Ord blir fattige

Har brukt stort sett hele helgen på jobb og søvn. Av den grunn har jeg nesten ikke lest noe. Men det jeg har lest har til gjengjeld gjort uslettelig inntrykk; alt annet ville være unaturlig.
            Noe av det jeg husker best i forbindelse med 22/07/11 og tiden etterpå, er da Adrian Pracon ble intervjuet på sykehuset. Han ble skutt, men overlevde. Nå knappe 9mnd. senere deler han sin opplevelse i bokform. Hjertet i Steinen er sterkt lesestoff. For oss som ikke har noen nære som ble berørt i Oslo eller på Utøya (ei heller befinner oss geografisk i nærheten) har  forholdet til terrorhandlingene kanskje vært litt perifert. Man kan vise medfølelse, delta i minnesermonier osv. Men for egen del har jeg ikke helt kunnet skikkelig forestille meg hvordan disse fæle timene på Utøya må ha fortonet seg. Etter å ha lest Pracons bok kan jeg det.
Han forteller blandt annet at han på et tidspunkt legger på svøm ut fra Utøya, men han er fortsatt ikke helt sikker på om han virkelig opplever det som skjer. Han får ikke av seg skoene som gjør det ekstra tungt å svømme. Han vurderer, veier for og imot. Dersom dette bare er en "syk" øvelse er det jo ikke vært å risikere livet. Adrian snur og svømmer tilbake. Når jeg leste dette tenkte jeg IKKE SNU, IKKE SNU!!! Men han svømmer tilbake til øya og blir til slutt skutt. Han overlever ved å spille død.
               Det er også utrolig tungt å lese om de tingene  han er vitne til. Unge mennesker som trygler for livet og deres bønner som ikke blir hørt.. Jeg har jo selvfølgelig skjønt hva som skjedde tidligere. Men det blir noe annet når du får en øyenvitneskildring fra en overlevende. Utrolig tøfft å dele disse opplevelsene med oss. Emosjonelt vanskelig å lese, særlig fordi man tenker på alle de som ikke overlevde. Som overskriften sier; Ord blir fattige.

Boken er skrevet i samareid med Erik Møller Solheim og den er utgitt på Cappelen Damm.