Og mine nominerte er...

Til høsten vil det for første gang deles ut en norsk pris stemt frem av norske bokbloggere.

I denne prosessen kan alle* vi som blogger om bøker være med på å nominere våre favoritter. Siden vil det lages en såkalt "shortlist" av de titlene som har fått flest nominasjoner. Disse titlene vil vi bokbloggere så ha litt ekstra fokus på nå i månedene frem til prisutdelingen som finner sted under Oslo Bokfestival i september.

I min utvelgesesprosess ser jeg at jeg nok ikke har lest nok bøker (utgitt i 2013) skrevet av norske forfattere. Men jeg har falt ned på disse bøkene;

Årets norske roman:

1)Frobenius, Nikolaj - Mørke grener

2)Loe, Erlend - Vareopptelling

3)Strømsborg, Linn - Furuset

4)Aanestad, Ingrid Z. - Sol, seier ho

5)Enger, Cecilie - Mors gaver

6)Kittelsen, Erling - Jeg, Jako

7)Heivoll, Gaute - Over det kinesiske hav

Åpen klasse:

1)Eggen, Torgrim - Berlin

2)Lippestad, Geir - Det vi kan stå for

3)Seierstad, Åsne - En av oss

4)Sortland, Bjørn og Tronstad, Tyra Teodora - Det blir pinlig uansett

5)Torgersen, Bård - Du bestemmer

6)Ueland, Asgeir - Tungtvannsaksjonen

7)Valeur, Christian - Sprengt monster

Vil du vite mer om prisen kan du lese om den her. 

*) med alle menes de som har en bokblogg og har vært aktiv de siste 6mnd.

<<En norsk bokblogg defineres her som en bokrelatert blogg skrevet på norsk hvor det blogges jevnlig om andres bøker. Blogger som benyttes til å markedsføre/promotere egne bøker og egen skriveprosess regnes ikke som bokblogg i dette tilfellet. Det samme gjelder blogger som er drevet av ulike forlag.>>

Stuff I've Been Reading - Nick Hornby

Foto lånt fra Aschehoug

Jeg merket det i går.
Opptakten var en delvis ok Arsenal kamp (vi er fortsatt på toppen av tabellen når 2014 starter) mikset med slutten av en Colin Firth film....hva får man da?
Nick Hornby selvsagt (hvert fall hos meg).
Til min store glede oppdaget jeg at About a boy stod på TV-programmet for kvelden. Det gjorde vel egentlig High Fidelity også (men den filmen synes jeg vel egentlig er "a pile of shi*") så jeg nøyde meg med Hugh Grant filmen.
Det var etter denne filmen det slo til for alvor....
Jeg trenger min neste Nick Hornby-fix!
Irriterende nok var den eneste boka jeg fant i farten, About a boy.
Den gadd jeg ikke lese rett etter at jeg hadde sett filmen, så løsningen ble Kindle + Amazon (virkelig glad det snart er lønningsdag).
Først kjøpte jeg Fever Pitch (uten at jeg helt skjønner hva jeg skal med en utgave til), så ble det The Complete Polysyllabic Spree og The Songbook. "Desverre" stoppet det ikke der...
Jeg var i en rus!
Jeg kjøpte derfor Stuff I've Been Reading og More Baths Less Talking (som dessuten var nedsatt i pris).
Litt usikker på hva man skulle starte med gikk jeg for Stuff I've Been Reading.
Og kjære Anne, Line og Ingalill...dere skulle ristet litt mer vett i meg tidligere i år.
Mens jeg har kavet rundt i Sudetenland, gjørme og nazipropaganda... Jeg er nå en Believer! (Og antagelig ganske blakk) Selv om jeg tydeligvis har startet på feil sted.
Stuff I've Been Reading er en samling av Hornbys bidrag (kommer i farten ikke på det norske ordet for column) til magasinet Believer (den foregående er The Complete Polysyllabic Spree og boken som kommer etterpå er More Baths Less Talking). Her skriver han om fortrinnsvis bøker han har lest/skal lese...eller gjør han egentlig det? Han skriver nemlig om mye annet også.  Han bruker også litteratur som innfallsvinkel for å diskutere saker som er "i tiden". Jeg synes dessuten han har en herlig og gjenkjennbar beskrivelse av seg selv som leser:

Reading is a long conversation with several different people, all of them living in your head, all of them demanding your attention. There's a sports fan in my head, and a music fan. There's a needy person who is always looking for things that make him laugh, but, because he also prizes fully imagined characters and soul, frequently goes hungry. There's somebody who wants to read novels that move him....

Jeg føler meg vel når jeg leser Hornby.
Han skjønner meg som leser, eller så føler jeg at jeg forstår meg litt på han.

I should own up an tell you that The Accidental is a literary novel; there's no point trying to hide this fact. But it's literary not because the author is attempting to be boring in the hope of getting shortlisted of at literary prize (and here in the UK, Smith's been on just about every shorlist there is) but because she van't figure out a different way of getting this particular job done, ant the novel's experiments, its shifting points of view and it's playfulness with language seem absolutelu necessary. I can't think of a single Believer reader who wouldn't like this book. And I know you all.

Det er så herlig snert i det han skriver. Det er passe frekt og morsomt. Samtidig elsker jeg at tekstene hans er sånn passe vimsete. Opplevelsen av det jeg leser kjennes autentisk og troverdig. Hva som er fakta og hva som er fiksjon er jeg usikker på. Men morsomt er det.
Et sted i boken har han skrevet litt om Joel Osteen (da sprutet jeg ut i latter) og da var jeg plutselig satt nesten ti år tilbake i tid. 

Det er mange av pussighetene som gjør at jeg finner Hornby så troverdig. Hans oppdagelse av YA litteratur, hans liv som fotballsupporter... Især synes jeg det er interessant å lese om hvordan han selv opplever det å være "semi-kjendis" (som han selv kaller det). Hvordan er det som forfatter å bli sammenlignet med en annen forfatter (en du helst ikke vil bli sammenlignet med) eller bli brukt som reklame for en bok du aldri har hørt om (Hvis du liker Nick Hornby vil du garantert like denne)?
I bunn og grunn er det artig å lese om det litterære livet til forfatter, som tross alt er ganske vanlig. Jeg setter også pris på at han ikke nedvurderer meg som leser. Noen forfattere og journalister skriver nok helt sikkert bra (for de som forstår seg på slikt) men jeg føler meg bare helt idiot når jeg leser noe de har skrevet. Hornby treffer meg virkelig som leser.

Stuff I've Been Reading holdt meg våken i hele natt. Den var så festlig at jeg ikke greide å legge den fra meg.Så kjære bloggleser. Unn deg en god leseropplevelse. Les denne boken!
Jeg er straks klar for dagens dose.

e.s. egentlig lurte jeg litt på om jeg skulle bruke noe av 2014 til å lese litt av bøkene Hornby skriver om i denne boken. En slags Hornbysk lesesirkel. Dette er fortsatt på tankestadiet (et herlig sted å være).

Ein glückliches neues Jahr!

Siden året for meg på mange måter har vært litt tyskinspirert så blir overskriften det også.
Jeg ser det er så mange bloggere som skriver så flotte oppsummeringer av året som har gått. De/dere skriver om hva som er lest og hva slags mål som er oppnådd.
Selv kan jeg vel konkludere med at ingen mål "what so ever" ble nådd.
Ikke har jeg peiling på hvor mange bøker jeg har lest heller.


Det jeg derimot sitter igjen med er;
-større bevissthet hvorfor jeg velger de bøkene jeg liker å lese.
-en større nysgjerrighet på litteratur utenfor komfortsonen.
-en erkjennelse av at bloggens liv og min vilje er i ferd med å skille lag. Det som egentlig skulle være en slags "dagbok" over det jeg leser, viser seg nå at er i ferd med å ta en helt annen retning. Bra eller dårlig? Håper 2014 gjør meg litt klokere i så måte.
-en oppdagelse av at jeg nok leser mer sakprosa enn hva jeg egentlig så for meg.

Mine nyttårsforsetter (bloggrelaterte) er:
- Bli flinkere til å lese på engelsk.
- Lese noen av bøkene som blir "shortlisted" til Bokbloggerprisen.
- Lese mer det jeg har lyst til, istedenfor masse bøker jeg føler meg forpliktet til å lese.
- Skrive minst en anmeldelse på nynorsk (lengden sier jeg ingenting om).
- Følge opp de tingene jeg sier jeg skal være med på.
- Ta meg bedre tid med innleggene mine.

Mine andre nyttårsforsetter er som vanlig:
- Bli lottomillionær
- Bli en person med "støv på hjernen"
- Få en superkondisjon (ha-ha-ha-ha)

Vil ønske dere alle et riktig godt nytt år!

The Testament of Mary - Colm Tóibín

Månedens bok i Clementines Readalong er The Testament of Mary av den irske forfatteren Colm Tóibín . Denne boken var shortlistet til årets Bookerpris.

Jeg synes det er fantastisk når forfattere får til å skrive gode korte bøker. Tóibíns bok om jomfru Maria er nydelig, både innholdsmessig og på omslaget.

Første gang jeg forsøkte meg på boken var på sensommeren. Da ble jeg bare provosert og la den bort. Nå i desember har jeg lest den på ny og har sett på den med litt andre øyne. Med fare for å si noe feil (jeg håper virkelig man skjønner hva jeg mener) tror jeg det er bøkene om Wenche Bering Breivik som fikk meg til å gi Tóibín en ny sjanse. Da jeg ikke er alt for religiøst anlagt syntes jeg det var mest interessant å lese om Marias forhold til sønnen. Jeg har aldri tenkt spesielt over hvordan moren til Jesus må ha hatt det. Men Tóibín gir meg en slags innsikt i hva hun kan ha tenkt, hvordan hun kan ha opplevd det. Hvordan oppleves det å være moren til en mann som Jesus?

'I was there', I said. 'I fled before it was over but if you want witnesses then I am one and I can tell you now, when you say that he redeemed the world, I will say that it was not worth it. It was not worth it.'

Boken er på bare 104 sider, og selve historien fortelles av Maria. Språket oppleves nesten som lyrikk og Tóibíns skildringer av Maria gjør henne til en nær og levende person. Jeg må inrømme at jeg måtte google Lasarus, og jeg er litt usikker på hvem de to mennene i begynnelsen av boken er. Kan den ene være Markus? Med andre ord, dersom min bibelhistorie hadde vært mer utfyllende ville jeg kanskje hatt en ennå større opplevelse av boken. Jeg tror kanskje det er min kunnskapsmangel som også fikk meg en smule provosert i sommer? Jeg misliker når jeg føler at man forsøker å pådytte meg en religion, da svartner det helt for meg (uansett hva slags religion det måtte være) og jeg klarer ikke lese innholdet skikkelig. Videre har jeg også (av en eller annen idiotisk årsak) følt meg litt støtt på vegne av de med større tro enn meg selv. Boken føltes nesten litt blasfemisk? 
Jeg har heldigvis forsøkt meg på ny, og har nå fått en helt annen leseropplevelse.

Det er noe universelt over denne boken. Selv om det skjedde for 2000 år siden kunne det like godt skjedd i dag. En mor mister sin sønn, en sønn som veldig mange mennesker har et spesielt forhold til. Hvordan oppleves dette? Hvordan får man da sørget? Som mor, er det noe du kunne gjort for å endre historien? Å se sin sønn vokse opp fra en liten gutt til en mann av et så spesielt kaliber, med egne meninger og egen vilje... det er interessant å tenke seg tanken.

For meg var dette en interessant leseropplevelse. Veldig utenfor komfortsonen, men angrer ikke. Utrolig spennende å oppdage nye forfattere.

Ja, for ordensskyld så har jeg kjøpt boken selv. Mitt eksemplar er fra Penguin Books.

Tóibín

Tóibín

Berlin - av Torgrim Eggen

foto lånt fra forlaget

Egentlig burde jeg skrevet noe langt og dypsindig om boken til Torgrim Eggen. Boken heter Berlin og fortjener egentlig en grundig og god anmeldelse. Men jeg er rett og slett veldig usikker på hva jeg skal skrive for at folk skal forstå hvor utrolig godt jeg likte den. Dette er egentlig litt rart for meg, jeg har nemlig aldri kunnet utstå bøkene til Eggen, i tillegg (og kanskje derfor) har han ikke akkurat alltid virket så sympatisk når jeg har sett ham på TV (ok, dette er en utrolig dårlig grunn til å ikke like bøkene til en forfatter...jeg vet det!). Men denne boken...denne BOKEN, jeg trekker tilbake alle mine fordommer... De 400+ sidene som forfatteren her har skrevet, tar deg virkelig med på en unik og til dels personlig reise hvor du virkelig får en følelse av at du opplever byen.

Boken er historisk, snodig og undeholdende. Å oppleve Berlin gjennom hundre år er frem for alt uhyre interessant. De vittige fotnotene han krydrer boken med får meg stadig til å fnise eller trekke på smilebåndet.
          Albert Speer, Marlene Dietrich, Christiane F, Adolf Hitler, Paul Klee, Willy Brandt og Erich Honnecher...det mangler ikke på historiske personer som har satt preg på byen det siste hundreåret. Jeg setter også pris på de musikalske referansene han har med. Å høre på Iggy Pop blir aldri det samme etter å ha lest Eggens bok.
 

Noe de faktisk ikke har i Berlin
men som vi har på Bryne...
Kaizerplassen

Kapitlene er forholdsvis korte, språket er lettfattelig (selv for meg) og jeg lar meg underholde gjennom hele boken. Eller, undeholde er kanskje feil ord. Jeg har lært noe nytt samtidig som Eggen skildrer byen på en slik måte at du virkelig føler du har vært en tur i Berlin.
Jeg tror Berlin er litt for meg, det som Paris eller Venezia er for andre?

OK, jeg slutter her før det hele blir svært lite troverdig. Jeg oppfordrer bare folk til å lese boka.
Vil til slutt ha med det siste avsnittet i boken, for det syntes jeg var så kult;

Rett utenfor jernbanestasjonen var det en demonstrasjon. På den ene siden sto nynazister, på den andre antifascister. Begge sider var kledd i svart. De skrek til hverandre. En drøss politifolk i hjelm og panser skilte motstanderne, og holdt en smal korridor der jeg og andre passasjerer kunne trille spissrot med koffertene våre.
      Romantikeren i meg slapp et tilfreds lite sukk:
      <<Ach...Berlin. Endlich!>>

Jeg registrerer at Sørheim i Dagbladet synes at boken har et litt vestvendt blikk på Berlin, jeg er til dels enig...men so what? Dersom du vil lese en god roman om DDR (ja jeg vet det ikke er bare Berlin) kan du heller lese boken til Eugen Ruge, Når lyset svinner.

Min utgave av Berlin er et lese-eksemplar jeg har mast meg til fra Cappelen Damm.

Das Erbe des Kommandanten - a few words from Rainer Höss, about his book pt.1

the cover of the book

Thanks to Anne (Bokofilia) I got to know about the book Das Erbe des Kommandanten. Written by the grandson of the infamous Rudolf Höss, Rainer Höss. I've bought the book and red it in German but I'm definetly going to buy the English version when it will be available March 2014 (just to be sure I understand it correctly). The book was really interesting as well as a bit sad. It most of all gave me a lot to think about.

       This is not the first time I've heard about Rainer Höss though. A while ago I watched the great documentary Hitlers children, a documentary who focus on the descendants of some of the high profile Nazi perpetrators. Amongst these descendants were also Katrin Himmler and Rainer Höss (If you have not seen it, I would highly reccomend you to do so). It's really interesting to know how their relatives huge crimes have affected their lives. Imagine signing in to a hotel as Mr/Ms Höss or Himmler... you must get a lot of different feedback from people you don't know... The documentary and also some of the books I've read this year, made me so curios that I finally got the courage to contact Rainer Höss and ask him a few questions. Thankfully he didn't find me to wacko so he sent me an e-mail in return. With his permission I have copied it into this blogpost.

Dear Karete,

i don’t had any Problems to ask me questions. Thanks for your nice Mail. I know not all people like my work or like in general what I do. They think it would be better to let the past rest. And others wrote smear and lies against me to stop my foregoing to built bridges. Never mind, I don’t stop until I die…

It was not easy to judge my family against the past. I research now more than 28 years my heirloom and the crimes which my family was involved. I cut the lines to all family members in 1985 including my father. I could not accept the way he lives the fact that his Father and my grandfather was a typical German monster. My father was deeply influenced by the Nazi Ideology. But it is not easy to get answers of all our Questions, mostly in my research I get more questions than answers.

To carry such burden, it is not easy at all. But where is a will there is a way to handle it. The path we after born had to walk, is very small and dangerous. And believe me I am far away from that ideology my father and his family lives until today. My grandfather, and that I accept was a beloved father, but also a brutal and rigorous human, feeling cold and inhuman. But that's not unusual in these criminals. They saw their work as a duty and loyalty to the homeland, what it has not done apologizing. you always have the option not to do it. For my Grandmother and my father he was a hero, without any doubt. I don’t now if my publisher company would be translate the book in Norwegian language, English version will be available next year around March.

You ask about the Book from Thomas Harding (Hanns and Rudolf). Thomas and I visit Auschwitz 2009 together, and yes the postscript at the end of the book is about me. Also the Picture at the book, shows me and my mom at the gate sign in 2009. Also Pictures which Thomas use in his Book are from the estate of my Grandfather.
Kind Regards,
Rainer 

I will write more about this book next year when I have red the English version. Hopefully I'll get some more words from Höss then. If you're curios about his book there's an excerpt from the it here.  It's also available in German on Amazon.The book by Thomas Harding that he reffers to, I've written a blogpost about earlier. It's in Norwegian and you can find it here.

Why have I written this in English? To be sure that Rainer Höss knows exactly what I have written about him, since I presume his Norewgian isn't fluent :)

Sprengt monster - Christian Valeur

Foto lånt fra forlaget

Tittel: Sprengt monster
Forfatter: Christian Valeur
Utgivelsesår: 2013
Sideantall: 273
Forlag: Aschehoug
Kilde: Lese-eksemplar jeg har bedt om

Noen bøker synes jeg nesten det er litt pinlig å lese. Eller, pinlig er kanskje ikke riktig uttrykk?
Boken til Christian Valeur gav meg litt følelsen av å gå i sjette klasse igjen (eller nå ville det kanskje vært syvende). Når jeg gikk i sjette klasse leste jeg nemlig boken Sylteagurker med sjokolade (Stephanie). Det var en sånn herlig pinlig/spennende litt hemmelig bok (nå husker jeg ikke helt innholdet men jeg tipper det var noe om forelskelse, mens og gutter). Uansett, boken til Valeur handler om en gutt som heter Mons men som kalles Monster.

Jeg har begynt å kjøpe med aviser og legge dem på dørmatten, for det er så vakkert når Marianne setter seg ned på huk. Jøss, jeg abonnerer ikke på Sunday Times, sier Marianne. Man kan ikke stole på avisbudene, sier jeg. Du vet at jeg ikke kan invitere deg inn, Monster. Det er det hun sier oftest.

Når boken starter har Mons nettopp fylt 12 år. Han er nysgjerrig på sex, ganske vill og mangelen på sosiale antenner er nesten total. Foreldrene hans er ikke de mest konvensjonelle og det er liten tvil om at gutten egentlig har en form for diagnose.

Vi følger Monster gjennom flere år, og hans interesse for jenter og sex blir ikke mindre med årene. Det er ikke så nøye om det er kusiner eller klassevenninner han forsøker seg på.
Han oppsøker til og med kirken for å finne ut om det kanskje er noen potensielle damer der;

Anne Margrethe legger forsiktig hånden rundt verdens morsomste gulrot, og nå blir det så god stemning i portrommet at kjernen i begge hoftene truer med å ekspanderee. En forsiktig, kristen hånd klemmer! Dette er fysikk og kjemi i en trang karusell! Dette er naturfagseksperimentet fra helvete!

 Noe av det jeg likte best med boken er at den er fortalt fra en gutts synsvinkel. Jeg synes også det er spennende "å være inni hodet" på en slik gutt som Mons. 
Boken er festlig skrevet og man lever seg godt inn i handlingen. Dette er en bok som jeg skulle ønske flere ville lese, enten man er 14 eller 40 tror jeg boken vil fortelle deg noe du kanskje ikke har tenkt på tidligere. Valeur forteller fornøyelig om samfunnets outsidere og pubertet. Løp og kjøp!