torsdag 13. februar 2014

Det siste brevet - av Roger Albrigtsen

Foto lånt fra forlaget
Jeg har lenge innbilt meg selv at jeg kan en del om 2.verdenskrig. Det jeg nå har erfart er at mine kunnskaper kanskje dreier seg mest om Holocaust og hvordan krigen utspant seg i Europa. Men hva kan jeg egentlig om krigen i Norge? Ikke nok hvert fall! Det er nesten pinlig...

For noen uker siden fikk jeg to bøker av og fra forfatteren Roger Albrigtsen. En skribent som dessverre ikke har vært kjent for meg tidligere. Selv om vi kanskje har litt forskjellig interessefelt innenfor krigshistorien så har jeg oppdaget noen som har en genuin interesse for 1940-1945.

Boken til Albrigtsen ble utgitt i 2013 og tar for seg mye av krigshistorien i Finnmark. Fra skipsforlis og tvangsevakuering til oppbyggingen av Banak flyplass. Da jeg begynte å lese må jeg ærlig innrømme at jeg tenkte "Å nei!!". For om jeg er aldri så interessert i andre verdenskrig, så har jeg null interesse for tekniske dupeditter.
Begynnelsen av boken handlet nemlig om oppbyggingen av Banak flyplassen. Egentlig ganske så interessant å lese om hvordan og hvorfor, men... hver gang jeg syntes noe var spennende så ble det liksom avbrutt av informasjon som ikke sa meg noen ting. For andre lesere er det nok interessant men jeg aner f.eks. ikke hva et 6 Fokker CVD feltfly er. 8,8cm luftvernkanoner er også gresk for meg. Jeg ser heller ikke noe poeng i å spesifisere slike detaljer i teksten . Men det er nok en smakssak. (For meg er dessuten en bil blå eller rød, jeg har ikke greie på HK og sylindere, registerreimer og slikt...). 
      Videre i boken kommer vi til de kapitlene som var for meg. De om menneskeskjebnene.
Særlig gjør kapittelet om brannen på D/S Argus inntrykk; 
Tyskerne raker hele natten og hele neste formiddag. Likene som er noenlunde hele blir stablet opp langs muren til havnekontoret. Senere må muren males med rød mønje for at blodet ikke skal synes. Det er en mur av blod. De hele likene blir lagt i kister og begravd. Men alle likrestene blir raket sammen. Familien Lillebo prøver å la være å se ut av vinduene. Alle på havnekontoret blir drept. Alle på brannbilen. Alle vaktene i russeleiren. Alle som hadde med lossing og lasting å gjøre gikk også i lufta.
Boken inneholder mengder av spennende fotografier. Disse er med på å gjøre historiene så levende. Egentlig er det interessant bare i seg selv å studere dem.
         Jeg opplever at Albrigtsen skriver lettfattelig. Selv for en som aldri har vært så langt nord er det ikke noe problem å se for seg det Finnmark han skildrer. Forfatterens interesse for emnet skinner også godt gjennom synes jeg. Jeg må nok si at jeg nok aldri hadde kjøpt denne boken sånn uten videre. Det kommer nok mest av at jeg vel egentlig er mest opptatt av krigen i Tyskland og de øst-europeiske landene. Men nå har jeg lest boken og likte den godt. Det er ikke bortkastet tid å lese dette stykket med Norgeshistorie.

         Er det bare jeg som ikke kjenner så godt til denne delen av krigshistorien? Tvangsevakueringen og brenningen av Finnmark er jeg kjent med. Men det meste andre er nytt for meg. Operasjon Jupiter hadde jeg aldri hørt om. Det er interessant å tenke seg hvordan krigen hadde sluttet dersom denne operasjonen hadde blitt gjennomført. Lurer du på hva Operasjon jupiter er? Da må du nesten lese boken...
        

1 kommentar:

  1. Jeg er nok også ganske blank her... Takk for tipset!

    SvarSlett