fredag 21. september 2012

Commandant of Auschwitz

Foto lånt fra boken Nürnberg - intervjuene
Jeg har lest boken Commandant of Auschwitz som er selvbiografien Rudolf Höss skrev mens han ventet på at dødsdommen hans skulle fullbyrdes.

Grunnen til at jeg leste boken i utgangspunktet, er at jeg har et sterkt behov for å forstå. Selvsagt er det umulig å forstå fullt ut hva som har vært drivkraften til folk som Höss, hva de følte og om de egentlig forstod fullt ut hva de drev med. Likevel, jeg har et slags håp om at jeg en dag vil skjønne det.

Boken som vel kanskje egentlig er et slags manuskript er originalt på 147 sider. Min utgave har et lengre forord av Primo Levi, og et lengre etterord hvor man skriver litt om "kollegaer" av Höss. Noen av de som nevnes er Pohl, Maurer og Glücks.

For å si veldig kort hvem Höss var, hans rolle under 2.verdenskrig;
Rudolf Höss var født i 1900, han var kommandant i Auschwitz fra 1940 til 1943.
Han er mannen som gikk inn for å bruke Zyklon B.
Under rettsaken i Nürnberg var han vitne, han ble så utlevert til Polen hvor han ble dømt til døden. Höss ble hengt ved inngangen til Auschwitz i 1947. 

Det som først og fremst slår meg når jeg leser denne boken er at Höss ikke virket som en angrende mann. Han prøver mer å fremstille seg som ett offer for militært-hierarki og det systemet som rådet under krigen. Han erkjenner selve faktaene, men hevder stort sett at han kun har handlet som han gjorde fordi han var nødt. 
Dersom man sammenligner det han sier i intervjuene med Leon N. Goldensohn (Nürnberg-intervjuene, En psykiaters møter med Hitlers betrodde menn) og det han selv skriver, ser man likevel at han nå innser at han ikke har lenge igjen. Selv om han stadig fraskriver seg ansvar, fremstår han ikke i like stor grad som et offer.
Det er grotesk og ganske jævlig å lese om hvordan han kynisk beskriver grusomheter som for eksempel likbrenning, "først et lag ved, så et lag lik, så et lag ved...." , for så å gå over til å klage over at han dermed ikke fikk så god tid til hobbyene sine...

Siden dette er en biografi (skrevet på relativt kort tid) er det ikke lagt vekt på skriftlig formidlingsevne, om jeg kan si det slik. Jeg synes dessuten det er ganske uviktig i denne sammenheng. Det viktige for meg med denne boken er at jeg får et godt innblikk i det jeg betegner som en syk manns sinn. Og det er akkurat det du får.

<<I did not have the slightest idea of their scale or consequences. It was certainly an extraordinary and monstrous order. Nevertheless the reasons behind the extermination programme seemed to me right. I did not reflect on it at the time: I had been given an order, and I had to carry it out.>>
- side 144

Samtidig må jeg også bemerke at boken er oversatt i 1951, og jeg er litt usikker på hvordan denne oversettelsen ville sett ut i dag. 
Det er uansett en bok som gjør inntrykk på meg, både pga. forfatterens  manglende selvinnsikt men også selvsagt på grunn av de grusomhetene han beskriver.

Dersom du er interessert i krigen eller skal skrive særoppgave og lignende, er denne boken å anbefale. Boken er skrevet oversatt til engelsk, min utgave er fra 2000.

Dette er dessuten ingen sidevender, eller en bok for sarte sjeler.




6 kommentarer:

  1. Spesiell bok du har tatt fatt på. Da en veldig interessant bok og en lærerik bok. Har da ikke hørt så mye om Rudolf Höss tidligere, tror jeg (Har da gullfisk hukommelse):)

    Ha en god helg:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hehe jeg blir aldri ferdig med 2.verdenskrig... Særlig personskildringer knyttet til Auschwitz er kjempeinteressante å lese.

      Ha en strålende helg! Her skinner sola :)

      Slett
  2. Karete, så utrolig stas å lese bloggen din! Jeg blir heller aldri ferdig med andre verdenskrig, og blir jublende glad over å finne flere bokbloggere som tenker sånn. Vi kommer kanskje aldri til å forstå hvordan folk som Höss tenker, men jeg synes det er viktig å prøve. Ut fra det du skriver om selvbiografien til Höss, høres han ut som Adolf Eichmann i Hannah Arendts "Ondskapens banalitet". De gjorde bare en jobb, utførte ordre, sov godt om natten, osv. Det er nok denne hverdagsligheten som er vanskeligst å fatte for min del.

    Visste du forresten at det kommer en bok nå i høst om Treblinka? "Jeg overlevde Treblinka" av Chil Rajchman, en av 57 overlevende. Jeg har bestilt boken og gleder meg til å lese. Nå ble jeg dessuten veldig inspirert til å skrive mer om andre verdenskrig selv, så det tror jeg jammen jeg skal gjøre. Bra, bra innlegg!

    SvarSlett
    Svar
    1. Nesten litt makabert å si, men så gøy! Om du skjønner hva jeg mener? Gøy som at jeg liker at andre har samme interesse som meg. Jeg leser stort sett alt jeg kommer over av krigslitteratur, men kan styre meg for de bøkene som bare inneholder kampskildringer. Disse leser jeg når jeg går tom for de andre ;-)
      Det er en stund siden jeg leste boka til Arendt, men det er vel stort sett det de sier "alle", at de bare fulgte ordre? Helt forferdelig! Likevel, jeg er veldig usikker på hva jeg selv ville gjort om jeg havnet i en lignende situasjon...det er nesten verre å tenke på!

      Jeg har lenge (uff det er så vanskelig å finne de "riktige" ordene her) sett frem til boken til Chil Rajchman. Har ikke lest noe særlig bøker som bare er fra Treblinka. Den forrige jeg leste var "Opprøret i Treblinka" og den kom ut en gang på 60-tallet tror jeg? Dette blir med andre ord veldig interessant.

      I år har det kommet veldig mange spennende bøker synes jeg. Den nye til Risa var veldig interessant. Ellers venter jeg på boken til Venke H. Fehlis og den nye Bjørn Westlie boka. Puh! Det blir en dyr bok-høst ;-)

      Satte veldig pris på kommentaren din.

      Slett
  3. Hehe, jeg skjønner akkurat hva du mener! Det er kanskje en noe morbid interesse å ha, men desto mer oppbyggelig? Jeg tror det er sunt å tenke over menneskelig ondskap og hvilke utslag den kan gi. Som du sier, hva ville man ha gjort selv i en liknende situasjon? Det er en ubehagelig tanke, men viktig å tenke gjennom, tror jeg. Men kampskildringer kan jeg også styre meg for. Det er mer interessant å lese om den menneskelige delen av krigen enn den mer faktabaserte og tekniske.

    Ja, jeg tror det var mange som sa at de bare fulgte ordre. Pluss selvsagt noen glødende nazister som drepte av ren overbevisning. I ettertid kan man jo spørre seg hva som er verst. Jeg regner med at du får lest Treblinka-boken før meg, så da gleder jeg meg allerede til omtale fra deg! :-)

    SvarSlett
  4. Var nettopp der sammen med sønnen min. Her er min opplevelse
    http://fhjpeder43.wordpress.com/2012/10/24/turen-til-skammens-rike/

    SvarSlett