Og fremdeles står trærne i Wienerwald

Dette var en bok jeg ikke sånn umiddelbart hadde planlagt å lese. Men som vanlig når det utgis en bok som handler om 2.verdenskrig og jødenes skjebne bare MÅ jeg lese boken.

Elisabeth Åsbrink vant i 2011 Augustprisen for denne boken. Hun er et nytt bekjentskap for meg. Men jeg er veldig glad for at jeg tok meg tid til denne boken. Åsbrink er journalist, forfatter og dramatiker og er til daglig redaktør for gravende journalistikk i SVT. Denne boken er utgitt på Spartacus forlag.

 Fra bokomslaget:
<<Fem hundre brev, pent sortert etter årstall, oppbevart i en IKEA-eske. Adressaten var Otto, en jødisk gutt som i 1939 kom alene til Sverige, tretten år gammel. Hjemme i Wien ble foreldrenes hverdag stadig mer dramatisk, men i brevene gjør de sitt beste for å holde motet oppe både hos seg selv og sønnen. De siste brevene til Otto har avsenderadresse Theresienstadt.

I Sverige havnet storbygutten Otto i Småland. Med tiden fikk han arbeid som gårdsdreng hos familien Kamprad, og ble snart god venn med sønnen i huset, Ingvar, som i 1943 skulle starte firmaet IKEA. Samtidig var Ingvar aktiv i nazistiske organisasjoner og en stor tilhenger av fascisten Per Engdahl.>>

I boken følger vi Otto helt fra han er svært liten og lever et priviligert liv i Wien. Otto er enebarn, født i 1925 og er av jødisk herkomst.  Etter hvert blir det vanskeliger og vanskeligere å være jøde i Wien. Til slutt ser ikke foreldrene til Otto noen annen mulighet enn å sende gutten sin til Sverige. Selv om dette ikke er lett klarer de til slutt å få Otto med på en transport i regi av Svenska Israelsmissionen.

Boken består av en blanding av brev som er sendt fra foreldrene til Otto, og faktaopplysninger som er innhentet. I stil minner den meg kanskje litt om Kathe, alltid vært i Norge av Espen Søbye (Oktober forlag). Men det jeg finner ekstra interessant er at man får ganske godt innblikk i hva Sverige mente om "jødespørsmålet" på denne tiden.

<<Huset er fullt av jøder, fra porten, i trappene, helt opp til tredje etasje, der kanselliet befinner seg, kryr det. I ekspedisjonen arbeider de lokalt ansatte tjenestemennene i et hav av gestikulerende armer, overtalelser, skjellsord, krokodilletårer.>>

- Folke Malmar, envoyè ved den svenske legasjonen i Praha 4.april 1938.

(fra side 60)

 

For meg er mye av hvordan svenskene behandlet jødene nytt (kanskje naivt nok). Men i denne historien får altså Otto (heldigvis) til slutt komme til Sverige hvor han korresponderer med foreldrene sine. Disse brevene synes jeg er ganske hjerteskjærende; foreldrene som prøver å muntre opp en sønn med hjemlengsel, foreldre som man aner ikke har det så bra selv, foreldre som prøver å gjøre det de kan for at sønnen deres skal ha det godt. Det siste brevet/kortet fra moren til Otto er sendt 19.august 1944 fra Theresienstadt (da satt jeg med en kjempediger klump i halsen).

 

Otto skulle komme til å jobbe hos familien Kamprad. Først som dreng og senere i voksen alder som en betrodd ansatt hos sin kamperat Ingvar, da han startet IKEA. Det er vel kjent for de fleste at "IKEA-Ingvar" har hatt en ganske så nasjonalistisk bakgrunn, men det hindret aldri de to mennene fra å bli gode venner.

 

Elisabeth Åsbrink har skrevet en kjempebra bok. Den er rystende og til tider sår.

Det svenske Aftonbladet har om denne boken sagt:

<<Elisabeth Åsbrink har skrevet en av høstens viktigste bøker. Den må leses ikke bare som historie, men som levende historie. Alle som bruker ørene vil fortsatt kunne høre ekkoet av Otto Ullmanns stemme.>>

 

Anbefales!