drept i et tjern. Kriminalpsykologen Sebastian Bergman blir trukket inn i saka siden han tilfeldigvis er i hjembyen. Han har egentlig trukket seg tilbake fra alt arbeid etter en privat tragedie, men for første gang på lenge har han lyst til å involvere seg i ei mordsak>> -fra Mentor

Bok 2; Dødens disippel
<<Politiet står uten spor etter en rekke uhyggelige mord i Stockholmstrakten. Mordene bærer kjennetegnene til den fengslede Edward Hinde, seriemorderen kriminalpsykologen og profileringseksperten Sebastian Bergman fikk sperret inne for 15 år siden. Under samtaler med Hinde forstår Sebastian at mordene angår ham selv.>> -fra Mentor

Bok3; Fjellgraven
<<To venninner på fottur i Jämtland gjør et makabert funn. En skjeletthånd kommer til syne ved et elveleie, og det viser seg at skrenten skjuler seks lik - to av dem barn. Rikspolitikommisjonen blir tilkalt og Sebastian Bergman og resten av teamet begir seg til Jämtland. To av likene er et nederlandsk par, de fire andre en ukjent familie som ingen har meldt savnet. Alt tyder på at alle er blitt drept og begravet samtidig. Og hva med den amerikanske kvinnen i leiebil som forsvant på samme tid?

Spørsmålene er mange, det er mye som ikke stemmer. Må etterforskerne gi opp, pakke sammen og reise hjem? Men Sebastian Bergman har ikke tenkt å dra. Han skal finne fjellgravens hemmelighet. Koste hva det koste vil.>> -fra Mentor


Dette er typisk action og undeholdnings-krim på skandinavisk vis. Man relaterer lett til både handling og karakterer. Måten å skrive på viser også at forfatterne har bakgrunn fra fjernsynet, man ser scenene veldig godt for seg. Og høyt tempo er noe som preger disse bøkene. Det veksles mellom karakterene og handlingen blir drevet fremover av raske sceneskift og korte kapitler.

Er dette fantastisk litteratur? Nja, det er vel hverken Kafka eller Mann...men det er uutholdelig spennende, merksnodig fengslende og jeg er helt hekta!
Nå må det jo sies at lyd og tekst er to forskjellige ting, men min lydbokopplevelse av disse tre bøkene var fenomenal. Det er for øvrig Ivar Nergaard som leser med stor innlevelse. Bøkene er oversatt til norsk av Håvard Syvertsen.

En annen som har blogget om disse bøkene er Berit. Les gjerne hennes omtale også.

 

søndag 20. juli 2014

Stoner - av John Williams

Foto lånt fra forlaget
Etter en lengre periode med bøker jeg synes har vært litt "tja og ha" så har jeg heldigvis dumpet borti noen riktig bra også. Sammen med disse har også lysten til å blogge kommet tilbake.

Boken Stoner av John Williams er intet mindre enn det jeg tror må være årets bok i mine øyne. På en lavmælt og tidvis distansert måte tar hovedpersonen William Stoner oss med på fortellingen om hans liv. Et liv som starter i en enkel bondefamile i midtvesten på slutten av 1800-tallet. 
       William Stoner skal egentlig overta farens gårdsbruk og blir etter nøye overveielse sendt for å studere til agronom. Underveis i studentlivet forelsker han seg i litteraturen, en kjærlighet som skal bli utslagsgivende for flere av hendelsene i livet hans. William bestemmer seg nemlig for at han ikke vil bli bonde men vier heller hele sitt voksne liv til bøkenes verden. Han gifter seg også med Edith, en kvinne fra en finere familie. Samlivet deres går vel ikke helt knirkefritt og ekteskapet går ikke som noen av dem hadde håpet.
        Men William får seg en grei jobb på universitetet og virker stort sett fornøyd med livet sitt. Fornøyd er vel kanskje feil ord, men han er fullt ut i stand til å se livet sitt utenfra, innse dets feil og mangler...og så bare gjøre det beste ut av det. For meg oppleves hovedpersonen som en mann med få illusjoner som har forsøkt å løse livets oppgaver riktig men likevel ender opp med feil svar.

Kanskje vil mange tenke at Stoner er en bitter mann. En mann som bare har hatt uhell, på mange måter et slags offer. For meg er Stoner en mann som har innsett livets realiteter, en mann som har sett verdien av å leve et vanlig liv...og være sånn greit fornøyd med det. På tross av det man kan kalle sjalusi og maktkamp i arbeidsmiljøet så står William for sine egne valg. På godt og vondt!
        Og det er nettopp noe av dette som ugjør bokens magi for egen del. Dette hverdagslige ved boken (som tross alt kan være dramatisk nok) som skildrer et vanlig liv, uten mysterier fra fortiden eller stormende kjærlighet. En nøktern bok?

Som bakteppe for historien følger vi også verdenshistorien. Fra skuddene i Sarajevo og børskrakk til andre verdenskrig og kvinnefrigjøring. 


<<Den beste amerikanske romanen du aldri har hørt om>>
-The New Yorker

Jeg er ikke uenig i denne beskrivelsen!

Boken utgis 4.august.
Leseeksemplaret mitt har jeg fått av Cappelen Damm
Boken er glimrende oversatt av John Erik Bøe Lindgren

mandag 14. juli 2014

Superduperkort om en veldig intens leseropplevelse

Foto lånt fra forlaget
Den mest intense leseropplevelsen jeg har hatt på lenge! Uten tvil var det en smule overraskende å oppdage hvor god jeg fant denne Caribou Island. Rett og slett en skikkelig sidevender.

Boken er skrevet av David Vann. Min norske utgave kom ut på Gyldendal i 2012/2013 (pocket) og er oversatt av Hilde Stubhaug.Boken har jeg kjøpt selv.

Men hva var det med denne boken som fikk meg helt hektet?
I utgangspunktet høres det litt kjedelig ut; et middelaldrende par i Alaska som forsøker å lappe sammen et skrantende ekteskap. Måten de forsøker å gjøre dette på er ved å følge ungdomsdrømmen om villmarksliv og snekring av en tømmerhytte. Men gammelt agg og slitte spydigheter gjør realiseringen av drømmen vanskelig. De voksne barna deres har heller ikke livene sine helt på stell, og hvor godt kjenner egentlig disse familiemedlemmene hverandre?

For egen del så er det hverdagsdramatikken og naturkreftene som skaper boken for meg.
Vann har en egen måte å skildre situasjoner på, presentere sarkasme og spydigheter så mørkt, dystert og vemmelig at du føler det på kroppen. Hvor intens kan en fiskemiddag være liksom? I Vanns bok kjente jeg ubehaget i magen da jeg leste om denne. For dette er en bok om håp og forventninger, brustne drømmer og illusjoner som langsomt vaskes bort. Når er nok, nok? Hva er kjærlighet og hvor langt kan den egentlig tøyes?

Boken er ikke stygg på noen måte. Ingen groteske scener eller utdypninger. Det er kanskje bare helt på slutten, når tempoet i boken har eskalert at jeg finner selve slutten litt ...tja, ikke så vakker.

Caribou Island er definitivt en bok jeg vil huske. Kanskje mest fordi Vann så godt skildrer dramatikken i det daglige.

lørdag 12. juli 2014

A Long Long Way

Foto lånt fra forlaget
Ser det er lenge siden sist nå, ikke har jeg vært veldig pliktoppfyllende med hensyn til svar heller. Her må det visst litt skjerpings til.
Til de som ikke har fått det med seg så har jeg/vi fått oss en liten valp (nå 13 uker) som har okkupert det meste av tiden. For C-mennesker som meg er det ganske uvant å stå opp kl.6 for å lufte hund...vanligvis har jeg nettopp lagt meg da. Uansett, dette er noe av årsaken til at bloggen har vært veldig nedprioritert i det siste.

Det som til nå har vært sommerens bok for meg (nei, det er definitivt ikke Mapuche) er A Long Long Way av Sebastian Barry. På min feriereise i England har jeg trålet bokhandlere etter verdenskrig-litteratur. Hos Waterstones i Exeter hadde de viet flere bord med bunkevis av pocketbøker med handling fra 1.verdenskrig. Siden det i år er hundre år siden krigen startet synes jeg britene har vært veldig flinke til å vise oss tilreisende turister, noe av det denne krigen gjorde med dem. På alle museer, bokhandlere eller antikvitetshandlere jeg har besøkt har de hatt et fokus på årene 1914-1918.

En av bøkene jeg handlet med meg, var denne til Barry. Handlingen starter i Irland i 1896, da bokens hovedperson Willie Dunne blir født. Som eldst i søskenflokken er det hans håp at han en dag vil bli politimann som sin far. Men desverre når han ikke de fysiske kravene og begynner derfor heller som murerlærling. Da krigen starter ser han sitt snitt til å verve seg i hæren. Men hvordan denne skyttergravskrigen etter hvert skal vise seg å bli hadde ikke Willie sett for seg i det hele tatt.
 
Valmuene var en av de få blomstene som
kunne vokse i gjørmehavet
(etter granatene) under første verdenskrig
. De har derfor blitt et symbol på denne krigen.
Foto:Colourbox.dk

Det mest interessante med boken var for meg måten Barry beskriver forholdet mellom Irland og England. Særlig da med påsken i 1916 som et viktig poeng. Idiotisk nok har jeg av en eller annen grunn ikke tenkt på at det jeg ser for meg som England i dag, på den tiden var det Britiske Imperiet. Følgelig var det derfor soldater fra bla. Sør-Afrika, India og Irland som kjempet for "konge og fedreland". At disse landene som på den tiden var underlagt britene også skulle ha noen stridigheter innad, har jeg egentlig ikke tenkt så nøye over. Denne boken ga meg et spennende blikk på hvordan en ung irsk menig kan ha hatt det.

Boken er er skrevet i en stil som kler tiden den skildrer. Ikke alt av handlingen handler om krig, her er også mye lengsel, romantikk, politikk og et ønske om å leve opp til forventninger. For meg beskriver også boken godt hvordan man ikke alltid vet hva man har begitt seg ut på før det er for seint å snu, kameratskap blant soldater og kanskje mest av alt hvor meningsløst krig tross alt er.

En bok jeg virkelig vil anbefale! 
(kanskje ikke til deg som vil ha en lettlest bok på stranden) 

Boken er fra 2005, utgitt av Faber and Faber og ble nominert til Bookerprisen samme år.



torsdag 8. mai 2014

We Need New Names

Som vanlig er jeg kriselangt etter... egentlig tror jeg dette var boken for mars i Clementines lesesirkel. Men i motsetning til andre ganger mener jeg at det denne gangen er en litt halvgod grunn til det sene blogginnlegget. Jeg fikk nemlig bestemme lesesirkel bok i vår lokale "Norli-lesesirkel", valget falt på denne (jeg vet, latskapen lenge leve...to fluer i en smekk og alt det der) og vi har ikke møtt hverandre før i dag (dvs. jeg skal på møte i kveld).
I mellomtiden har boken også blitt utgitt på norsk med tittelen Vi trenger nye navn.

Men, hvor var vi?
Denne smått overraskende boken er skrevet av NoViolet Bulawayo (som egentlig heter Elizabeth Zandile Tshele). Forfatteren er opprinnelig fra Zimbabwe men bor nå i USA.
Denne boken er hennes debut.

We Need New Names handler om Darling på ti som vokser opp i Paradise, en slags favela eller slumområde i Zimbabwe. Despoten Mugabe regjerer i landet og befolkningen lider.
Darling får ikke lenger noen skolegang, innbyggerne preges av analfabetisme og stor fattigdom. Men Darling har vennene sine. Sammen går de på slang, ler av turister og forsøker å gjøre det beste ut av sin livssituasjon. 
       Darling er heldig og har en tante i Detroit som hun flykter til. Der får hun en ny hverdag hvor fattigdommen er mer relativ en absolutt. Men er dette livet i drømmenes land bedre?

Boken er løst inndelt i to deler. I den første utspiller handlingen seg i Zimbabwe mens vi i den andre møter Darling i USA.
        Det var vel i hovedsak den første delen som gjorde sterkest inntrykk på meg. Darling skildrer en hverdag som er tøff og ubarmhjertig. Ofte er hun ikke selv klar over realitetene men beskriver bare omgivelsene rundt seg sett med en ung pikes øyne. Hvordan blir man gravid? Hvordan kvitter man seg med barnet i magen? Det er noen beskrivelser i denne boken som gjorde et meget sterkt inntrykk på meg.
        
         En prest som er analfabet og forkynner fra bibelen...? Hva slags tro er det da han forkynner for menigheten sin? Denne boken fikk meg virkelig til å tenke. Det er også artig at forfatteren ikke har gjort Darling til en udelt god person. Jeg liker at vi i boken blir presentert ved flere sider av henne. Litt rampestreker, barnslig uvitenhet og generelt ganske normale menneskelige følelser er hva denne jenta besitter. Dette er også noe av grunnen til at jeg mener denne boken skiller seg ut fra såkalte "blomsterbøker" med hjerte/smerte og en hovedperson som bare er god men som blir et offer. 
          Darlings liv i USA er en mer ordinær historie, om man kan si det slik? Jeg fikk litt "Samartin-følelse" av den delen. Det "aritge" er at hun har valgt Detroit, et sted i USAs rustbelte, som den nye og "bedre" hjembyen til Darling. (Her er det jammen mye å diskutere i en lesesirkel merker jeg).   

             Men hvorfor denne tittelen? We Need New Names? Etter å ha lest to sider i boken så skjønner man jo en av grunnene. Etter hvert som man kommer lenger og lenger ut i handlingen oppdager man at tittelen spiller på mer enn et poeng her. Veldig interessant og spennende i mine øyne.

Jeg hadde ikke trodd jeg skulle like denne boken så godt, men det gjorde jeg faktisk! Håper at mange flere vil lese den. Som nevnt, den er nå også på norsk.


 

mandag 5. mai 2014

The boy on the wooden box - a memoir


For noen uker siden ble jeg tipset om denne boken av Rose-Marie. Boken er skrevet av Leon Leyson, en av dem som overlevde Holocaust fordi han og familien fikk hjelp av Oscar Schindler. Som en av de aller yngste var han heldig og fikk navnet sitt oppskrevet på den etter hvert så berømte Schindlers liste.

Etter et kort forord begynner boken med å fortelle om Leons oppvekst. På den polske landsbygda hadde han en stort sett lykkelig barndom, Kristne og jøder lever side om side, og hver og en har nok med sitt. Visst kan han til tider oppleve jødehat, men det kan ikke sammenlignes mot de erfaringene Leon skulle gjøre seg i fremtiden.
<<Life seemed an endless, carefree journey. So not even the scariest of fairy tales could have prepared me for the monsters I would confront just a few years later, the narrow escapes I would experience, or the hero, disguised as a monster himself, who would save my life. My first years gave no warning of what to come.>>
Leons far jobbet på en glassfabrikk, og da eieren av fabrikken flytter produksjonen fra Narewka til Krakow følger arbeiderne med. Etter en tid flytter resten av familien etter. 
De historiske kjennsgjerningene som følger er godt kjent. En gal mann fra Braunau am Inn, sender soldatene sine inn i Polen og den jødiske befolkningen i ghettoer og dødsleire.
Deutsche Emaillewaren-Fabrik
også kalt Emalia
(Schindlers fabrikk) i dag.
Nå er den omgjort til et museum.
Dette er fabrikken Schindler hadde i Krakow.
Bildet er lånt fra Wikipedia med
tillatelse fra fotografen.
Heldigvis for familien Leyson har de fått jobb hos Oscar Schindler i hans emaljevare-fabrikk. Schindler forsyner den tyske hær med kopper og kar så de som jobber for han er viktige arbeidere. Da ghettoen i Krakow blir rensket for "uviktig" arbeidskraft (stort sett eldre og intellektuelle) er Leon og hans familie noen av de som får bli igjen i ghettoen for å jobbe.
          Men det eneste som er sikkert med nazistene er at ingenting er sikkert. De fortsetter å deportere jøder. Ghettoens befolkning krymper og krymper. Til slutt blir også Leons familie sendt til konsentrasjonsleiren Plaszow, hvor den uberegnelige Amon Goeth regjerer. Heldigvis har de Oscar Schindler. For da krigslykken til tyskerne for alvor snur og Plaszow skal avvikles, lykkes det Schindler å kjøpslå med Goeth. Schindler får forhandlet til seg i overkant av 1100 jøder som han tar med seg til sin nye fabrikk i Tsjekkoslovakia.
Blant disse er familien Leyson.
I Schindlers nye fabrikk er arbeiderne hans trygge. Her er det også vakter men ingen form for vold eller represalier. På denne måten overlever Leon krigen. 

Det er ikke faktaene i denne boken jeg finner så unike. Det er måten Leysons historie blir fortalt på som gjør at denne tidsvitneskildringen skiller seg ut i mine øyne.
Det er jo ikke til å legge skjul på at det siden krigens slutt i 1945 har kommet ut en del bøker fra Holocaust-overlevende. Jeg mener ubeskjedent nok at jeg har lest en god prosentdel av disse. Noen av dem har brent seg inn i minnet mitt (boken til Sachnowitz da i en særstilling) , andre har ikke gjort noe stort inntrykk i det hele tatt. Hva er det som gjør dette? Jeg tviler ikke på at de som eksempelvis har overlevd Auschwitz må har opplevd de grusomste ting. Det er bare måten dette blir formidlet på gjennom bøkene som varierer. 
              Det som gjør at Leons historie skiller seg ut i mine øyne, er den følsomme måten han forteller om sine erfaringer på. Det er hjerteskjærende å høre om broren som valgte kjærligheten fremfor en mulig redning, og det er vondt å høre hvordan naboene vender Leysons ryggen når nazistene overtar makten. Men det er for meg fint å "møte" gamle kjente fra Schindlers Liste filmen (og boka), høre om andre sider ved Schindler og det er godt å vite at Leon klarte seg. Det er i det hele tatt interessant å høre om hvordan det voksne livet til Leyson ble. Dette er sjeldent man leser så mye om. Hva gjør en slik horribel erfaring med en? Hvordan syntes Leon det var å bo i Polen etter krigen? 
                Boken er i utgangspunktet en ungdomsbok, men jeg synes godt den passer for voksne også. Etter at jeg leste denne boken har jeg ikke greid å "slippe" den helt. Kanskje særlig fordi det er så mange uroligheter i europa for tida. Har vi lært av historien eller ville vi gjort det samme igjen?
             


Jeg har kjøpt og lest den engelske utgaven fra Simon og Schuster.
Den glimrende anmeldelsen til Rose-Marie finner du her.

søndag 20. april 2014

Svik 1938

I hele påsken har jeg lett etter den perfekte påskekrimmen. Forkastet den ene bestselgeren etter den andre. Ingenting har fenget eller holdt mål i mine øyne. Kanskje har jeg gått lei av krim? I ren desperasjon har jeg sett så mye Poirot på TV at jeg snart har mareritt om David Suchet.
Uansett.
Det slo meg plutselig at jeg hadde boken Svik 1938 liggende et sted. 1938 er et årstall som i seg selv egentlig skulle trigge leselysten hos meg. At det står <<Nominert til Nordisk Råds litteraturpris>> på omslaget, senket vel ikke forventningene nevneverdig.

Kjell Westö er en forfatter jeg ikke har lest noe av tidligere (noe jeg definitivt skal gjøre noe med nå) men denne romanen (som ikke er en kriminalroman) fikk meg hektet etter innledningen.

        Selve handlingen foregår i Finland. Et land som har opplevd borgerkrig for ikke så alt for lenge siden, og hvor mange sliter med traumer fra denne. Det gjør bla. den dyktige nyansatte sekretæren fru Wiik.  
Boken starter i november 1938 med at den alltid presise sekretæren ikke kommer på jobb. Advokat Thune, hennes arbeidsgiver forsøker å nå henne pr. telefon men etter gjentatte forsøk og null respons bestemmer han seg for å oppsøke henne istedet.
        Så hopper boken tilbake åtte måneder i tid og vi møter igjen Wiik og Thune i det hun starter sitt virke hos han. Advokat Thune befinner seg (som advokater ofte gjør) i de øvre samfunnslag og har månedlige klubbmøter sammen med andre bedrestilte kamerater. Disse treffene har de hatt i årevis, men når vi blir kjent med dem skjønner vi at det er noe som ligger å ulmer mellom dem. En ting er at bestevenn og lege, Lindemann, har stukket av med Thues kone Gabi. Men hva når en av kameratgjengen er jøde og en annen Tysklandsvennlig? 
         Hva er det egentlig fru Wiik forsøker å skjule? Hvorfor vil hun ikke si noe om sin fortid?

<<Jeg antar at din mor og far er storfornøyde med Anschluss, sa Thune til Rolle, da de gikk løs på Continentals kalvestek, nevøen med gargantuansk apetitt og Thune som en trett og mager skygge av sin energiske slektning.
   Ja da, sa Rolle, men de snakker ikke om Anschluss. De bruker rikskanslerens term: Heimkehr.>>
Det er mange grunner til at jeg falt for denne boken. 
En av dem er den lavmælte måten Westö forteller historien på. Det er som om alt skal holdes pent og propert mens det koker under overflaten. Her konverseres det, man er ikke "dus" uten videre og det blir lagt vekt på å holde på dannede former. Samtidig får du som leser hele tiden (det gjorde hvert fall jeg) en slags følelse av at det snart koker over. 
Men Westö skriver dette så fint. Uten ukvemsord og bestialske voldsutgytelser får han handlingen til å eskalere. Jeg ble fanget som leser.
         Jeg synes også det er spennende å lese en bok med handling fra Finland. Kanskje mest fordi jeg opplever Finland som et litt eksotisk land. Det er spennede å oppleve Finland fra innsiden. Få en slags følelse av hvordan det var før vinterkrigen og andre verdenskrig. Hva mente innbyggerne? 
          Boken var en uventet sidevender. Og det er ikke før på siste side at du skjønner boken fullt og helt. 

Hovedtemaet i boken er ikke uventet svik, og det i alle former. Men også ganske spennede var det å lese om kvinnefrigjøring/kvinnekamp som jeg også opplever som en stor del av boken. Westö har i mine øyne gitt leseren et godt tidsbilde av Finland 1938, et land hvor det er stille før stormen.

Anbefales!
Min bok er et leseeksemplar jeg har fått fra forlaget Pax. Boken er på 310 sider, er utgitt i 2014 og er oversatt til norsk av Erik Krogstad.

tirsdag 8. april 2014

Moses - av Einar O. Risa

<<Stor i ord, liten på jord.>>  Slik kan jeg fint oppsummere mine meninger om den nye boken til Einar O. Risa. Dette lover ikke bra tenker du kanskje? Men det er akkurat det det gjør. Jeg mener det nemlig svært bokstavelig. Boken som bare veier i underkant av 200g og som virkelig er liten fysisk, inneholder for meg stor litteratur.

Men hva handler den om?
I første rekke gir boken oss et litt annerledes syn på hva som skjedde på Eidsvoll i 1814. Historien ses gjennom øynene til grosserer John Moses fra Christiansund. En vellykket foretningsmann fra Nordmøre, men også av jødisk herkomst. Hvordan var det da for denne unge mannen å være med på å lage den såkalte "jødeparagrafen"? Hva gjorde de alle disse dagene på Eidsvoll? Hvilke synspunkter hadde de ulike representantene? Hvordan var det egentlig i Norge i 1814?

<<Jeg satt der med min surklende nese og stirret på en flaske rødvin, den skulle deles på to, og de som ville ha mer etter å ha tømt den første flasken, kunne få en til, tenk det Boz, og så tre retters middag, en kraftig kjøttsuppe, brun var den, med småhakket hvitkål, og så kom steken på bordet, kalv var det, og til sist brødpudding, og det gjentok seg, dag etter dag i over en måned, suppe, den samme suppen, og kalvestek, vi må ha spist alle Eidsvolls kalver, hele amtets kalver i våre glupske munner, båre sultne mager, igjen og igjen etter å ha holdt ut en lang møtedag på trebenker, etter å ha hørt på disse taletrengte menn, Nicolai Wergeland, han var ikke til å holde ut, Boz, han var så selvtilfreds, så oppblåst, vokt deg for en taletrengt prest, Boz.>>
                                              fra side 19

Men boken er ikke en historisk gjengivelse over hva Anker eller Wergeland sa. Det er også en historie om kjærlighet og tilhørighet. Romanen byr på vittige episoder og artige blikk på det man trygt kan kalle livets små viderverdigheter, deriblant; komfort, transport, diett og møblement.
John Moses 1781-1849,
malt av Christian Olsen.
Bildet er lånt fra
Eidsvolls digitale museum.

         For de strever på disse 112 som i dager og ukevis jobber med å få ferdig grunnloven. På harde trebenker har de blitt plassert. De taler og diskuterer, kjeder seg og drømmer seg bort. Hvorfor valgte man dette stedet i ødemarken? Undrer Moses, mens han tenker på henne der hjemme på nordvestlandet.

For meg har dette vært en humoristisk og litt sår leseropplevelse. Boken byr på noen overraskelser og det er artig å følge Moses i hans tankegang om sin egen nasjonalitet/identitet. Risa skildrer gjennom Moses øyne, et Norge som ikke var så rosenrødt som man nå liker å innbille seg. Kielfred, danske prinser, svenske sympatier...jeg fikk et annerledes innblikk i noen av sakene som ble diskutert i 1814.

Jeg må for ordens skyld kanskje nevne at jeg er veldig glad i å lese bøker av denne forfatteren. Hans måte å bruke bevissthetsstrøm på synes jeg er fantastisk. Ordene klinger så fint, de bare leker seg over sidene og drar deg med i handlingen. Kapitlene er korte, ofte bare på to snaue sider. Dette er også med på å trekke deg fremover i handlingen. (Det finnes sikkert noe fancy ord for dette, men som den ulærde personen jeg er har jeg ikke noen bedre måte å forklare dette på). 
I det siste har jeg lest (rettelse, forsøkt å lese) flere bøker på 600 sider+, det undrer meg at noen forfattere ikke kan klare seg med halvparten så tjukke bøker. Disse 120 sidene jeg har nå har lest var akkurat helt passe.For meg har det vært en sann fryd å lese Moses.

Hvem vil jeg anbefale den til?
Alle som er interessert i vår historie, eller til deg som bare har lyst på en god leseropplevelse. Jeg ble ikke mindre begeistret for Risas forfatterskap etter å ha lest denne boken. 

Mitt eksemplar har jeg kjøpt selv. Boken er utgitt på Tiden forlag.


søndag 30. mars 2014

Forfatterintervju med Kristine Storli Henningsen

Foto lånt fra forlaget
Jeg synes det er kjempestas at Kristine Storli Henningsen har tatt seg tid til å delta på et lite intervju. Forfatteren bak romaner som Innlandhete (Gyldendal 2013) og I skyggen av store trær (Gyldendal 2012) har denne gang gitt ut en dokumentarisk bok, Om vi heftes underveis (Cappelen Damm 2014). Boken handler om liv og skjebner til noen av dem som var på sjøen under andre verdenskrig, krigsseilerne.


           Storli Henningsen har intervjuet overlevende så vel som pårørende i arbeidet med boken. Dermed får vi oppleve nære og spesielle møter med mennesker som ikke bare har hatt medgang i livet. Selv ble jeg til tider ganske opprørt da jeg leste noen av historiene, litt sint og litt lei meg. Men det er godt at noen nå forteller om deres skjebner, skriver dem ned og samler dem mellom to permer. Jeg har ingen problemer med å anbefale denne boken, vil gjerne oppfordre flest mulig til å lese den.

Men som med alle bøker jeg leser og liker i denne sjangeren så blir jeg veldig nysgjerrig.
Så jeg har stilt forfatteren noen av de spørsmålene jeg lurte på. Sporty nok har hun svart meg.

Foto lånt fra forfatteren
Du har skrevet en bok om krigsseilerne. Hva var det som fikk deg til å skrive om dem, og hvorfor nå?
Jeg var på Risør Trebåtfestival i 2012 og skulle lage en reportasje om "Tangeruddampen". Hele festivalen var dedikert krigsseilerne - og jeg gikk nærmest inn i sjokk. Hvorfor visste jeg så lite om denne nære og viktige delen av vår historie? Jeg intervjuet noen krigsseilere og skrev artikler for diverse aviser og magasiner. Men det var ikke nok. Jeg ville vite mer, blant annet om konene og barna. Hvordan var det å vente på mannen sin i mange år uten et livstegn og så få tilbake en krigsveteran? Og hvordan var det for barna, som kanskje knapt kjente sin far, å få tilbake en mann som skulle bestemme hjemme? Og så var det alle de konene og barna som ikke fikk sine kjære tilbake - hver tiende sjømann måtte dø.
Jeg visste at jeg hadde dårlig tid, det er ikke mange gjenlevende krigsseilere. Så det var viktig for meg å skrive denne boken så fort som mulig. Det har derfor vært et intenst år, med mange intervjuer, mye lesing og redigering. Men det har vært verdt det. Det har vært en takknemlig jobb å gjøre, fordi krigsseilere og familier har vært opptatt av å formilde historien videre til nye generasjoner. Å få gjøre det har kjentes som et rent æresoppdrag,

Når du skrev denne boken, har du hatt en spesiell målgruppe du ville treffe?
(Som leser opplevde hvert fall jeg at den fint kunne leses uten noen større kunnskap om krigsseilerne.)
Jeg har vært opptatt av at boken skal nå en lesergruppe som kanskje ikke har lest så mye om verdenskrigen, og som var på det stadiet jeg var i 2012. Mange bøker om verdenskrigen er tunge og kompliserte og kan føles uoverkommelige å starte på. Min bok er for alle som vil lese et stykke spennende og gripende historie fra nyere historie, uten at de trenger å ha forkunnskaper om emnet.

Som leser fant jeg boken din på mange vis ganske opprørende.
Er det noe i arbeidet med denne boken som har sjokkert eller opprørt deg? 
Jeg ble opprørt over mye mens jeg skrev boken. Noe av det som gjorde sterkest inntrykk var å høre om Jenny Kristiansens mor, som måtte skrive inn til Rikstrygdeverket og søke om penger hver gang hun skulle ha de mest basale ting. Penger hun helt rettmessig hadde krav på. Da Jenny fortalte om hvordan moren satt og skrev ydmykt etter klær og mat og brensel, brev hun fant lenge etter hennes død - det gjorde sterkt inntrykk.

En av historiene som kanskje gjorde mest inntrykk, var den til Aksel (Remøe).
Hvordan har det vært for deg å dele bla. hans historie.?
Jeg er både forundret og imponert over hvordan Aksel klarte å holde hodet kaldt i kritiske situasjoner, og om hvordan dette (og litt flaks) trolig reddet livet hans. Og mange ganger har jeg tenkt på hvordan det må ha vært å være alene igjen i livbåten i Nord-Atlanteren, etter at skipet hans hadde gått ned og en etter en i båten hadde mistet livet. Helt alene i timevis, med vissheten om at han skulle dø, opp og ned på bølgene i vinterstormen. Og så ble han reddet til slutt og lever den dag i dag. Det er som et ubegripelig eventyr.

Hva har vært det vanskeligste med å skrive en slik bok?
Det vanskeligste med å skrive boken har vært å kutte ned faktaene om krigen fra det enorme kildematerialet - og gjøre det enkelt og lett tilgjengelig. Og samtidig la alle som er med i boken få fortelle sin subjektive versjon av historien – og så sy det hele sammen. Det har vært utfordrende.

Tror du vi har lært noe av krigsseilerne skjebne? Tror du at vi ville behandlet dem på samme måte nå?
Jeg håper samfunnet har lært. I dag har vi helt andre kunnskaper om posttraumatisk stress, som var under forskningslupen på 50-tallet. Vi vet hvor viktig det er med anerkjennelse når man kommer hjem fra en krig og har gjort en innsats. Og ofte er det slik at anerkjennelse kommer etter en tid, slik det også har vært med krigsseilerne. Man kan være enig eller uenig i å sende folk til for eksempel Afghanistan. Men når de har vært der og gjort en innsats, så synes jeg det er det viktig at vi støtter demi etterkant. Mange av dem får mentale skader, men får ikke medaljer på lik linke som de som har blitt ”såret i strid”. Dette gir en klar parallell til krigsseilerne.


Etter alle intervju og all research du har gjort, hvis det er en ting du vil si du virkelig vil formidle med boken din, hva er det?
I en tid med høyt fokus på egen lykke og selvrealisering har jeg lyst til å minne folk om at det ikke er lenge siden vi var en del av en verdenskrig. Der var det mange som gjorde en innsats for å sikre demokratiet og som vi har å takke for at vi lever i et fritt land. Jeg håper jeg kan inspirere folk til å jobbe for noe som er større enn seg selv, og til å ikke glemme historien. Ved å kjenne historien kan man hindre den i å gjenta seg. Derfor er det så viktig å fortelle den til stadig nye generasjoner.



Da vil jeg til slutt takke Kristine for at hun stilte opp.
Mitt eksemplar av boken er et leseeksemplar fra forlaget.










lørdag 29. mars 2014

Sannheten om Harry Quebert-saken


Sannheten om Harry Quebert-saken er litt av en bok. For en story! For en humor!
Det er ikke egentlig en kriminalroman. Men du har i hvert fall et mord, minst.

Prøver å dekke over
reklameskjorta med en god bok.
Denne boken av Joël Dicker er noe av det bedre jeg har lest på lenge. Morsom og underholdende men samtidig også en bok hvor man får brukt hjernen. Dette er ikke en slik bok man kan skumlese og hoppe over flere sider i, her mener jeg på mange måter at alt må med.

Hva handler den om?
Etter å ha utgitt sin debutbok (som skulle vise seg å bli en megasuksess) sliter nå Marcus Goldman med skrivesperre. Kontoen begynner å bli tom og forlaget maser... Til slutt oppsøker han sin gamle lærer, forfatter og venn, Harry Qubert. Kanskje han har noen gode råd å komme med? Om Marcus ikke får den hjelpen han ønsker så oppdager han at Quebert en gang på midten av 70-tallet hadde et hemmelig forhold til en jente på femten år, Nola Kellergan. Om ikke den opplysningen er så dramatisk vil den snart få stor betydning for de to vennene. Liket av Kellergan (som forsvant på mystisk vis i 1975) graves nemlig opp i hagen til Harry og han blir snart arrestert  mistenkt for ugjerningen. Goldman som tror på sin venns uskyld starter sin egen etterforskning av saken samtidig som han dokumenterer det hele i bokform.
Den dramatiske løsningen på drapsgåten skal vise seg å være riktig sjokkerende.

Så hvorfor finner jeg den så morsom?
Her er det jo litt fri tolkning som ligger bak, det må sies. Navnevalgene er artige og jeg tenker at Dicker har hatt en spesiell tanke når han har døpt hovedpersonen Goldman (som også blir kalt "den makeløse"). Byen hvor handlingen er lagt, Aurora tipper jeg dessuten er valgt med tanke på romersk mytologi (er jeg far off her?). Likhetstrekkene mellom Nola Kellergan og Lolita er også nærliggende å trekke frem.
<<Ich bin die fesche Lola, der Liebling der Saison
Ich hab' ein Pianola zu Haus' in mein' Salon
Ich bin die fesche Lola, mich liebt ein jeder Mann
Doch an mein Pianola, da la ich keinen ran>>

-Raymond D. Douglas/Marlene Dietrich
       
        Jeg leser også boken som at forfatteren "spøker" med andre forfattere. I tillegg til Nabokov mener jeg også at bla. Richard Bach, Tjsekhov og Joyce er å spore i teksten. Dicker presenterer oss også for forlagsbransjen og jakten på den neste bestselgeren. En litt karikert men også litt troverdig beskrivelse av hvordan bokbransjen fungerer. På topp i januar og glemt i november... (hvor mange er det som snakker om "Politi" av Nesbø?)
        
       Jeg liker måten forfatteren skriver på. Dette er en underholdningsroman som virkelig har brukt prima ingredienser. Man lar seg fornøye, forundre og fordøye et særs artig plott. Jeg trodde hele tiden jeg skjønte hvem, hvordan og hvorfor...men boken har så mange vendinger at man egentlig aldri kan være sikker på noe.
       Jeg skrev innledningsvis at dette var en bok hvor jeg følte at alt måtte med. Det er vel også slik at jeg samtidig nok kunne tenkt meg at den var litt kortere. Litt usikker på hva jeg ville sløyfet men litt lang var den kanskje. Uanett en bok jeg anbefaler alle.

Jeg fikk et forhåndseksemplar av denne boka (Tusen takk Pax!), men da jeg så at Helge Winther Larsen hadde lest inn lydboka måtte jeg kjøpe den også. Dette var dessuten en bok som egnet seg godt i lydbokformat (da slapp jeg også alle skrivefeilene som var i mitt ukorrigerte eksemplar).

Andre som har skrevet om boken:
Ingalill/Moshonista