fredag 12. august 2016

Ester Nilsson, I miss you!


Noen bøker glemmer man ikke. Bøkene om Ester Nilsson, skrevet av Lena Andersson er nettopp slike bøker. De norske utgavene er estetisk ikke akkurat noen kioskveltere (og som bokhandler må man virkelig jobbe rævva av seg for å få solgt dem) men, MEN; samtlige av de jeg har solgt bøkene til har vært udelt positive og kan ikke få skrytt nok.

Så hva er det som fenger slik?

Rettsstridig forføyning den første av bøkene om Ester, har passende nok undertittel - En roman om kjærlighet. For det er kjærlighet som er den røde tråden i bøkene til Andersson. Det er ofte på dette stadiet at de jeg anbefaler boken til, rynker på nesa. Som regel er dette fordi de ser for seg en roman om : en kvinne i tidlig trettiårene som er "shopoholiker", som forelsker seg i den kjekkeste, mest uoppnåelige og rikeste mannen på jobb. De ser for seg en Bridget Jones, eller kanskje et mysterium fra fortiden på et gammelt slott, fine kjoler og en "Askepotthistorie" osv. osv. Men det er her de tar feil. Rett nok er Ester i passende alder og hun forelsker seg i feil mann. Men det som gjør at jeg som leser lar meg rive med, er den måten forfatteren skildrer Esters følelser og håpløse ugjengjeldte kjærlighet. Dette er gjort så treffsikkert, presist og med et fantastisk språk. Her slipper man duvende bryster og melkehvit hud (HURRA!). Andersson skildrer hovedpersonen med en ømhet, humor og sårhet som gjør at man svært lett kjenner seg igjen.
        Kort fortalt handler boken om poeten og essayisten Ester Nilsson som forelsker seg i kunstneren Hugo Rask. Etter det som egentlig er en "one night stand" fra Rasks side, innbiller Nilsson seg at den kjærligheten hun føler for Rask er gjensidig. Noe den altså ikke er. Selve plottet i boken er ikke revolusjonerende, men måten Andersson forteller gjør dette til en leseropplevelse utenom det vanlige.


<<At det normale var å ta av seg en tykk dunjakke inne, også hvis man bare skulle sitte en kort stund, falt henne i øyeblikket ikke inn. Å herme normalitet er det vanskeligste. Den bærer i seg en bekymringsløshet som ikke lar seg imitere. Overdrivelsene synes og blir til tåpeligheter. Men forsøkene på å skjule følelser har den fordel at betrakteren ikke vet sikkert. Livet stilt på spissen er en orientering etter skammen og æren, og når angsten kommer, er lettelsen å finne i at man ikke har etterlatt seg sikre spor. Man kan alltid benekte. At man har beholdt en jakke på, at man virker klosset og nervøs, er ikke noe bevis slik ytringer er bevis. I høyden kan det bli indisier.    Ester Nilsson, som vanligvis forkastet skammen og æren fordi begge deler gjorde mennesket til slave under andres berømmelse, satt der nå og funderte på hvor mye eller lite hun skulle ta av seg jakken for at det ikke skulle merkes hvordan hun elsket.>> 
side 19/20 
 
I Uten personlig ansvar får vi et gjensyn med Ester. Det har gått noen år og affæren med Rask er et tilbakelagt kapittel. I denne boken faller hun for den gifte skuespilleren Olof Sten. Med f og en e i navnet sitt.  Nå noen år senere, med mer erfaring, skulle man kanskje tro at Ester hadde lært. Men hjertets veier er uransakelige og denne boken er en for meg glitrende fortsettelse av den foregående.

Hvem passer så boken for? Jeg mener den passer for de aller fleste som liker å lese. Men kanskje ikke for de som synes Kalenderpikene er årets høydepunkt?
Bøkene anbefales på det varmeste.

Rettsstridig forføyning er oversatt til norsk av Knut Johansen.
Uten personlig ansvar er oversatt til norsk av Bodil Engen.
Begge bøkene er utgitt på Gyldendal forlag og mine eksemplarer har jeg kjøpt selv.
 
 

tirsdag 17. november 2015

De utvalgte

Et av årets litterære høydepunkter har for meg vært boken De utvalgte av Sem-Sandberg. Lykken var derfor STOR da jeg fikk mulighet til å høre han i samtale med Bernhard Ellefsen under Kapittel15 i Stavanger tidligere i høst. Til min store glede snakket de også om De fattige i Lodz, forfatterens nest siste bok. Kanskje mest fordi begge disse bøkene har litt samme tematikk...og ja, selvsagt (sikkert derfor jeg for en gangs skyld blogger) er det 2.verdenskrig som danner bakteppet for historiene.

Der De fattige i Lodz tok for seg ghettolivet i Polens nest største jødiske ghetto, skriver Sem-Sandberg om samfunnets "mistilpassede barn" i De utvalgte. Når jeg sier mistilpasset så er det i denne sammenheng de nazistene puttet i denne båsen; psykisk syke, handikappede, tatere eller utagerende barn som man ikke visste helt hva man skulle gjøre med (det kunne også være barn av alkoholikere, enslige forsørgere ol.). Nazistene mente de hadde en løsning, i deres tilfelle het den Spiegelgrund og lå i Wien. En kolossalt stor institusjon hvor man mer eller mindre tok livet av pasientene som bodde der.
Steve Sem-Sandberg
Foto: Eget
   I grove trekk er det livet innenfor Spiegelgrund boken handler om. Dette blir skildret gjennom øynene til Adrian Ziegler og Anna Katschenka. Disse to følger vi som pasient og pleier før, under og etter krigen. Adrian var pasient på Spiegelgrund.Med taterblod i årene og en drukkenbolt å slekte på var han nesten selvskreven som beboer der.       Anna begynte å jobbe som pleier mest fordi hun var interessert i en Dr.Jekelius. Lite aner hun at hennes interesse for denne mannen skal gjøre henne til en morder. 
<<-Adrian Ziegler er fjorten år gammel, og som dere ser ganske velutviklet for alderen.
Han vet ikke hvor han skal se, og slutter derfor å se. Et sted langt bortenfor eller bak hans lukkede øyenlogg fortsetter doktor Illings stemme å messe, nå og da avbrutt av et godt istudert smekk med pekestokken.
-Sigøyner blandingsrase av andre grad
Faren: en arbeidssky dranker
Moren: forhenværende syerske, nå dagarbeider. Et arvebiologisk mindreverdig menneske med hysterisk legning som insisterer på å fly her og spørre etter barna sine.
Den siste uttalelsen får an en eller annen grunn tilhørerne til å le. Bak de senkede øyenlokkene gjør han et forsøk på å mane frem bildet av strekmoren igjen, trædd i en ildrød strømpe av skam maken til den han selv bærer. Men den iltert pirkende pekestokken tillater ingen sidesprang. Den trekker kartblad etter kartblad som den smekker og slår på over hans brennende nakne hud.>>
s.-329/330
Man vet nesten ikke hvordan man skal beskrive denne boken. Den er full av detaljer om alle mulige groteske og horrible hendelser. Vanligvis er denne detaljrikdommen noe av det som trekker ned inntrykket mitt når jeg leser en bok. I Sem-Sandbergs tilfelle er den bare med på å forsterke leseropplevelsen. Mye av handlingen er jo helt forferdelig, men kanskje nettopp derfor opplever jeg at denne nøyaktigheten i beskrivelsene er med på å gjøre helhetsbildet mer sannferdig. For hvem kan dikte opp disse hendelsene? Detaljene er her virkelig med på å underbygge troverdigheten.

Som alltid er utgangspunktet mitt for å lese en slik bok: Hvordan kunne dette skje? Hva fikk folk til å begå grusomme ugjerninger? Hva ville du selv ha gjort i en lignende situasjon?
Som vanlig er dette helt umulig å svare på.


Sem-Sandberg bodde i Wien mens han skrev på De fattige i Lodz. Det var under dette oppholdet han oppdaget dette kolossale sykehuset hvor hovedhandlingen i De Utvalgte foregår.Det som liksom skal være en oppfostringsklinikk, men som i virkeligheten er et senter for forskning på mennesker, et sted man tar livet av "undermennesker" og et sted hvor man plasserer de barna man ikke ser på som verdige. Her var ondskapen satt i system, som en del av nazistenes eutanasiprogram.

Bernhard Ellefsen
Foto:Eget
I samtalen mellom Sem-Sandberg og Ellefsen fant jeg det uhyre spennende når de snakket om grenser. Når går man egentlig over en grense? Som i Anna, pleierens tilfelle...når gikk hun over grenser fra å være en som pleiet til å bli en som "bare fulgte ordre" og ble en morder? For mange mange mange av barna på Spiegelgrund ble drept med en injeksjon i ryggmargen. Videre ble barna utsatt for tortur, vold og andre avstraffelser. Anna og hennes doktor blir i boken (som i virkelgiheten) dømt for sine ugjerninger. 
Hva om Anna ikke visste bedre? Ikke skjønte konsekvensene av det hun var med på?
Det ble her også trukket paraleller til "jødeeldsten" i ghettoen i Lodz. Han som forhandlet med nazistene og ofret mennesker for å redde andre. Var han en ond eller god?
Hans ettermæle er jo egentlig basert kun på hvordan utfallet av krigen ble. Hadde han "holdt stand" og "berget" store deler av den jødiske befolkningen til ghettoen ble befridd, ville han vært en helt. Nå ble det ikke slik.

Under denne samtalen ville Sem-Sandberg påpeke at han var "litt lei" denne "trivialiseringen" av holocaust. En trend han mente var blitt til over tid. For at folk virkelig skal forstå hva det dreide seg om, forsøker han å gå motsatt vei. Fakta er viktigst fastslo han. Denne sentamentaliseringen som man stadig ser (han nevnte filmene: Schindlers liste og Pianisten som eksempel) ødelegger på mange måter for at vi som lever nå skal skjønne realitetene fullt ut.






Uansett,
en utrolig god bok!
Bra arrangement!
Ferdig snakka?



Boken er utgitt på Tiden Forlag og den er oversatt av Bjørn Axel Herrman

lørdag 19. september 2015

Cogito, ergo sum - Kapittel 15

Torsdag 17.09 var jeg på to av arrangementene som er en del av årets Kapittel (Internasjonal festival for litteratur og ytringsfrihet). Det ene hadde jeg merket meg på forhånd, det andre var mer et spontant innfall. 

Hoem signerer Slåttekar i himmelen
foto: eget
Hovedtemaet for årets festival er Amerika mens det for 2016 er vandring, som en slags forlengelse av 2015 programmet.

Edvard Hoem gav i 2014 ut romanen Slåttekar i himmelen. En for meg, helt fantastisk god bok! Det var derfor veldig naturlig å høre forfatteren fortelle om skriveprosessen og de oppdagelsene han hadde gjort under arbeidet.
        Veldig kort fortalt handler boken om Nesje, slåttekaren med festet tomt på slutten av 1800-tallet. Det er en fortelling om han; hans barn, svigerinne og de som emigrerte til Amerika.

Men det er også en historie om det Norge var, hvorfor man emigrerte og om de som ble igjen.
          Rett skal være rett, jeg har hørt Hoem snakke om boken tidligere. Han sa vel ikke så mye nytt nå, men den formidlingsevnen han også innehar verbalt...den lune humoren... Det er vel verdt å få med seg! Nå var også tilhørerne mange og etter det jeg fikk med meg, særs fornøyde.
           Nå i oktober kommer det ut en fortsettelse på boken, Bror din på prærien. Her vil vi få møte Nesjes sønn, Eilert igjen. Denne romanen som Hoem selv har kalt "slekts- og westernroman" er den midtre delen og den fortellingen som binder sammen de tre bøkene som utgjør hans egen slektshistorie (Mors og fars historie fra 2006 er "avslutningen").


Litt mere spontant og ganske uforberedt, fikk jeg også med meg Gro Dahle lese fra og fortelle om sin nye novellesamling. Tittelen i seg selv kvalifiserer til invitasjon spøkte hun med. Boken heter nemlig Amerika.
         Jeg er ikke så veldig godt kjent med Dahles forfatterskap. Har vel tidligere bare vært borti noen barnebøker...men det var spennende å gjøre seg kjent med noe nytt.

Dahle leser noveller med stor innlevelse
Foto: eget

Novellesamlingen tar utgangspunkt i forfatterens egne minner.Hun har bodd noen år i Amerika under oppveksten. Kanskje bare en liten detalj, et minne eller en lukt. Men på fabulerende vis flettes disse minnene sammen med fiksjon og skaper ganske detaljrike skildringer.
Jeg kan umiddelbart si at dette nok ikke er boken for meg, til det er Dahles skrivestil litt for detaljrik og skildrende (på seg selv kjenner man andre?). Jeg foretrekker å lese korte og presise tekster, hvis man kan si det slik? At vannet perler seg på de duggfriske vårgrønne bladene i morgensolen...slikt blir rent for mye for undertegnede. Kanskje er det novelleformen jeg ikke er komfortabel med?
   Det var uansett veldig interessant å være tilstede. Opplesing av noveller hadde jeg ikke regnet med å få oppleve under festivalen.


Festivalen varer i flere dager (16.sept-20.sept) men jeg har ikke hatt tid til å gå på så mange av arrangementene. Jeg har satt av så og si hele lørdagen til å få med meg noen skikkelig godbiter. Jeg skal bla. høre Inger Bråtveit fortelle om sin nye roman, vil også ha med meg Leif Enger lese fra sin nyeste bok...men rosinen i pølsa og det jeg har gledet meg til i ukevis er "Bernhard Ellefsen samtaler med Steve Sem-Sandberg om hans nyeste bok De utvalgte".


Er du i Stavanger i helgen må du få med deg resten av festivalen. Du MÅ!

mandag 23. mars 2015

Kriminelt god påske?

Hva skal man lese i påsken?
Jeg har lest noen av årets utgivelser som jeg svært gjerne anbefaler som påskekrim;

Den stumme jenta av Hjorth og Rosenfeldt
(Sebastian Bergman #4)Bok nummer 4 om den arrogante kødden og rettspsykiateren Sebastian Bergman, føyer seg fint inn i rekken av underholdende og spennende bøker fra duoen Hjorth og Rosenfeldt. I denne boken har en hel familie blitt drept på grusomt vis og en ung jente som var vitne til det hele har forsvunnet. Rikskrim blir kontaktet og reiser ut på den svenske bygda for å bistå lokalpolitiet. Det er kanskje ikke det mest oppfinnsomme plottet i verden...men hva gjør vel det? For meg er det gruppedynamikken, etterforskerne imellom som virkelig gjør disse bøkene interessante. For hva skjedde egentlig med Ursula (Cliffhanger fra bok nr.3/Fjellgraven)? Har Vanja funnet ut hvem den biologiske faren er? Og Sebastian...hvordan går det egentlig med han og alle damehistoriene hans? Har du likt de andre bøkene i denne serien så vil garantert ikke denne skuffe deg. Jeg synes bare bøkene blir bedre og bedre. (Kilde:Svensk utgave jeg har kjøpt selv, norsk utgave jeg har fått fra forlaget)


Alex av Pierre Lemaitre
Skal du ha en kriminalroman som kanskje er like velskrevet som den er spennende? Da synes jeg du bør velge Alex. Etterforsker Camilla Veerhoven er på jakt etter en kidnappet kvinne, Alex. Men hvem er egentlig Alex? Meg og fransk krim trodde jeg var historie, men denne boken var uhyggelig god. Med et tema som omsorgssvikt og misbruk av barn...mer ekkel påskestemning skal du lete lenge etter. Boken var også morsom og dette er den første av fem bøker om Camilla Veerhoven.
(Kilde: Leseeksemplar)

Lukk øynene av Josh Malerman
Jeg (med mitt svake sinn) ble helt paranoid av denne boka. Sykt skummel!
I boken befinner vi oss i en nær fremtid. Noe uhyggelig fins "der ute". Problemet er at alle som ser det dør en grusom død. Malorie og hennes to barn har overlevd dette grusomme i fem år. Med bind for øynene forsøker de å klare seg som best de kan. I boken forsøker de å rømme til et tryggere gjemmested, men med på flukten er det noe skremmende...
(Kilde:Bok jeg har kjøpt selv)

Den grenseløse av Jussi Adler-Olsen
(Avdeling Q #6)
Jeg klarer jo aldri å vente på de norske oversettelsene, så denne boken leste jeg først på dansk i 2014. Da tenkte jeg at "herregud så lei jeg er av Jussi..." Så fikk jeg kjøpt den norske lydboken. BAM! Med den glimrende fortellerevnen til Helge Winther Larsen var jeg straks mer fornøyd med Adler-Olsen. Nå har jeg også lest den norske utgaven (ja jeg vet...3 ganger) og er fortsatt like fornøyd.
Det er noe sjarmerende over Avdeling Q, med kamel-anekdoter, søt drikke og artig persongalleri. Jeg liker dem!
I denne boken foregår mesteparten av handlingen på Bornholm, hvor en politimann velger å skyte hodet av seg den dagen han skal gå av med pensjon. Rose mener at selvmordet er Carls feil fordi denne politimannen forsøkte å engasjere Carl kvelden før han begikk selvmord. Avdeling Q rykker ut og ser på en sak fra 1997 hvor en ung kvinne ble påkjørt og drept av en ukjent gjerningsmann. Og morderen? Kanskje ikke den personen man først vil tro det er...
(Kilde:Bok jeg har kjøpt selv samt leseeksemplar)

Svømmeren av Joakim Zander
I denne boken er det ikke et mordmysterium som er hovedhandlingen. I denne spionthrilleren er det storpolitikk, CIA og skumle hemmeligheter det fokuseres på.
Det er sjelden jeg liker denne typen bøker, men Zander fikk meg hektet fra første stund.
Shammosh og Klara har vært kjærester, men bor nå i hvert sitt land. Han er forsker i Uppsala og hun diplomat i Brussel. Begge har en forhistorie som gjør at de blir viklet inn i en topp hemmelig sak på øverste nivå. Vi snakker her om Abu Ghraib, CIA og Afghanistan.
Klara og Shammosh vet for mye og noen vil ha dem ryddet av veien. Hvem kan de stole på vil hjelpe dem?
Boken har unektelig et preg av "Homeland"/"Spy game"/"Jason Bourne" over seg.
Den starter litt sakte men jo lengre inn i handlingen man kommer jo mer dramatisk og spennende blir den. Boken byr på flere overasskelser og spenningen holdt seg til siste punktum.
(Kilde: Bok jeg har kjøpt selv)

søndag 22. februar 2015

Alle utlendinger har lukka gardiner

Ok, hvor begynner man?
Boken jeg har lest er Maria Navarro Skarangers debutroman, "Alle utlendinger har lukka gardiner".
Denne samtidsromanen som får så god kritikk er for meg et lite mysterium.
En oppvekstroman om første og andregenerasjons innvandrere på Romsås i Oslo, fortalt av en "fjortis" på "kebab-norsk", er det noe for en gretten dame på Jæren?
Trolig ikke.

<<JEG TROR MAMMA og pappa aldri visste når skulle han komme hjem, eller om skulle han komme i det hele tatt, for han kom når ville han selv.>>
                                                                                                               -Bokens første setning side 7

Boka handler om Mariana som har en far fra Chile, en lillebror som er redd og en storebror som er i fengsel. Mariana er forelska i Mu2, hun liker å se på "One tree hill" og har nettopp fikset på MSN-profilen sin.

For meg drukner handlingen i det rare og kronglete språket. (Det er jo på et vis et ganske interessant poeng også, at man kanskje ikke alltid forstår hva som blir sagt hvis man ikke snakker korrekt norsk...at man henger seg opp i grammatikken.)

Videre synes jeg det er en smule frustrerende å lese bøker hvor handlingen er lagt til nær fortid. Jeg er helt sikkert en dustete leser, men jeg henger meg opp i slikt som at de bruker MSN f.eks. og at de ser på "One tree hill". Hallo?!? Hvem gjør det nå for tida? -tenker jeg egentlig inni meg da. 

At lesere av boken synes den er morsom, skjønner jeg heller ikke. Nå har jeg vel alltid vært kjent for å ha sær humor....men jeg ser ikke humoren i Skarangers bok i det hele tatt.

Det jeg derimot likte med boken var at den engasjerte meg. Til de grader!
Kanskje er den verdt å lese bare for å få en slik opplevelse?
Jeg opplevde at jeg som leser ble provosert av språket, at jeg ikke fant noe jeg kunne relatere til skikkelig i denne boken. Kanskje er det også nettopp dette som er meningen?
Det gav i hvertfall meg en mening med boken.
(For selve handlingen syntes jeg egentlig var kjedelig)
Kanskje er dette en bok å ta med seg inn i en språkdebatt? 
 Jeg registrerer også at bokens tittel gir rom for ulike tolkninger, men uansett tolkning så var ikke den det viktigste for meg. 

Så kan man også diskutere hvordan boken liksom skildrer en innvandrer-familie sett innenfra. Hvordan romanen skildrer et miljø som kanskje er uvant? For meg druknet som sagt handlingen (og dette) i alt det språklige...

Dette er definitivt ikke den boken jeg vil like best i 2015, men det er kanskje den jeg vil huske best.

Mitt eksemplar er et lese-eksemplar jeg har fått på jobb.
Boken er utgitt på Oktober Forlag.




lørdag 20. desember 2014

Den største forbrytelsen

Marte Michelets bok om ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust er definitivt en av årets store bøker i mine øyne (i andres også, heldigvis! Brageprisvinner og alt..). Michelets bok er i det store og hele en bok jeg har ventet på i årtier. Savnet etter en slik velskrevet bok som omhandler det norske Holocaust har vært stort. Jovisst har det vært utgitt bøker om emnet tidligere, men ingen som sammenfatter og trekker linjer på en slik måte at boken blir interessant, lesbar og sterk for alle som leser den. 

Den jødiske familien Braude er den røde tråden som binder boken sammen. Vi følger familien fra Grünerløkka gjennom flere år, hverdager og livets opp og nedturer. Grepet med å skildre denne familien og deres liv er med på å gi leseren et nært forhold til handlingen og til ofrene. På den andre siden er det også spennende at vi får følge Stian Bech jr. og hans livsreise, en mann som valgte nazismen.

Egentlig er det lite som sjokkerer meg i denne boken. Men det er mye som gjør meg opprørt.
Det kjennes sterkt å få skildret "hendelsen på Halden-toget" ;
"Den hevnlystne stemningen er tydelig i justisminister Sverre Riisnæs' brev til Jonas Lie noen dager etterpå, der han skrev at <<no gjør vi det av med jødene, og det ettertrykkelig>>."                                                                                                 (s.199)
Det som kanskje opprører meg mest er at dette er nordmenn som skriver og mener. At tankegangen er at det skal være noen forskjell på om man jødisk eller ikke, at det er nordmenn som har disse holdningene (jeg kan altså min krigshistorie og vet om norske nazister, her forsøker jeg bare å si noe om hvordan det opplevdes å lese denne boken). Etter krigen har jeg en følelse av at man kollektivt har solet seg i glansen til motstandsmenn og kvinner, snakket stygt om tyskerne og helt glemt ut at man under krigsårene kanskje ikke var så jødevennlig? Det snakkes om Vemork, Max Manus "Kjaken" og Milorg. Hvem snakker om det norske Holocaust? 

Michelet skildrer jødene i Norge som helt vanlige folk, ikke som en homogen gruppe som jeg har en opplevelse av har blitt gjort tidligere. Hun beskriver de sterkt troende, de assimilerte, jødiske motstandsmenn, ja- "hvermansen"! Det jeg fant mest spennende med dette var å få en opplevelse av at flere jøder gjorde motstand.

Interessant var det også å lese om hvordan det var for de få overlevende jødene som kom tilbake til Norge etter krigen. Ble de tatt godt imot? Fikk de tilbake sine hjem og eiendeler? 
 
Forfatteren har gjort grundig arbeid, lett i arkiver og snakket med flere personer. Min eneste innvending mot boken (og den er urettferdig) er at den skulle vært skrevet før, så hadde man kunnet hatt med ennå flere tidsvitneskildringer som bakgrunnsstoff. 

En bok jeg virkelig vil anbefale og som jeg mener burde være pensum i skolen.
(jeg tenker med gru på noe noen unger i gata sa da jeg var liten: "Skal jeg fortelle en vits? Rabinowitz". og håper verden har kommet lengre i dag.)


Boken er utgitt på Gyldendal Forlag, mitt ekesmplar har jeg kjøpt selv.

mandag 3. november 2014

Jeg har ventet på deg

Noen bøker er det skummelt å skrive om.
Dette er en av dem.

Boken til Mirjam Kristensen er så uendelig vakkert fortalt. Det er en bok som gikk rett til hjertet mitt. En bok med flere lag, skjebner og fortellinger. En bok jeg definitivt ikke vil glemme!


Forlaget sier om boken:
<<Det er 1942. På en liten øy på sørlandskysten virker krigen langt unna. Søstrene Paula, Matilde, Edit og Milly Olsen har mistet faren, og må arbeide hver dag, om kveldene leser de engelske romaner og drømmer seg bort. I nabohuset driver familien Didrikson sommerpensjonat, og en dag ankommer et ektepar med fostersønnen David. Han er jødisk flyktning.
En lys sommernatt møtes David og Paula. Siden møtes de hver natt i den gamle, engelske hagen på øya. Helt til den dagen lille Milly drukner på den store sommerutflukten. Kort tid etter starter forfølgelsen av de norske jødene, og David forsvinner ut av Paulas liv.
Mange år senere blir Anna Vårø arvingen etter grandtante Paula Therese Olsen. Anna begynner å lese Paulas gamle dagbøker og snakke med de som levde den gangen. Hva var det som gjorde at tante Paulas liv ble det som det ble? >>

Jeg opplever at boken handler om så mye mer.
At boken i stor grad handler om fortielse, savn og svik. Boken forteller også en litt om nær Norgeshistorie, den skildrer utkant-Norge og hvordan man har endret forholdet mellom by og land.
For meg, forteller Kristensen en historie om et mot, handlekraft og en styrke som jeg finner (i mangel av et bedre ord) stor. Boken gir også et portrett av hvordan kvinnenes rolle har endret seg de siste 70 årene.  Det er spennende men også trist å lese om hvordan noen ofrer egen lykke for i stor grad vie livet sitt til andre.

Fortellingen blir fortalt på en så vakker og dempet måte at det bare underbygger de triste skjebnene.  

Nå er jeg kanskje i ferd med å kaste meg ut på skikkelig dypt vann her, men i Morgenbladet (Nr.43/31.oktober-6.november 2014) sier Carina Elisabeth Beddari;
<< Jeg har ventet på deg veller over av hendelser hvor menneskene tilsynelatende endrer sin væremåte på grunn av krigstiden, hendelser som ville blitt annerledes behandlet i en mindre presset kontekst. Når Kristensen først tar et nåtidig perspektiv inn i historien, er det merkelig at romanen ikke gjør mer ut av disse ansatsene til diskusjon av da og nå: hva hemmet oss da, og hva hemmer oss i dag? Hvilke menneskelige reaksjoner er tidsbestemte, hvilke er universelle, og går det overhodet an å bestemme? Overreagerer Paulas mor på grunn av en anspent livssituasjon når hun utstøter datter fra familien, eller skjer det først og fremst på grunn av hennes psyke?>>
        Da vil jeg som leser si at alt det som Beddari her stiller spørsmål ved er det jeg likte best med denne boken. Muligheten du har som leser til selv å tenke disse tankene, drøfte dem i en lesering eller å fundere på dem når du ikke får sove. Bøker som dette liker jeg veldig godt fordi de gir meg som leser sjansen til å dykke dypere ned i handlingen.
Jeg synes det er dumt dersom alle disse tingene skulle vært overforklart i boken. Er det noen andre som har lest boken og mener noe om dette?

Nå er jeg jo en leser som stort sett foretrekker litt dystre bøker. Så dersom jeg kanskje skulle ha en liten innvending mot boken (bare en bittebittebitteliten en...) må det være måten trådene nøstes opp og samles på slutten. Etter min smak blir det kanskje litt for idyllisk?

Men dette er boken du ikke visste at du bare MÅTTE lese! Anbefales på det varmeste.

Boken er utgitt på Forlaget Oktober, mitt eksemplar er et anmeldereksemplar.