Édouard Levé - Selvportrett

I forrige bloggpost skrev jeg at jeg savnet noe å lese i.( Som tidligere nevnt leser jeg flere bøker samtidig. Nå er jeg midt i boken Opp i flammer som er en underholdende fortsettelse på ungdomsboken Dødslekene. Vil skrive om disse bøkene når jeg har fullført hele triologien.)
I min jakt på lesestoff fant jeg en liten skatt i bokhyllen til min bedre halvdel. (Ganske uventet, vi deler ikke samme boksmak.) Mulig dette er "old news " for noen, men da får jeg vel heller være treig i oppfattelsen.
Selvportrett av Édouard Levé er en bok man definitivt husker.
Den ser så beskjeden ut og består ikke av mange sidene men det er definitivt ikke størrelsen det kommer an på.

 For å sitere baksiden av boken (Zadie Smith, Harper's Magazine):    <<Denne blandingen av omtanke og selvrespekt, ærlig grubling og streit posering - hvis jeg var femten år gammel, ville Selvportrett vært bibelen min. Som voksen synes jeg ennå Levé er vanskelig å motstå, kanskje fordi hans ungdommelige estetikk minner oss om den type skriving som fikk oss til å begynne å lese i utgangspunktet.>>    Kanskje er jeg ikke eldre enn 15år i hodet mitt, men denne boken treffer meg.
Boken er sår og ærlig.  Til tross for at boken ikke inneholder ett eneste avsnitt er det en fin flyt i hele boka.
Handlingen i boken (nå er jeg så redd det skal høres kjedelig ut, men det er det definitivt ikke) er mer eller mindre forfatterens betraktninger om livet. Fortid, nåtid, framtid.
Kanskje jeg er fascinert av tanken på at jeg er i forfatterens hode som gjør at jeg liker den så godt? Mulig det er fordi jeg liker litt tungsindige bøker?
De knappe 100 sidene som utgjør boken var det fort gjort å lese, men jeg tviler på jeg noen gang vil glemme dem. Tragisk nok tok Édouard Levé livet sitt bare 42 år gammel i 2007.

Rune H. Skoe har oversatt denne boken fra fransk. Boken er gitt ut på Flamme Forlag.